Europeeren Holberg og det dansk-norske enevelde I

Skrevet av Kirsti Boger | 7. september 2021

*

Sjelden før er det blitt stilt spørsmål om Holberg har ønsket å ramme andre enn bønder, jevne borgere og tjenere med sin harselas. Helt frem til våre dager har litteraturvitere og historikere vært samstemt om at forfatteren var tilhenger av oldenborgerdynastiet og eneveldet. Hvor stod Holberg i konflikten mellom kongedyrkelse og dogmatisk kirkemakt på den ene side og opplysning og fremskritt på den andre?

Naturens lys og den mørke barokk

Ludvig Holberg (1684-1754), som var blitt foreldreløs i barndommen, reiste tidlig ut i verden. Målet var ikke bare broderlandet Danmark, men England, Frankrike, Tyskland og andre europeiske nasjoner. Forfatteren tilbragte flere år i utlandet som ung mann, modningstiden da oppfatninger om livets og samfunnets sentrale spørsmål formes. Etter at Holberg vendte tilbake til Danmark, var blikket stadig vendt utover, mot Europa. Skjønt det stanset ikke der. I kjølvannet av oppdagelsen av Amerika og rundingen av Kapp det gode håp skulle europeiske stormakter som England, Spania og Frankrike sende hele flåter av handelsskuter til fjerne kontinenter. Det samme gjorde Holland eller Nederland; de var ikke store hverken i areal eller folketall, men mestret både havseilasens og handelens utfordringer som ingen andre nasjoner. I denne oversjøiske konkurranse meldte Christian 4 seg på, med tap og fallitt som resultat. Men danskenes tørst etter langreiste varer, som te, kaffe og sjokolade, «der alleene tiene til Vellyst», for å sitere Holberg, lot seg ikke slukke.

De store oppdagelser hører inn under første del av den nyere tid (1500–1800), som paradoksalt nok innledes med en tilbakevendelse til ideer fra antikken. Den gamle tid var middelalderen, som bare var alderen eller tiden mellom de egentlige tidene, antikken og nåtiden eller renessansen; et feilslag, nær sagt. Interessen for det mennesket hadde frembragt førmiddelalderen innenfor områder som filosofi, politikk, litteratur, billedkunst og arkitektur, begynte i Italia allerede på 1400-tallet; og Firenze var foregangsby. Etter hvert vant humanistiske ideer frem også i andre europeiske land; mennesket kom i sentrum og fikk egenverdi. Det ble publisert grunnleggende arbeider innenfor natur- og folkerett.

Renessansen gled naturlig over i opplysningstiden, da frihet, fornuft og fremskritt var sentrale idealer. Men samtidig med de humanistiske ideer oppstod en motstrømsbevegelse, barokken, som både betegner en historisk periode og en stilretning. Nær sagt parallelt til opplysningsideene, men i sterk kontrast til disse, vokste det frem en autokratisk og dogmatisk ideologi innenfor monarki og kirke, som skulle få en dominerende stilling i Danmark. Utover på 1700-tallet vant opplysningsideene terreng, og den religiøse ortodoksi ble avløst av pietismen. Eneveldet derimot stod ved lag, skjønt strålekransen om kongen tapte seg noe utover i århundret. Det var ingen senere konger som maktet å videreføre arven etter Ludvig 14, den personifiserte sol, som døde i 1715.

Ludvig Holberg var 15 år gammel da den «dansk-norske solkonge», Christian 5, døde i 1699, den første konge av Huset Oldenborg som ble kronet, eller rettere salvet, til konge etter innføringen av eneveldet i 1660. Forfatteren kjente 1600-tallet av egen erfaring, tiden da luthersk ortodoksi og det nyslåtte enevelde satte sitt preg på Danmark-Norge, samtidig utviklet han gjennom studier og reiser en vid horisont, en åndens luftning.

Det var Holberg – «europeeren i dansk åndsliv», ifølge litteraturhistorikeren Frederik Billeskov Jansen – som skulle bli opplysningens budbringer i Danmark. Når det gjelder forfatterens nasjonale tilhørighet, er hjemstavnen Norge. Dette gjør Holberg et poeng av i sitt første «poetiske» verk, det komiske heltediktet Peder Paars (1719-1720). Tittelfiguren er en kremmer som seiler ut fra Kalundborg i 1608, «tre Aar for Calmar-Krieg», som for øvrig Christian 4 innledet i forvissningen om at han var den rettmessige konge i en fortsatt Kalmarunion. Reisens mål var Århus, men to ganger føres skuten galt av sted. Peder Paars er skildret i den høye episke stil etter mønster av Aeneiden. Holberg, under pseudonymet Hans Mikkelsen, understreker sin objektivitet som kremmerens biograf: «Jeg fød i Norge er, er Paarses Lands Mand ej, / Er derfor Upartisk, ej gaar Maronis Vej.» Maroni sikter til den romerske dikter Vergil, Aeneidens forfatter. Eposet hadde en viktig nasjonsbyggende funksjon og var indirekte en legitimering av Augustus’ keiserdømme. Vergil var venn med Octavian, Caesars adoptivsønn, som tok navnet Augustus da han ble keiser. Ved å skrive en hyllest til den romerske keiser, der hans guddommelige avstamning fremheves, sikret dikteren seg både økonomisk og politisk trygghet.

