Roseslottet på Frognerseteren er omkranset av fem gullseil. Hvert seil representerer fem varige verdier, med tilhørende bidrag til den norske motstandskampen under krigen. Akterseilet er formet som en fjærpenn, hvilket symboliserer det frie ord og den illegale presse. Der maleriene i de indre slottsgemakker hovedsakelig stiller væpnede motstandshandlinger til skue, supplerer det nylig innvidde utgangspartiet med 80 helfigurs portretter Vebjørn Sand har malt i løpet av det siste året. I Mozart-serien møter vi mer eller mindre kjente krigshelter fra kulturlivet, samt samiske og norske heltinner. Den 19. august ble serien formelt åpnet på Roseslottet, med forsvarsministeren og 100 tidsvitner til stede.
– Serien er oppkalt etter Mozart, fordi Vebjørn hørte på Mozarts musikk mens han malte. Mozart levde i opplysningstiden, og hans musikk utstråler opplysningsidealer truet under krigen, individualitet og humanisme, forklarer Roseslottets musikalske leder Martin Romberg til Sivilisasjonen.
Mozart-serien utvider den alminnelige forestilling om hvem som er som krigshelt å regne. Vi møter Leif Juster, som lurte antinazistiske budskap forbi den strenge sensuren, foruten å skjule motstandsbevegelsens våpen i kjelleren på sitt Edderkoppen teater. Blant scenekunstnere kan også nevnes Gerda Ring, som innledet skuespillernes streik mot okkupasjonsmakten. Som følge av streiken ble skuespillerne ikke lenger pålagt å fremføre nazistisk propanda i NRK.
Avbildet er også norske intellektuelle som tilbragte krigen i landflyktighet. Sigrid Undset hadde i løpet av 1930-årene spredt antinazistisk tankegods til den grad at hun flyktet da tyskerne inntok hjembyen Lillehammer. Hun reiste til USA, der hun som selverklært «informasjonssoldat» fortsatte kampen gjennom artikler, foredrag og radiotaler. Nordahl Grieg flyktet til London, hvorfra han formidlet sine politiske dikt til et sultefôret norsk publikum via London Radio. Hans «Til Ungdommen» forblir folkekjært, og kan også stå som en hyllest til kulturlivets krigshelter:
Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med,
hva er mitt våpen?
Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.
For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!
Stilt går granatenes
glidende bånd.
Stans deres drift mot død,
stans dem med ånd!
Avbildet er også krigshelter hvis åndelige bidrag bar frukter først etter krigens slutt. Som ung mann opplevde Herman Sachnowitz fra Larvik å deporteres til Auschwitz med sin far og syv søsken. Han ble eneste overlevende blant dem. Før sin død i 1978 rakk Sachnowitz å skildre sine krigsopplevelser i Det angår også deg (Arnold Jacoby, 1976), som siden er viden lest og kåret til en av de ti mest betydningsfulle norske bøker om andre verdenskrig. Og ikke minst bidro Gunvor Hofmo til minnet om Holocaust i Norge. Slik det fremgår mer eller mindre direkte i hennes forfatterskap, sørget Hofmo i alle etterkrigsår over drapet på sin jødiske venninne Ruth Maier. Så også i hennes mest allment kjente dikt:
Gud, hvis du ennå ser:
det er ingen hverdag mer.
Det er bare stumme skrik,
det er bare sorte lik
som henger i røde trær!
Hør hvor stille det er.
Vi vender oss for å gå hjem
men alltid møter vi dem.
Alt vi fornemmer en dag
er de dreptes åndedrag!
Om vi i glemsel går:
det er asken deres vi trår.
Gud, hvis du ennå ser:
Det er ingen hverdag mer.
