Fra selvhat til kjærlighet ved hjelp av joik og formødrenes hjelpere | Mari Boines vei til lykke: Oppdag din egen kultur!

Publisert 6. april 2021 av

Stemmen er tilknyttet din indre styrke. 

Mari Boines reise mot drømmekarrieren har vært preget av mye uro, blant annet et giftig og hemmende selvhat overfor egen kultur. Hvordan klarte hun å overvinne disse følelsene, og hva kan den yngre generasjonen lære om fordelene ved å dyrke sin egen kulturarv før man går inn i andres?

Å reise tilbake til seg selv 

Det er ikke uten grunn at urfolk rundt omkring i verden ofte blir satt i kontekst med sjamanisme og spirituelle krefter. Å høre Mari Boine snakke, kan gi en fornemmelse av å få fremtiden sin servert av en spåkone. Toneleiet er behersket, selvsikkert og fundamentalt gjennomtrengende idet hun oppsummerer sin musikalske livshistorie i korte drag: 

 Da jeg begynte å synge og lage egen musikk som tjuefire-åring, skjønte jeg  etterhvert at det lå en stor oppgave foran meg, nemlig å lindre mitt eget selvhat. Jeg ville også lindre den skaden som hadde blitt gjort mot mitt folk etter koloniseringen. 

Boine inviterer oss inn til minnene fra sin barndom på vanlig, norsk offentlig skole, der hun ble oppdratt til å avskrive seg hennes samiske arv. 

 Den var ingenting verdt på den tiden, fastslår hun og utdyper:

– Vi ble nødt til å snu blikket bort fra mine forfedres kultur, og rette det mot de vestlige, norske verdiene; verdier som det egentlig ikke falt meg naturlig å stå for. Alt dette førte til en giftig skamfølelse over egen kultur. 

Mari Boines grunnskoleutdanning foregikk på 60- og 70 tallet. Man skulle trodd at undertrykkende kommentarer og annen form for diskriminering var så godt som forduftet på denne tiden, men de sosiale normene bruker som oftest lenger tid med å fjerne seg fra selvhøytidelige lepper. Selv om det hadde vært lenge siden den aller verste tiden, kjente Boine sterkt på fornorskningspolitikken som skapte langvarige traumer hos de samiske skolebarna.

– Jeg var på god vei til å la meg forme, og gjorde meg klar til å forlate det gamle, slik så mange andre i min kultur hadde gjort tidligere.

– Hvordan kom du deg ut av en slik giftig tankerekke?

 Da jeg begynte på lærerskolen i Alta i 1976, var jeg bare tjue år gammel og totalt blottet for alt som handlet om å lovprise og pleie egen kulturarv. Her fikk jeg høre om min egen kulturhistorie for aller første gang.

 Hvordan var det å bli konfrontert med kulturen på en mer oppmuntrende måte enn det du var vant med?

 Det var da jeg oppdaget mitt eget musikalske talent at reisen begynte. Reisen tilbake til meg selv. Jeg begynte å lage sanger som en terapi for meg selv. Jeg ville finne ut av denne skammen: Hvorfor var det så farlig å være same? Hvorfor har misjonærene vært så opptatt av å opplyse andre om at vårt folk tilhører djevelen?

– Fikk du noen gang svar på spørsmålene? 

– Med musikken som en hjelpende hånd, ble jeg kjent med en fantastisk skatt. En skatt som også inneholder en helt spesiell filosofi. I joikens verden hever ikke mennesket seg over naturen, men er en del av den.

– Det må ha vært en interessant transformasjon –  å gå fra selvhat til kjærlighet.

– Jeg kan love at det har vært en heftig transformasjon! Bryter hun ut og ler hjertelig. 

Boines vemodige smil vitner om en oppvåkning av helteaktig karakter. 

 Jeg håper og tror at andre mennesker som meg opplever den samme type oppvåkning. Jeg var så heldig at jeg hadde musikken. Stemmen min ble en ledende stjerne. 

Åndelige hjelpere

Til tross for en utpreget karriere med sceneopptredener og Europaturnéer, gikk sangerinnen lenge rundt med en iboende sjenanse, som til tider kunne slå ut som sosial angst; en psykisk mekanisme som har fungert både for og imot henne. Boine forteller at selv om hun noen ganger kunne virke ekstrovert utad, var det mye kaos på innsiden. 

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er 5.-og-6.-rull-redigert-0020-1024x687.jpg
– I joikens verden hever ikke mennesket seg over naturen, men er en del av den, sier Mari Boine. Illustrasjonsfoto: Julie Brundtland.

