Vital poesi øker menneskers livsapetitt | Intervju med Bertrand Besigye

Publisert 8. desember 2020 av

De fleste kjenner ham nok best som en selverklært vitalist og den norskugandiske poeten bak bestselgeren, “Og du dør så langsomt at du tror du lever” (1993) og den dystopiske romanen, “Svastikastjernen” (2004). 

For dem som har hatt sjansen til å møte ham eller se hans fremføringer på scenen, er Besigye mer enn bare en dikter. Med sitt frodige kroppsspråk og en kraftfull stemme som  kan få fjell til å flytte på seg, er Besigye også i stand til å sjarmere en hel forsamling i senk. Er det poesien som har tilført dikteren denne uanstrengte, karismatiske auraen som oppstår hver gang man møter han? Og i så fall, kan poesiens aura være behjelpelig i den evige søken etter en fullverdig make? 

Poesi er temperament 

En kraftig mann med sangvinsk temperament tramper inn i rommet og legger igjen et avtrykk. Et Besigyeavtrykk.

Sivilisasjonens utsendte spør om hva det vil si å være en poet, og viser til Robert Graves utsagn; «Å være en poet er en tilstand, ikke en profesjon». 

Besigye nikker bestemt.

– Det er et temperament. En vilje til å skape. Det handler om å sette et avtrykk i verden. 

Besigye forteller om da han oppdaget poesien for første gang. På videregående var han svært opptatt av kampsport, og lot seg særlig imponere av den kinesiske skuespilleren Bruce Lee, hvis litterære produksjon ble fortært av den unge poet. Ungdommen, som vanligvis bringer med seg anspente og uforklarlige følelser i et menneskesinn, kom som et vulkanutbrudd, og Besigye forsøkte å temme floden av emosjoner ved å lede dem inn i noe positivt. En dag gikk han på skolebiblioteket og oppdaget en diktsamling i en av hyllene. Det var samtidspoesi. 

– Jeg ble både sjokkert, glad og rystet over hva poesi kan og ikke kan være. Mange av diktene opplevde jeg som forferdelig dårlige. Jeg tenkte, her har jeg en jobb å gjøre. 

Besigye dro deretter hjem, og bestilte mange kopier av det litterære tidsskriftet, Vagant. Han danderte også en bunke med litteraturhistoriebøker på sitt nattbord. 

– Jeg raste gjennom alt sammen. Jeg tror ikke jeg har lest så mye på én gang. 

– Hvorfor denne plutselige trangen? 

Besettelsen var bunnet i et begjær for ordmagi. Jeg ville låse meg inn i et slags kammer og oppdage poesiens hemmelighet. Etterhvert forsto jeg også at jeg var opptatt av musikalitet innenfor poesi, noe jeg ikke fant i samtidsdiktene på den tiden. 

Besigye er kjent for å leve diktene han skriver. Fra forskjellige fremføringer man kan finne på YouTube, er det tydelig at han konsekvent legger trykk i stemmebåndet på forskjellige ord, og hans fysiske fakter viser et animert kroppsspråk. 

– Ordet er ikke bare verktøy for overføring av informasjon. Det er et levende vesen. Ord i luften er lydvibrasjoner. Tidlig oppdaget jeg at poesien ber om at du skal gjøre kjøtt og blod ut av den. Den er som en ånd som ønsker å få en ny kropp. Poesien ønsker å gå inn i deg, for at du skal være verktøyet for den, slik at den kan få leve på jorden. Poesien, mye mer enn romanen, ønsker å være inne i stemmevibrasjonen og inne i bevegelsene til et menneske. 

Å rense sansene 

Lykke oppstår som oftest i samvær med andre. Kanskje er det derfor å oppleve kjærlighet er en sinnstilstand vi mennesker bare ikke kan få nok av. 

Dikteren er en klar tilhenger av idéen om at lykke manifesterer seg når man gir til andre, så vel som når man skaper noe til seg selv. Vi spør hva han vil gi verden med sin poesi. Besigye begynner å fortelle om da han som liten fant noen månedstidsskrifter liggende hjemme ved morens nattbord. Etter å ha bladd seg gjennom en del artikler om kreftsyke mennesker og deres historie, gikk det opp for han at flere av pasientene bestemte seg for å leve sine liv helt annerledes først etter å ha fått diagnosen. Da så de klarere på livet, nøt vinens mange smaker og verdsatte kjærligheten blant venner og familie rundt seg. Besigye ble provosert av denne livsholdningen.

– Hvorfor må du få en kreftdiagnose før du virkelig verdsetter livet? Hvorfor ikke dyrke livskraften hele livet?

– Skrev du ned din plutselige livsinnsikt?

– Oppdagelsen ble min drivkraft til å skrive. Jeg ønsket å legemliggjøre poesien på en vitalistisk måte, som skulle vekke og inspirere menneskers livsappetitt.