Det er ikke åpenlyst at Holberg har vært upartisk og gått en annen vei enn Vergil. I historieverkene og andre faktatekster beregnet på den dannede allmennhet forsvarer tvert imot forfatteren eneveldet, og historiene om oldenborgerkongene fremtrer som panegyrikk eller skjønnmaling. Dette kan ha en enkel forklaring: Under eneveldet var det sensur. Majestetsfornærmelse var kapitalforbrytelse; kritikk av den sittende eller tidligere konger av oldenborgerætten kunne lede til dødsstraff. Både sensur og enevelde står i sterk kontrast til opplysningstidens vektlegging av menneskets likeverd og nødvendigheten av trykkefrihet. En skribent som åpent tilkjennegav at han var regimekritiker, kunne risikere å få både karrieren og livet brutalt avkortet. Vanlig henrettelsesmetode i slike tilfeller var halshugging med sverd eller øks. Mens naturens lys, et sentralt begrep hos Holberg, tiltok ute i Europa, hadde man i Danmark vendt tilbake til den mørke middelalders teokratiske kongeideologi og nasjonale opphavsmyter; idealet var den episke valdemarstiden da danskekongen drog på erobrings-/kristningstokt mot venderne.

– Det var Holberg – «europeeren i dansk åndsliv», ifølge litteraturhistorikeren Frederik Billeskov Jansen – som skulle bli opplysningens budbringer i Danmark, skriver Kirsti Boger. Foto: Julie Brundtland.

Kirken innfører en ny gud i Danmark-Norge

Etter reformasjonen hadde kongen på flere vis overtatt pavens stilling og tronet som kirkens overhode. Dette var ikke noe særdansk fenomen. Nå var det riktignok ikke så mange protestantiske konger, og danskekongen gjorde dét han kunne for å hevde sin makt og reputasjon både i Norden og Europa. Samtidig som humanistiske ideer om fornuft, opplysning og menneskets likeverd vant større tilslutning, antok kongedømmet stadig mer sakral form. Kirken stilte villig opp og sanksjonerte forestillingen om at kongen var Guds representant på jorden, nærmere bestemt i Danmark-Norge.

Arverike og enevelde, som ble innført ved et kupp av Frederik 3 i 1660, lå i kim under farens, Christian 4s, regime. I tiden fra reformasjonskongen Christian 3s til Frederik 3s kroning var det en tydelig utvikling i teokratisk retning; kongene var guder på jorden. Kirken søkte å grunngi påstanden om kongenes guddommelighet med henvisning til Bibelen, der tolkningen av skriftgrunnlaget er ytterst tvilsom.

I full forståelse med kirken anført av Sjællands biskop, først Peder Vinstrup, siden Jesper Brochmand og Hans Wandal, identifiserte danskekongen seg med de bibelske kongene David og Salomo. Den geistlige øvrighet tilla Gud en særlig bevågenhet overfor den dansk-norske konge, parallelt til den han utviste overfor David, som han hadde utvalgt til konge over Israel, sitt eget folk; Davids hus og Huset Oldenborg ble likestilt. Kongeloven, det dansk-norske eneveldes konstitusjon, påbyr følgende:

«Danmarks og Norges enevolds arve-konge skal være herefter og af alle undersaatterne holdes og agtes for det ypperste og højeste hoved her paa jorden over alle menneskelige love, og der intet andet hoved og ingen anden dommere kiender over sig enten i geistlige eller verdslige sager uden GUd allene.»

Den sterke vektlegging av de gammeltestamentlige forbilder var ikke til hinder for at den dansk-norske konge også identifiserte seg med Aleksander den store og Julius Caesar. En slik sammenblanding av hedenske og kristne ikoner fremgår også av Kingos høystemte hyllestdikt «Hosianna» fra 1671, i anledning salvingen av Christian 5 året før. I salvingstalen hadde Hans Wandal utdypet kongemaktens guddommelige innstiftelse, og Kingo, som selv var prest, hevdet at kongen nå nøt samme enevoldsmakt som kong Dan. Med Danmarks mytiske første konge er vi langt tilbake i norrøn eller germansk hedendom.   

