Den amerikanske kitschmaleren Luke Hillestad har et mål om å lave bilder som varer og som tøyer både oppmerksomheten og hjertet til publikum. Hans male- og fortellerferdigheter ble anerkjent i fjor, da han vant Jury’s Choice Award for Composition i World Wide Kitsch-konkurransen for 2020.
Hillestad har studert ved Nerdrumskolen. Det var gjennom filosofien til Odd Nerdrum at Hillestad begynte å identifisere seg som en kitschmaler, og ikke en kunstner. Mens kitschfilosofien er basert på de klassiske verdiene, for eksempel gjenkjennelse, tidløs historiefortelling og imitasjon, kan den (modernistiske) kunstfilosofien defineres som basert på verdier som originalitet og personlig uttrykk – sett gjennom en samtidslinse.
Sivilisasjonen samarbeider med World Wide Kitsch og har fått et eksklusivt intervju med den amerikanske maleren. Hillestad deler sin filosofi om maleri, tanker om den nåværende situasjonen for klassiske malere i De forente stater, samt fortellingen bak hans vinnermaleri.
Med hensyn til publikum
– Med noen få ord, hva ønsker du å oppnå med arbeidet ditt?
– Jeg har som mål å lage bilder som bærer fantasien, men tøyer den samtidig.
– Det virker som om du er opptatt av hvilken effekt maleriene dine har på publikum. Hva vil du egentlig at publikum skal få ut av arbeidet ditt?
– I tillegg til å skape en lyst til å gå tilbake til bildet, ville katarsis vært det beste. Når du opplever dette, fjernes en slags mental overbelastning. Etter dette føles vår oppfatning av verden annerledes. Selv taktile opplevelser kan fremstå som nye. Beslutninger blir lettere å fatte og livet føles friskere og vakrere.
«Swamp mama»
Vinnermaleriet i World Wide Kitsch-konkurransen 2020, i kategorien komposisjon, var Hillestads maleri «Swamp mamma». Han forklarer hvorfor han mener at et godt lavet kitschmaleri er noe som overgår enkel naturalisme eller realisme.
– Hva handler maleriet ditt «Swamp mamma» om?
– Det handler om en ensom mor. Jeg tenkte på Danaë fra gresk mytologi. Hun og sønnen er i et dystert sumplandskap, og de makter å overleve. Mor og barn er et tema som gjør meg særlig sentimental. Min kone var nylig gravid med vårt andre barn midt i et dystert kulturlandskap, og derfor kom jeg tilbake til dette temaet.
– Du har tidligere uttalt at simpel «naturalisme» ikke er nok for deg når du maler. Hva gjør du for å «overgå» en naturalistisk representasjon?
– For meg handler «naturalisme» om å representere alt med samme vektlegging. Men vår verden inneholder altfor mye data til at vi kan behandle alt som meningsfylt. Derfor fokuserer vi heller på det viktigste, og ser hva som fungerer sammen i de fortellingene som appellerer til oss. Fra dette perspektivet vil farvene være mer harmoniske, former vil fremstå mer rytmiske, og temaer vil dukke opp – ett om gangen. Den maleren som forstår sine egne begrensninger er den som kan få mest mulig ut av et bilde, forklarer Hillestad.
Read the interview with Luke Hillestad in English.
Inspirasjoner
Hillestad er ikke redd for å forklare hvem eller hva inspirasjonskildene hans er. Tvert imot virker han stolt over å dele de mange verkene og håndverkerne som har påvirket arbeidet hans.
– Hvilke malere, skulptører, komponister, forfattere etc. er inspirasjonskildene dine?
– Jeg vender stadig tilbake til Rodin; hans senete, for ikke å si kraftige, former og deres enorme hender og føtter. Proporsjonene hans er ekstreme. Å etterligne dem føles i utgangspunktet absurd, men resultatet er at man får virkelig jordbundne mennesker, sier Hillestad, før han fortsetter til sin neste inspirasjonskilde:
– En skitten Leonardo, en som ikke har blitt rengjort eller restaurert, er en stor aspirasjon. Han er som den andre siden av min Polarstjerne – der oppe, sammen med Rodin. Leonardo er mer i familie med de beste skildrerne fra det gamle Grekenland enn han er i familie med dem fra hans samtid. Kjøttet han maler er både skjørt og glødende. Alt er så forunderlig i bildene hans – figurene er som flytende romvesener.
Som en siste inspirasjon nevner Hillestad Eddaene.
– Helt siden jeg ble far har jeg vært opptatt av de norrøne Eddaene. Jeg finner dem rå og forfriskende fri for nevroser. Hvis samtidslivet er et sykelig rot, hjelper disse historiene oss med å spole tankene tilbake til da de nåværende patogenene først oppstod. Det er menneskelige historier fra historiens begynnelse slik vi kjenner det. For meg beskriver de ikke en rousseauistisk retro-utopi, men de er en del av et kart over systemene vi jobber med for tiden, sier han.
Venter på de estetiske og og filosofiske pionerene i det 21. århundre
– Hvordan er dagens situasjon for klassisk figurativt maleri der du bor i USA?
– De fleste institusjoner ignorerer eller avviser det. Det er imidlertid noen få steder som omfavner klassisk figurativt arbeid. Min venn Jim Robinson har en god skole i St. Paul som heter The Art Academy.
– Vårt lokale museum, MIA, huser én av Rembrandts to glødende Lucretiaer. Museet har en solid samling, og publikum har gratis adgang på grunn av store finansielle velgjørere. Jeg tror publikumstallene deres ville vokst dersom de, i stedet for å gå samme vei som så mange moderne kunstinstitusjoner, stilte ut samlingen sin ved siden av samtidige tidløse figurative arbeider. De første store museene som gjør dette vil bli det 21. århundres estetiske og filosofiske pionerer.
World Wide Kitsch-konkurransen arrangeres årlig. Innsendingsfrist for årets konkurranse er 31. oktober. Abonner på The Kitsch Newsletter for å motta oppdateringer om fremtidige konkurranser.