– Jeg var en veldig beskjeden jente, mimrer hun.

 Jeg var så redd for livet at jeg nesten ikke turte å puste!

– Hvordan kommer man seg ut av noe slikt?

 I vår kultur tror vi på hjelpere. Jeg liker å forklare det som at det var en vis gammel dame som begynte å viske sanger i øret mitt. Hun tok meg i hånden og sa: Du skal på scenen. Og uansett hvor mye jeg protesterte og hvor livredd jeg var, ga hun seg ikke. Det er ditt hjem, sa hun og etterhvert ble scenen det tryggeste stedet for meg. Jeg kunne være utilpass i det sosiale ute blant mennesker, men på scenen fant jeg et hjem hvor jeg kunne puste fritt.  Det er der jeg har noe å formidle. Ingenting er viktigere for meg enn å uttrykke denne til tider voldsomme reisen fra selvhat til kjærlighet. Den historien er mitt eget vitnesbyrd som et levende, utviklende menneske, og den gjør at ingen noensinne kan holde meg nede mer slik vi er blitt gjort.

 Vil det si at du ikke trengte noe medmenneskelig hjelp til å trosse dine psykologiske sperrer? Historien var altså nok?

 Selvfølgelig har jeg også hatt hjelp av gode venner og en dyktig terapeut i en periode. Men musikken har vært den største terapien. Jeg pleier ofte å si at det å være i denne musikken er som å ha én fot i et tempel, og én på jorden. Tempelet er min forhistorie. Jeg trenger den for å være trygg i meg selv, og for å lindre det koloniseringa og kristninga har skadet i meg. Samtidig trenger vi mennesker den fysiske kontakten med virkeligheten også. Ellers kan man bli gal. 

Sangstemmen er din indre styrke 

 Tror du det moderne menneske har forsømt stemmens kraft? Tror du alle kunne sunget, bare de lærte seg håndverket?

 Ja. Sangen er i flere enn man tror. Den er også i de som ikke har ambisjoner om å stå stå på scenen. 

Sangerinnen begynner å fortelle om de gangene hun har utfordret sitt publikum til å bli med på en joik. Hun sier de som ikke kjenner til joik som regel er veldig forsiktige i begynnelsen. For å komme over denne nervøse kneiken, pleier hun å si: Glem alt du har lært om hva som er riktig. Glem å gjøre ting sånn som naboen gjør, få tak i din egen stemme og syng eller joik for den gode, innvendige følelsen det gir DEG!

 Alle kan ikke ha et sangtalent, påpeker hun. Men stemmen er likevel så viktig, nettopp fordi den er så tilknyttet ens egen indre styrke. Grunnen til at det er en del mennesker som sliter med å snakke foran en forsamling er fordi stemmen din er så naken og avslørende. 

 Flere mennesker skyr det å høre sin egen stemme på opptak. Kan dette være fordi de ikke tør å bli konfrontert med seg selv?

 Ja. Da møter man sin egen stemme. Og hvis man tør å møte den stemmen, da betyr det at du tør å møte deg selv. Og alle kan møte seg selv, så ja, alle kan synge. Men ikke alle vil det. Der har vi forskjellen. 

– Kan joiken virke som et psykologisk middel for å bringe ut demoner innenfra?

– Både demoner og engler!, sier hun og klukker av latter. 

 Alt er ikke bare negativt. Jeg tror mest på å hente ut englene jeg da. 

Med ett rykker hun til, retter seg opp og smiler fra øre til øre – som om en livsgnist ble tent i sangerinnen. Det dukket plutselig opp et kjært minne i Boines hukommelse fra en workshop hun engang holdte et sted  i Frankrike, utenfor Paris. På workshopen  hadde hun som oppgave å trene opp stemmen til rundt tyve mennesker, men lot oppmerksomheten feste seg ganske så raskt hos én av dem. Dette mystiske mennesket viste seg å være en advokat, som visstnok hadde arbeidet med noen svært emosjonelle saker i sitt yrke. De to jobbet intenst med forskjellige øvelser i tre dager, og på den tredje dagen kom det ut en stemme som ingen andre i rommet var forberedt på. Det viste seg at denne advokaten, som aldri hadde sunget før – evnet å skape en så stor kraft i seg, at alle rundt satt måpende av undring.

– Stemmen hennes var som født i Sibir!, utbryter Boine gledelig. 

For Boine var denne opplevelsen spesielt minneverdig, fordi omveltningen som oppsto, viser til at det kan bo så uendelig mange flere karakterer i en, enn de vi kjenner til selv. Det sier noe om hvor komplekse vi er som mennesker. 