Det dansk-norske eneveldets mytologi fremstår som en negasjon av opplysningstidens grunnideer om menneskets likeverd, frihet og fornuft. I tillegg er det et alvorlig ankepunkt ut fra et kristent livssyn: Påstanden om oldenborgerkongenes guddommelighet strider mot Moselovens første bud: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.»   

Fellesnevner for kongens ulike forbilder er fyrstens storhet og gudelikhet. Etter innførelsen av eneveldet nådde den sakrale retorikk i hyllestdiktene til kongen kosmiske dimensjoner. Dikteren manet frem sol, måne og stjernetegn i iveren etter å heve oldenborgerne til himmelstigens øverste trinn. Billedkunst, ritualer som utstilling av kongens kiste på en overdådig dekorert forhøyning (castrum doloris) og rangforordning bygget opp under det biskoppelige dogme om olderborgernes guddommelighet. Både troen på kongen og dyrkelsen av hans person, inklusive liket, gir minnelser om urgammel hedendom.

Uaktet Holberg hadde en kritisk innstilling til den lutherske ortodoksi, var han ut fra dagens synspunkt en dypt religiøs mann. Det var ikke Luther, men ortodoksien han tok avstand fra. Forfatterskapet er solid forankret i kristendommen og et kristent moralsyn og vitner om inngående bibelstudier. Sentrale bibelske fortellinger, eksempelvis syndefalls- og babelsmyten, inngår i bakgrunnen for flere av tekstene. Den kristne læresetning om at mennesket er født syndig – fordervelig i ordets videste betydning – og i behov av frelse ved Kristi korsdød, står grunnfast i forfatterskapet. I første halvdel av 1700-tallet utgjorde de frihetlige humanistiske ideer sjelden noen trussel mot den enkeltes kristentro. Det er også verdt å merke seg at Holberg ikke delte renessansehumanistenes fascinasjon for antikkens okkulte skrifter; menneskets forsøk på å betvinge naturen, deriblant egen dødelighet, fant liten gjenklang hos opplysningsmannen; overtro og magi er ofte målskive for forfatterens sarkasmer. Selv om Holberg krevde av mennesket at det skulle bruke sin forstand, var ikke dette en oppfordring til selvdeifisering. Gud hadde skapt mennesket i sitt bilde og utropt det til herre blant de andre skapningene, men etter syndefallet lever menneskene under forbannelsen, de er fordervelige. Det er denne bibelske grunnsetning Sjællands biskop trår under fot, idet oldenborgerkongen opphøyes til gud.

Michael van Havens maleri av Christian 5 på tronen (1671). Himmelsk lys og basunengler vitner om Guds tilstedeværelse. De tre løvene, av sølv fra Kongsberg, hentyder til de 14 gulløvene ved Salomos trone, og tronen i narhval til jødekongens legendariske elfenbenstrone.

Fyrsten og satyrikusen

Holbergs forankring i opplysningstidens ideologi er i seg selv et indisium for en kritisk innstilling til det dansk-norske enevelde. Forfatteren hadde inngående kjennskap til de litterære og historiske skriftene fra antikken. Det er et bratt fall fra den klassiske skriftkulturens intellektuelle nivå til den sjællandske biskopens manipulerte skriftfortolkning i forsøket på å bevise oldenborgernes guddommelighet, eller Peter Schumachers («Skomaker»s) Kongelov. Den hevder at den store og allmektige Gud har sørget for at Riksrådet og samtlige stender frivillig gav avkall på sin valgrett, godtok at den siste håndfestingen skulle annuleres og kongen ha absolutt makt. Dette er ikke første gang fyrstens maktutøvelse legitimeres med Guds vilje.

Blant de romerske satirikere hadde Holberg en spesiell forkjærlighet for Petronius, antatt forfatter av Satyricon (1. århundre). Tittelen kan oversettes «Boken med satiriske fortellinger», der «satirisk» har den dobbelte betydning av «satyraktig»; «erotisk» eller «lysten», og «satire». Den lengste fortellingen i de bevarte deler av Satyricon er «Trimalchios bankett». Den beveger seg på knivseggen, ettersom den antas å være skrevet for Nero og hans venner, samtidig som deler av skildringen av den vulgære oppkomlingen Trimalchio minner om keiseren selv. Det tyder på at Petronius harselerte med ondskapens erkeikon Nero, Romerrikets eneveldige hersker. Spørsmålet er om dette forholdet inngår i bakgrunnen for Holbergs store interesse for Satyricon, som han refererer til en rekke ganger, spesielt i sine Levnedsbrev. Liksom Petronius levde Holberg under en eneveldig fyrste, som kunne gjøre akkurat hva han lystet med ham.