Skrivingen fremkalte flere livsendringer hos dikteren, blant annet hinduistisk lære, Ashtangayoga og forskjellige meditasjonsteknikker. I tillegg livnærte han den poetiske livsførelsen med stadig hyppige skogsturer, der han konsekvent begynte å klemme trær. Besigye skjemmes av at “treklemmere” er blitt gjort narr av idag. Han mener vi bør applaudere denne type mennesker.

– Det gir en opplevelse av naturen som er helt urokkelig givende. Gaia er levende! Skogen og jorden er et vesen som svarer deg hvis du roper ut til det med lidenskap. Naturen har også mye av denne udødeligheten som menneskeheten lengter etter. Det finnes grønladsshvaler som blir over to hundre år gamle, og trær som lever til de er tusen. 

Besigye kaller disse tidlige livsendringene for sin vitalistiske reise. 

I boken, «Ekteskapet mellom himmel og helvete», skriver William Blake: «Hvis dørene til oppfatningen ble renset, vil alt virke som mennesket som han er: uendelig..» Det er det alt handler om i den vitalistiske reisen: å konstant rense sansene sine.

– Hvordan ville du gått frem med å forklare denne renselsesprosessen til en som sitter fast i besudlede sanser?

– Jeg ville sagt at hvert åndedrett er hellig. Ikke lev et liv hvor du lengter tilbake til dager og netter fordi du har sluttet å utfordre deg selv.

I en vitalistisk reise kan sansene renses ved hjelp av den rene naturen. Foto: Julie Brundtland

Dyrk dine fetisjer 

Kan kjærligheten i den poetiske livførelsen begrenses av alder? 

Besigye er bestemt på at aldring ikke handler om at organene svekkes, men at den poetiske livsførelsen svinner hen. For å opprettholde den, må man dyrke sine fetisjer. 

– Et gammelt menneske er en person som har mistet kontakt med sine opprinnelige inspirasjonskilder: Det jeg kaller fetisjer. Om det er litteratur, kampsport, mat, musikk, klær eller dans. Mitt budskap med poesien bunner i å gå tilbake til de kildene. Vær besatt av å finne ut av hvorfor du lever. Denne besettelsen gir deg en nødvendig fryktløshet. 

– Hva med de som ennå ikke har kjennskap til sine fetisjer? Hvordan går man frem for å spore dem opp? 

Besigye ser ut som han tenker dypt og etter en lengre stund trekker han på smilebåndet. Som grepet av en plutselig nostalgi, begynner han å mimre tilbake til glade dager hvor han virvlet rundt med Per Heimly og Ari Ben i Oslo by. Fanget av en kreativ rus, endte de tre opp med å gjøre/utføre gjengaktiviteter ut av det å ha en poetisk tilnærming til livet. Disse aktivitetene kalte de for poetiske handlinger. En dag gikk Beisgye og Heimly nedover Karl Johans gater med lange, sprikende skritt, og med armene strakt ut over hodene i oval-formasjon. Dette gjorde de for å piske seg selv til å bli mer levende, men det var også ment som en kritikk av mangel på mangfold i kroppsspråk. En annen gang, sto de der og skrek ut: «Jeg er!», helt til politiet grep inn og satte en stopper for poesien. 

– Vi gjorde det for å teste virkeligheten, sier Besigye og utdyper: 

– Disse små handlingene bunner igjen i det å etterlate seg et avtrykk i verden. Jeg husker da jeg begynte å skrive dikt om Vigeland. Da dro jeg til Vigelandsparken en dag og kysset og strøk alle formene på skulpturene. Jeg fikk en ru følelse i håndflaten som fikk huden til å gløde. Nytelsen av å stryke på disse formene var så deilig. 

– Så det handler bare om å gjøre disse handlingene helt til man oppdager sin egen poetiske tilnærming til livet? 

– Ja. Det har med poetisk livsførelse å gjøre; Det å kaste ut erotiske følere til ting som folk ser på som døde, men som ikke er det.  

Kurtise: å tegne noen med ord 

I en åndsforlatt verden preget av dating apper og hyppige stevnemøter, blir det stadig vanskeligere å dyrke den poetiske livførelsen når man skal finne seg en hjertenskjær.  Ifølge Besigye er det viktig å se på erotikken som noe åndelig, så vel som sanselig.  

– Kan poesien gjøre det enklere for de sarte, trengende sjelene, å finne hverandre? 

– Ja, gjennom en fornyelse av det erotiske blikket. Denne forestillingen om at noe erotisk bare skjer mellom to menneskekropper, er begrenset. 

– Forklar.

– Vel. Aller først trenger du denne! 

Dikteren fisker opp en liten notisbok og en penn fra bukselommen. Med den lille dingsten trykket inn mot brystet, sverger han til å aldri ha forlatt sitt hjem uten eiendelen. I følge han fungerer boken som en amors pil når man skal ut og finne seg noen.

