I over hundre år har ulike ildsjeler kjempet for å reise en statue til ære for presteskalden Petter Dass. Nå ligger planene klare for at et gigantisk bronsemonument midt i havgapet, med De syv søstres fjell som bakteppe, skal avdukes i 2024. Like massiv som den planlagte Dass-skulpturen, er imidlertid motstanden mot prosjektet. Debatten rundt Dass illustrerer på mange måter hvordan vår egen tid har en tendens til å møte seg selv i svingdøren.
Slekter svinner, blant stjernehimler
Forsamlingen nynnet forsiktig med den selvutnevnte forsanger. Ved de høyeste partiene lot i all hemmelighet mange som de sang. Min grandtante Gunnlaug derimot, tok sats, og med den skingrende røsten hennes skaper hadde tildelt henne, stemte hun i så det ljomet i veggene. Slik ble det til at Petter Dass salme Herre Gud, Ditt dyre Navn og Ære brant seg fast i mine sensible barneører, og med det ble en 300 år gammel tradisjon med å innprente Dass’ gudfryktige strofer i bakhodet på sørgende begravelsesfølger, videreført.
Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!
Men tiden endrer seg. Skal man tro dagens tenåringer, er Petter Dass en ukjent karakter, en såkalt «nobody». At Dass var på vei ut av det kulturelle synsfeltet, var noe helgelendingene hadde innvendinger imot. Den nordnorske identitetsbyggeren ble hentet frem fra den gryende glemselen og benyttet som lokkemat i søknaden Bodø by i 2015 sendte til EU-komiteen som tildeler utnevnelsen europeisk kulturhovedstad. Bodø fikk napp takket være Dass, og i disse dager forbereder nordlendingene seg på feiringen som skal gå av stabelen med brask og bram i Helgeland i 2024.
En statue til ære for Dass eller nordlendinger flest
I den forbindelse skal det, ut mot havgapet, foran de Syv søstres fjell, reises et massivt figurativ bronsemonument av skalden Petter Dass. Frode Lillesund – skulptøren som stod bak en byste av kong Harald V på Statens Høstutstilling i 2022 – er hyret inn for anledningen og utrustet med kunstnerisk frihet og en ti meter høy bronsekloss.
Alf Knutsen, initiativtaker og mannen bak prosjektet Petter på Skjæret, innrømmer overfor Sivilisasjonen at den grafiske fremstillingen som har sirkulert i media – og som er gjengitt ovenfor – ikke nødvendigvis vil ligne på det endelige verket. Mer enn at resultatet blir en stor overraskelse og helt fantastisk, vil imidlertid ikke Knutsen avsløre. Det henger følgelig i det blå om monumentet faktisk blir en statue eller om det endelige uttrykket kun blir en skulptur å regne. At Lillesund vil skuffe nordlendingene er der derimot lite som tyder på.
Prosjektet Petter på Skjæret har en lang forhistorie. Allerede på 1890-tallet begynte lokale initiativtakere å samle inn penger for å reise et monument over dikterpresten. I 1901 skriver forfatteren Matti Aikio en annonse i Nordlands Trompet som blir gjengitt i Verdens Gang om visjonene for prosjektet:
«Petter Dass kjemper seg fram i uvær med kraftig foroverbøyd kropp, og med kraftig og godt fotfeste, mens prestekjolen og håret flakser i stormen. Blikket skuer skarpt utover havet, som i opprør. En bønnebok i den ene hånden; den andre svinger han i luften – som i et myndig slag etter onde makter. Hele skikkelsen må være unaturlig både i størrelse og fremtoning»
Annonsen fanget Gustav Vigelands interesse, og han utformet flere skisser i henhold til bestillingen. Vigelands bidrag ble imidlertid med skissene, og prosjektet tok en annen retning og Vigelands monument falt i glemmeboken. Det er denne ideen som nå er plukket opp igjen. Det er derfor ingen tilfeldighet at det er Frode Lillesund som er hyret om å drive visjonen i havn. Til spørsmålet om hvordan kritikken mot prosjektet har blitt mottatt, svarer primus motor Alf Knutsen stolt: «Hvis Petter Dass var en drittsekk, så var han vår drittsekk».
Statuen – som brenneved når historien skal omskrives
Like massiv som den planlagte Dass-skulpturen, har motstanden mot prosjektet og den offentlige pengebruken vært. Dass var ikke den vi trodde, innvender kritikerne. Og hvis man var en av dem som trodde noe om Petter Dass så var man av den oppfatning at mannen som var sogneprest på Helgeland på slutten av 1600-tallet var en folkekjær poet som har bidratt til oppbyggingen av den nordnorske identiteten og selvfølelsen gjennom sine fremstillinger av nordnorsk natur og folkeliv med verker som Nordlands Trompet og populære salmer som Herre Gud ditt Dyre navn og Ære. Er man blant dem som har mer inngående bekjentskap med Dass, er man også kjent med at presten ble utnevnt til tusenårets nordlending av avisen Nordland i 1999.