 Vi ser jo alle bare én dimensjon i hverdagen, sier hun. 

 Men om vi begir oss ut på denne uendelige og vakre reisen inn i oss selv, kan vi ende opp med å finne så mange flere verdener. Vi får et videre perspektiv. 

– Skulle sang kanskje vært en større del av barneoppdragelsen, ifølge din mening?

Boine nikker bestemt. Sangerinnen er helt tydelig på sin mening om at sang, musikk, og særlig joik burde fått en omfattende plass i det norske skolesystemet. 

– Hvis det blir for mye teori, får den rasjonelle hjernen enevelde, og da går vi inn i et farlig samfunn.

Å møte egen kultur før andres 

Den yngre generasjonen har i flere år hatt enkel tilgang på å kunne reise til forskjellige eksotiske destinasjoner. Nå som lockdown og korona kom i mars, har det blitt mindre og mindre av dette, og nordmenn har istedenfor valgt å ty til de mer landlige, nasjonale verdiene. 

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er 5.-og-6.-rull-redigert-9-1024x687.jpg
– Jeg vil at mine lyttere skal bli mer kjent med de nære, kjente verdiene, uttrykker hun. Illustrasjonsfoto: Julie Brundtland.

 Tror du det kan bidra til en positiv endring, hvis flere og flere dyrker sin egen kultur, fremfor å reise rundt for å få med seg alle andres? 

– Jeg tror helt klart det kan få en positiv virkning verden over. Det å reise kan oftere være en flukt enn noe annet – en flukt fra selvet. Dessverre har disse reisene tendensen til å bli et overfladisk møte med en kultur, ikke et dypt ett. Det er så lett å bare konsumere det man ser. Vanskeligere er det å tørre å gå nærmere og å la seg berøre.

Boine refererer til Yuval Noah Hararis bok, Sapiens, der forfatteren snakker om at vi mennesker opprinnelig levde i mindre jakt- og sankersamfunn, at hjernen vår kanskje fungerer best slik. Når miljøene ekspanderes, og vi ikke lenger har samme oversikt og kontroll over våre omgivelser, blir vi fremmedgjort fra naturen, og da oppstår det en angst og en usikkerhet, forteller Boine. Det er denne uroen hun ønsker å helbrede i seg selv og andre mennesker. 

 Jeg vil at mine lyttere skal bli mer kjent med de nære, kjente verdiene, uttrykker hun. 

– Hvis de heller bestemmer seg for å reise innover i sin egen kultur, kan de få muligheten til å møte seg selv. Men det er det dessverre ikke alle som tar seg tid til. 

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er Skjak_saeter--1024x687.jpg
– Hvis de heller bestemmer seg for å reise innover i sin egen kultur, kan de få muligheten til å møte seg selv, sier Mari Boine. Foto: Julie Brundtland

 Har du latt deg inspirere av andre kulturer noen gang?

– Om jeg har! Og det er viktig, det også.

I sin lange karriere, har Mari Boine gjort musikalske opptredener i flere fascinerende land, blant annet i Latin-Amerika, hvor man kan finne urfolk som til tider kan sammenlignes med samenes fargerike smakssans.  Boine legger ikke skjul på at hun har latt seg inspirere av andre urfolk. 

 I mine yngre år, kunne jeg være fascinert av fargerike klær og eksotiske instrumenter fra andre deler av verden , samtidig som at jeg ikke var bevisst på at min egen kultur består av veldig mye likt.

Da Boine fikk anledning til å danne sitt aller første band i 1988, ble hun invitert til å spille en forestilling for det samiske teateret, Beaivváš. Latinamerikanske fløyter var et av hennes første krav, forteller hun. 

 Jeg visste virkelig ikke hvorfor instinktet mitt gikk mot det. I begynnelsen tenkte jeg at jeg hadde en eksotisk smak. Senere skjønte jeg at jo mer man studerer sin egen kulturarv, jo tydeligere blir likhetene med andre tilsynelatende fremmede kulturer. 

Alt skulle forandre seg for Boine da hun møtte en latinamerikansk musiker i Oslo etter sin første opptreden. Utøveren endte opp med å bli med i Boines band i femten år. Hun forklarer det som at to forskjellige urfolk møttes, og ble forent med hverandres begeistring for den andre. 

 Min kulturelle dannelsesreise var en særegen en. 

Hun forklarer: 

– Først opplevde jeg en plutselig fascinasjon for andre kulturer. Så gikk jeg dypt inn i min egen, og på veien fant jeg svaret til denne rare interessen for det utenlandske.