I 66 ble Petronius, Neros elegentae arbiter (smaksdommer og forlystelsesråd) og deltager i hans innerste krets, anklaget av sjefen for Pretorianergarden, Tigellinus, for å ha deltatt i et komplott mot keiseren. Petronius var uskyldig, men visste hva som ventet. Han innbød til en bankett, snittet i blodårene som han vekselvis forbandt eller åpnet, mens han underholdt seg muntert med sine venner. Sakte gled elegantieren umerkelig inn i den evige søvn. Man ville forventet at Petronius erindret Nero, Tigellinus og andre mektige menn med noen smigrende ord i testamentet, slik det var vanlig. Men liksom Holbergvalgte heller ikke Petronius «Maronis Vej». Tvert imot beskrev han Neros skammelige eksesser med navnene til hans unge elskere og kvinnebekjentskaper og deres utforskning av lidderlighetens yttergrenser. Siden beseglet han rapporten og sendte den til Nero. Til slutt brøt han signetringen, slik at ingen skulle kunne bruke den til skade for andre. Alt dette forteller Tacitus i Annales.

I Peder Paars opptrer en hemmelighetsfull person, Hieronymus, som oppgis å være «Stads Satyricus». Han holder inne med sin kritikk av en rekke personer av redsel for å bli trukket for retten og dømt. Navnet sikter til en av Kirkens store lærde, Eusebius Sophronius Hieronymus (ca. 347- 417), som er mest kjent for å ha oversatt Bibelen fra originalspråkene gresk og hebraisk til latin. Latin, som opprinnelig ble talt av en gruppe stammer i Latium, var det romerske folkets språk og hadde spredd seg som skrift- og administrasjonsspråk til hele Romerriket. På 1200-tallet fikk bibeloversettelsen, som for en stor del hvilte på Hieronymus’ arbeid, navnet Vulgata, «den alminnelige eller folkelige (Bibelen)». Det er vanlig å oppfatte stadssatyrikus Hieronymus, en blek og mager lærd som bare drikker vann, som Holbergs stråmann. Navnevalget finner sin forklaring i et lite påaktet forhold: I Danmark-Norge var «folkelige» bibler mangelvare. Riktignok fantes det forståelige utgaver på dansk som baserte seg på Luthers Bibel, men disse var få og kostbare. Frederik 2 og Christian 4, som begge utgav Bibelen på dansk etter Luthers Bibel, benyttet utgivelsen til å skape glans om seg selv; folioformat ble valgt og boken prydet med en rekke illustrasjoner, samt majestetens portrett. I 1608 kom den første Bibelen på dansk som, liksom Hieronymus’ bibel, var oversatt fra hebraisk og gresk, navnlig av professor Hans Poulsen Resen. Men motsatt Hieronymus’ «folkelige» oversettelse, òg Luthers, var den nærmest umulig å forstå for menigmann, fordi Resen hadde lagt vinn på å oversette mest mulig bokstavtro. Det var Resens, siden den reviderte Resen-Svaningske Bibel, som var Danmark-Norges offisielle bibel. Folket levde stadig i uvitenhet om hva som faktisk stod i Bibelen. I kirken fikk de jevnlig vite at kongen som Guds representant var god, mens de selv var syndige og derfor hadde påkalt Guds vrede. Etter at Christian 4 i den siste del av sitt regime hadde lidd tap både på krigsmarken og i ekteskapet, gikk han inn i en depressiv periode preget av botferdighet. Skjønt kongen gjorde ikke bot for egne feiltrinn, som var mange og åpenbare, men for folkets synder.

Tilsynelatende er det ingenting som tyder på at Holberg, «Hieronymus», har følt seg kallet til å avdekke oldenborgernes synderegister eller generelle fordervelighet. Skjønt iblant opptrer det merkelige passasjer i tekstene, som ansporer til nærmere undersøkelse. I neste artikkel skal jeg presentere «en tobenet Oldenborer» som omtales i Epistler. «Oldenborer» sikter til insektet oldenborre, men uttrykket minner mistenkelig om oldenborger, som også går på to ben. Mistanken om en undertekstlig sammenheng forsterkes, ettersom «oldenborerens» levevis granngivelig minner om en viss oldenborger.

Koronakrisen har herjet lenge nok til at vi nordmenn har begynt å føle oss trygge. ...
– Det er feil at alle nybygg må se ut som bokser, sier Sigvald Freylander, ...
Februar har kommet – en måned som for mange kan vekke en myriade av ambivalente ...