Besigye begynner å fortelle om en gang han og en kamerat satt på Kulturhuset og samtalet om poesi, da dikteren foreslo at de skulle ta en titt rundt i lokalet og skue etter den vakreste kvinnen. De fant henne til slutt. Og med det tok de motet til seg, reiste seg opp og gikk skråsikkert mot den skjønne skapningen som satt bare et par border unna dem. Hun var omflokket av en hel del andre mennesker, men likevel turte de to å avbryte selskapet for å fortelle at de hadde skrevet et dikt om henne. 

– Vi hadde komponert hvert vårt dikt, og fremførte det begge to. Vi fikk stor applaus etterpå. Mange filmet oss, noen lo, andre ble blyge. Det var alt i alt en endorfinforløsende opplevelse. 

Jeg tror mange ensomme der ute ville blitt misunnelige på den kvinnen. 

– Ja, det er jo som å tegne noen med ord. Jeg har faktisk tatt lignende oppdrag før, som har blitt gitt til meg av venner og bekjente. 

– Tror du mennesker utvikler en naturlig sjarm og karisma, som de kanskje ikke hadde fra før, ved å inkludere poesi i livet sitt?

– Hvis man bestemmer seg for å legemliggjøre poesien, så vil poesien legge en skarpsynslinse over ditt blikk på verden, og på den man kurtiserer. 

– Som å skrive et dikt til en du liker? 

– Ja, spesielt da. Ordmagien som skjer når du skriver det diktet vil få deg til å lytte mer, se mer, og tenke tanker om den personen du i utgangspunktet ikke ville tenkt. 

– Hvilken rolle har erotikken i alt dette? 

– Erotikken er essensiell, fordi den sitter jo egentlig i hjernen. Øret er en erogen sone. Det å henvende seg til billeddannelsen i et annet menneske når du snakker til dem er erotikk. Og det er det poesien gjør, den skaper bilder. 

Poesi som et afrodisiakum

Besigye er tydelig på at poesi ikke utelukkende er for lesehester og akademikere. Uttrykksformen kan bli studert og brukt av alle – kanskje spesielt for de single og ensomme som jakter etter sanselige opplevelser.

Poesi er vilt språk, og vilt språk er en tenningsmekanisme. Bruker man den riktig, fungerer den som et afrodisiakum. 

– Hvordan forekommer det?

– Hvis du snakker med en potensiell kjæreste, og du er i stand til å skape et poetisk bilde av dem, så vil det bildet kunne trykke på punkter i vedkommendes hjerne, som igjen utløser en kjemisk reaksjon. Et slikt bilde kan støpes i hjernen hos et menneske og vare livet ut. 

Besigye påpeker at det er viktig å dyrke poesien hver dag og danne en egenartet nerve i dagligtalen.

– Hvis man ikke tar vare på og nyter av språket sitt, kan romantiske følelser øses ut av hjertet, men alt kan være glemt imorgen. Det er viktig å dyrke det nyskapende i ditt eget ordforråd.

Besigye mener det er essensielt å omformulere på kjærlighetserklæringene sine, da det har gått inflasjon i flere uttrykk i dag, som for eksempel  jeg elsker deg. 

– Det er det poetisk bevissthet gjør med en person: man blir følsom for hvilke ord som er forslitte, og så blir man flink på å dikte seg frem til nye måter å si jeg elsker deg på. Dette fører til en sterkere og mer emosjonell effekt på mottakeren. 

– Tror du man på én måte er mer ærlig med hverandre som par når man skriver et dikt om den andre? 

I det sekundet du bestemmer deg for å legemliggjøre poesien, for eksempel ved å deklamere et dikt, da kan du ikke lyve emosjonelt. For løgnen merkes med én gang. Hvis man skal skrive en tekst om noen, og man vil at den skal gjøre inntrykk, må man være fullstendig ærlig i sine observasjoner. 

– Og da må man vel også være ærlig med seg selv? 

– Ja. Man må ha motet til det. 

Lykken i motet 

– Hva er lykke for deg? 

– Det er en romersk gudinne som heter Fortuna, lykkens gudinne. Det er også et uttrykk som går slik: “Fortune favors the brave”. Jeg setter to og to sammen og sier at lykke er å holde motet levende. 

Besigye forteller at i gammel norrøn kultur var den viktigste personlige egenskapen å være modig. 

Hvis man derimot var feig og ikke turte å begi seg på mentale eller fysiske utfordringer, var det som at feigheten forgiftet alle handlingene og førte personen til å gjøre gale ting. 

– Er du tapper i ditt eget liv?

– Jeg vet at jeg er lykkeligst når jeg har mot til å skrive noe jeg er redd for å skrive eller gå bort og snakke til en fremmed person på gaten eller gjøre våghalsete vektløfterøkter. Å ha mot til å si sannheten til et menneske, selv når det kan skape brister i relasjonen, mot til å møte mine skyggesider.

– Eller motet til å gå opp til et vakkert menneske og lese et dikt man har skrevet om dem? 

– Ja. Motet til å beglitre verden er viktigst. 

Vår samtid dyrker stadig viktigheten av å ikke ta på
I Joseph Campbells Heltens Reise skrives det om den indre
I Bork S. Nerdrums interessante artikkel om Ayn Rands kunst-