– Så det er altså motsatt av det de fleste tenker: Gå tilbake til dine egne røtter, og du vil kunne oppleve mer samhold og nærhet med andres?

– Nettopp.

Joiken som et angstdempende rituale

– Når du står på scenen, er det noen du synger til?

 Jeg synger til det innerste i mennesket.

– Kan du utdype?

 Jeg har en monumentalt stor kjærlighet til livet og alt som er humant. Jeg vil bare hjelpe og dele av meg.  En av de første sangene jeg lagde er en kjærlighetserklæring til det innerste i oss. Den heter; «Når jeg vinner over angsten». Det er en slags homage til det skiftet som skjer i oss når vi begynner å dele vår frykt med andre. Det innerste er det man ikke tør si, eller den man ikke tør være.

Boine avslører at den største grunnen til hvorfor hun begynte å lage sanger, kom av at hun som barn og ungdom, var overøst med angst. 

 I ettertid skjønte jeg at angsten oppstår når man føler mer enn det man kan si. Man tror det blir galt å si alt det man har på hjertet, så man lager derfor en mindre versjon av seg selv. Og da kommer angsten.

– Hva gjorde du for å bekjempe det?

– Joiken er en primær del av det. Men jeg lærte meg også noe veldig viktig, som flere bør tenke på. Nemlig at alt som går igjennom meg, er ikke nødvendigvis mitt. Vi høysensitive mennesker må hele tiden gjenta dette mantraet for oss selv.

– Hvorfor tror du denne høysensitiviteten oppstår i mennesket?

– Kanskje fordi flere og flere i dag er tvunget til å leve på en måte som står i veien for urmennesket.

Boine mener naturfolk, som samene, har fått beholde en urmenneskelig arv lenger enn urbaniserte kulturer.

– Den er vi nødt til å holde liv i!, roper hun ut begeistret. 

– Fordi det er det som er det innerste i oss. Hver dag føler jeg at jeg på et desperat vis, holder liv i en flamme som ikke må slukne. Når jeg synger, er jeg forhåpentligvis med på å bevare denne ånden levende i de som vil.

Boine håper at flest mulig lyttere skal få oppleve entusiasmen for urmennesket og dens kraft gjennom musikken hennes. Samtidig har hun forståelse for de som ikke deler den. 

– Jeg har selvfølgelig opplevd folk som ikke tåler min musikk!, sier hun, og smiler lunt. 

– En dame kom bort til meg engang og sa: «Mannen min hører på din musikk. Jeg lukker døren». Jeg kunne oppfattet dette som en fornærmelse, men for å være helt ærlig, så skjønner jeg det. 

Boine forklarer den milde reaksjonen med at joikens toner er krevende for sjelen, fordi den går så langt inn i dybden. 

– Min musikk kan være brutal, påstår hun. 

– Den går tvers igjennom forsvarsmekanismene, og spør ikke om lov! 

– Man er kanskje ikke klar for å møte seg selv dersom man ikke takler joikens kraft?

– Jeg tror det. Den kan oppleves som skremmende for mange. Og det som er skremmende er som regel sannheter vi ikke tør å bli kjent med.

Boine forteller at det også har hendt at folk som har sagt at de ikke tålte musikken hennes før, har kommet og fortalt at de etterhvert har åpnet seg for den. Kanskje har de tillatt en ny dør i underbevisstheten til å åpne seg.

– Å lære seg å kjenne min musikk tar tid. Noen ganger et helt liv. Og det er helt greit. Alle har sin egen tidslinje. Det er det som er så spennende med det å være menneske: Vi er i konstant bevegelse.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er 5.-og-6.-rull-redigert-3-1024x687.jpg
– Det er det som er så spennende med det å være menneske: Vi er i konstant bevegelse, sier Mari Boine. Foto: Julie Brundtland.

– Er det noe vi nordmenn har å lære fra samisk kultur? 

Jeg ville omformulert det: Jeg ville spurt, hva er det du vil dele fra din kultur? Fordi ellers så høres det ut som at vi krever noe av nordmenn, og det gjør vi ikke. Vi vil dele, det er bare det vi vil. 

Eggedal, dalen mellom fjellkammene, har inspirert flere motiver i Theodor Kittelsens eventyrillustrasjoner og malerier av Christian Skredsvig, Harriet Backer, Gerhard ...
Fargeløsheten i den moderne tid er uhistorisk og frakoblet vår kulturhistorie, mener fargeekspert Dagny Thurmann-Moe. Nice har terrakotta, Santorini hvitt ...
Er det noensinne riktig å ta et menneskes liv? Dette spørsmålet står vi overfor i Woody Allens Match Point. Hvis ...