Det er ikke første gang statuer vekker harme. Vi har nylig observert hvordan vakre og folkekjære statuer av historiske skikkelser har blitt angrepet av den ilske woke-bevegelsen. Behovet og begeistringen for å rasere statuer er imidlertid langt fra ny, men snarere en eldgammel tradisjon. Bort skulle de, statuene, templene og religiøse symboler, når muhammedanerne inntok det indiske subkontinentet i det 12. og 13. århundre. Ned fra sokkelen bar det med de antikke statuer når kirken overtok makten i Romerriket. Vekk måtte kirkedekoren og helgenstatuer når katolisismen ble byttet ut med Luthers lære.
Elitistisk, rik, religiøs – en avmaktens poet
Ifølge historiker Rune Blix Haugen ved Universitetet i Tromsø og lokalhistoriker Kåre Hansen er det en misforståelse at Petter Dass var en dikter for nordlendinger flest. Blix har uttalt til alle som vil høre på at Dass leverte tankegods som rettferdiggjorde forfølgelsen av folk som drev med magi, og med det gjorde Dass livet for fattigfolk nordpå ytterligere hardt enn det allerede var. Dessuten var Dass en velstående religiøs svovelpredikant og en elitistisk representant for embetsstanden. Dass var for øvrige heller ikke noen foregangsmann på litteraturens område, skal man tro Hansen.
Riktig nok ble ikke Alstadhaugs sogneprest grepet av opplysningstidens vinder idet han forkynte fra sin prekestol i årene 1689 til 1707. Dass, med sin teologisk embetseksamen fra universitetet i København, var utvilsomt en lydig embetsmann ved utførelsen av sin prestegjerning. På privaten var den velbygde mann mer liberal, og måtte som følge av å ha gjort sin forlovede, frøken Margrethe Andersdatter, svanger før bryllupet, reise hele veien til København for å be den eneveldige konge om tilgivelse for sitt «leiermål». For uten kongens nåde kunne Dass ha sett langt etter sitt prestekall.
Ifølge Blix har det de siste årene skjedd en total revurdering av Dass, og historien om den folkelige skalden er snudd på hodet. Går man påstanden nærmere etter i sømmene, kommer det til syne at den angivelige omskrivning av historien er det utelukkende Hansen, Blix og Hanne Lauvstad som har stått for, hvor de to sistnevnte har stått for utformingen av artikkelen om Dass på Norsk biografisk leksikon og Store norske leksikon. Trioens agenda har imidlertid møtt motbør.
«Ved Alstahaug prestegard finnes at se,
Utdrag fra «De syv søstre» av Petter Dass.
Syv Søstre som fletter sine lokker i sne.
Syv damer, og alle så hvite»
Som svar på påstanden om at Dass gjorde livet vanskelig for folket i Nord-Norge, har barokkekspert, Ronny Spaans, pekt på at Dass var en del av det nordnorske miljøet som ytte motstand mot de hanseatiske handelslovene som ga havene i Trondhjem og Bergen monopol på eksport av fisk. Når lovene ble opphevet, var den 300 år gamle undertrykkingen av Nord-Norge over. I kjølvannet av opphevelsen så man en oppblomstring av handelssteder langsmed kysten som skapte grobunn for næringsliv og økt velstand.
I høye himler, utallig vrimler
Debatten rundt Dass illustrerer på mange måter hvordan vår egen tid har en tendens til å møte selv i svingdøren. Dass blir anklaget for sin religiøse fanatisme, samtidig som vi mennesker av i dag iherdig læres opp i at vi må tåle nettopp det i religionsfrihetens navn. Dass blir likeledes anklaget for å være en iherdig motstander av naturmedisin. Sett hen til debatten som nylig har rast i norske aviser om Sjaman Verrets korona-medaljong, fremstår Dass holdninger på dette punktet ikke som særlig akterutseilt til å være uttalt på 1600-tallet.
Hagen og Blix hevder at Dass langt fra skrev for den menige mann. Med referanser til antikken, datidens europeiske litterære strømninger og bibelen, er det åpenbart for dem at Dass ønskede publikum snarere var embetsstanden i Danmark-Norge. Allmuen derimot ble illustrert som bondsk, upolert og komisk. Så bondsk var likevel ikke nordlendingene at de ikke fant glede og stolthet i Dass skildringer av den nordnorske naturen.
Under perioden som i ettertid har fått navnet den nordnorske regiondannelsesprosjektet som varte fra 1860 til 1914 var Dass en samlende figur. Nordlendinger som hadde flyttet sørpå, stiftet i 1862 Nordlændingenes forening i Christiania. Foreningens månedlige tidsskrift fikk navnet Nordlands Trompet, som en homage til Nord-Norges store penn. I nyere tid ble Dass en medsammensvoren i den nordnorske EF-motstanden på 70- og 80-tallet. Dass ble symbolet på den staute modige prest som stod opp for folket sitt.
Det er denne villfarelsen Blix og Hagen vil til livs. Dessverre for Blix og Hagen, fremstår deres kritikk som en bebreidelse av nordlendingene, mer enn av Dass, som gjennom tre hundre år har være så dumme og bondske at de ikke skjønte at Dass ikke var deres mann, men deres overgriper.
