Maleriet Remis av Helene Knoop viser en sjakkspillers indre dragkamp – et avslørt kaos tildekket av et rasjonelt og handlekraftig ytre.
Utstillingen Menn av malerinnen Helene Knoop har i de siste ukene vært tilgjengelig for beskuelse på Grand Hotel i Tigerstaden. I sin serie av malerier tar Knoop for seg menn som krigere, som erobrere, som fedre og erotiske objekter. Knoops formål synes å være å fremstille menn gjennom en feminin linse, noe som tilhører sjeldenhetene i kulturhistorien.
Som en del av utstillingen ble portrettmaleriet Remis, som viser sjakkspilleren Magnus Carlsen, vist frem for første gang. Her ser vi Magnus Carlsen som spiller mot seg selv – en umulig kamp å vinne. Brikkene er plassert slik Carlsen ville begynt hvis han selv satt på motsatt side av sjakkbrettet.
Remis av Helene Knoop
Et ytre av stål og et indre i flammer
Magnus Carlsens far, Henrik Carlsen, uttaler seg som manager og en som har vært engasjert i portrettmaleriet:
– Remis er en situasjon hvor kreftene i mennesket er i balanse. Ved en remis er spillet uforløst. Det er en balanse mellom de indre og de ytre spenningene og mellom mulighetene og utfordringene i stillingen på sjakkbrettet.
Harmoni og balanse preger nettopp komposisjonen og stemningen i maleriet Remis. På en strand med horisonten i bakgrunnen ser vi Magnus Carlsen spille sjakk imot seg selv. Den hvitkledde Magnus Carlsen sitter med hvite brikker foran seg og har akkurat utført et trekk. Han har et rasjonelt og vurderende ørneblikk rettet mot den uendelige horisonten. En kald sky i bakgrunnen understreker hans sinnsstemning. På motsatt side av brettet sitter den sortkledde Magnus Carlsen i dyp kontemplasjon, med en varm solnedgang i ryggen, et koloristisk vitne om et kokende indre.
Både de idémessige og kompositoriske delene som utgjør maleriet er bygget opp mot hverandre til å utgjøre motsetningsforhold. Kaldt mot varmt, hvitt mot sort, det ytre mot det indre og tvilen mot selvsikkerheten. Likevel er helhetsinntrykket at maleriet er harmonisk. Linjene avbalanserer hverandre, formene oppveier for hverandre og de to motstanderne er ved spillets slutt likeverdige.
En ytterligere dimensjon blir tilført maleriet med den hvitkledde Carlsens speilbilde. Speilbildet er ikke en sannferdig refleksjon – men et annet ansikt enn den visjonære og besluttsomme spilleren. Her får vi en smugtitt inn i en introspektiv Carlsen som tviler og hvis tanker kastes frem og tilbake i et kaotisk indre.
Som far av portrettobjektet har Henrik Carlsen nok en del innsikt i hva som foregår bak sjakkspillerens maske.
– Er Helene Knoops fremstilling av en sjakkspillers indre dragkamp relevant?
– Sjakk handler om å se og utvikle egne muligheter og samtidig demme opp for motparten. Selv toppspillere forteller at prosessen med å komme frem til hvert trekk ofte er kaotisk. Det er ingen strukturert algoritme og sjelden man reflekterer systematisk rundt kandidattrekk for deretter å gå mer og mer i dybden. Det er heller et kaotisk streiftog innom ideer og muligheter der de beste som oftest likevel ender med å velge et godt trekk basert på erfaring, intuisjon og selvfølgelig «regneferdigheter». Samtidig etterstreber spillerne en ytre ro overfor motstanderen og også seg selv, som skjuler det indre kaos, svarer Henrik Carlsen.
Har ikke helt forstått moderne kunst
– Helene Knoop regnes som en av Norges fremste klassisk-figurative portrettmalere. Hvorfor lot Magnus Carlsen seg male av en slik håndverker fremfor en modernistisk samtidskunstner?
– Forespørselen kom gjennom felles kjente. Det talte positivt at hun er en klassisk figurativ maler. Hverken Magnus (tror jeg) eller jeg har helt fått tak i moderne kunst. Vi har ikke helt forstått det. Derfor er det neppe tilfeldig at han takket ja til en klassisk maler. Helene Knoop har en kvalitet i den maleriske utførelsen i kombinasjon med en god idé: Hva uttrykker mennesket når det sitter foran et sjakkbrett?
Enkle regler med enorme muligheter
Stranden i maleriet kan tolkes som en billedlig metafor for ubegrensede muligheter og store vyer. Henrik Carlsen mener at grepet med å sette motivet til en strand er interessant:
– Paradokset i sjakk er at reglene og rammen er ekstremt enkel – mens kompleksiteten i spillet likevel nesten er uendelig. Det finnes flere mulige stillinger på brettet enn atomer i universet.
Et annet poeng ved at sjakkpartiet i Remis foregår utendørs er at ytre påvirkninger spiller inn på en sjakkspillers prestasjoner, noe Carlsen senior har diskutert med sin sønn:
– Motstanderens dagsform og litt tilfeldige valg underveis påvirker spilleren. Likevel er det viktigere for Magnus at over tid så er sjakk objektivt, sier Carlsen, og legger til:
– Sjakkspillet og sjakkspillerens muligheter må sees i lys av det menneskelige sinn, og det lønner seg til en viss grad å være optimist, kall det gjerne kreativ optimisme. Som spiller må man se etter muligheter i horisonten, slik Magnus gjør i maleriet. Hvis man er dønn objektiv og bare regner så er det neppe nok, sier han.
Den jordlige tyngden
Henrik Carlsen byr på refleksjoner rundt Knoops valg av ansiktsuttrykk i maleriet – som tidligere i denne teksten er blitt beskrevet som et rasjonelt ørneblikk:
– I boken «Tilværelsens uutholdelige letthet» av Milan Kundera beskrives det moderne fenomenet at alle skal tas bilde av smilende eller leende. Da mister mennesket karakter. Hvis du ser på byster av eksempelvis romerske politikere eller keisere så var hensikten å fange karakteren – uten smil eller latter.
Carlsen senior forteller om en episode fra da Magnus var liten. For mer enn 20 år siden spilte Magnus en turnering med de voksne på Gausdal høyfjellshotell. Moren, som den gang hadde lite erfaring med sjakk, observerte Magnus endel og syntes han så plaget og bortkommen ut. Magnus satt i dype tanker, men likevel urolig på stolen og gjorde innimellom grimaser – fordi han anstrengte seg. Hun spurte ham etterpå:
– Hvordan har du det? Har du det vondt?
Magnus så helt uforstående på henne.
Moren misoppfattet den gang alle uttrykkene som fremkommer under et sjakkparti av et menneske i sterk intellektuell virksomhet, for lidelse.
Henrik Carlsen vender tilbake til maleriet:
– I sjakk er det slik at to motstandere sitter med nokså diametralt motsatte oppfatninger av egen stilling på brettet. Det som for den ene er utfordringer og problemer – det er for den andre muligheter – og motsatt. Det å prøve å fremstille to personligheter i samme person på hver side av brettet er på en måte å gripe takk i essensen i sjakkspillet – det var et ganske lurt grep av maleren Helene Knoop.
