«Uvitenhet gjør dristig» av Ludvig Holberg | Ny, tilgjengelig språkdrakt – til glede for nye lesere!

Skrevet av | 10. desember 2022

Innledning:

I en tid der det florerer av såkalte «eksperter» i media, som ikke tar en døyt for å avgi sine dommer over kompleks tematikk, kan skrifter av en av våre mest kjære kulturbærere, Ludvig Holberg (1684 – 1754) være relevant. I essayet «Uvitenhet gjør dristig» tar en aldrende Holberg til orde for at det er de fornuftige som kjenner sine begrensninger, mens dårene løper til embeder de ikke har forutsetninger for.

Essayet er del av samlingen Moralske tanker, som ble utgitt i 1744, hvor Holberg drøfter vesentlige livsspørsmål så vel som samtidens latterligheter – alt i en saling blanding av satire og alvor. I essayet «Uvitenhet gjør dristig» møter vi en harselerende Holberg, som samtidig tar sikte på å være grunnet på den sunne fornuft.

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag!

Holberg skjemtet tidlig i sitt forfatterskap med de mennesker som overvurderer egne evner, blant annet i det som er hans første komedie, Den politiske kannestøber som han også henviser til i dette essayet. Stykket var det første av en lang rekke Holberg-komedier som ble satt opp på Lille Grønnegade-teatret i København september 1722, 300 år siden i år. I komedien møter man håndverksmesteren Herman von Bremen, som har en altoppslukende interesse for politikk og mener han enkelt kan løse de samfunnsproblemer byen står overfor. Når han først får prøvd seg i Rådet, må han erkjenne at han – til tross for alle sine politiske diskusjoner i det lokale vertshus – ikke har forstand på politisk ledelse. Både komedien og nedenstående essay kan ilegges mottoet: «Kjenn deg selv».

Ifølge Sivilisasjonen handler en levende klassisk kultur om både å dyrke det som skapes av kvalitet i samtiden, og å løfte frem tanker og perspektiver fra fortidens storheter. Derfor er redaksjonen stolt over å kunne publisere essayet «Uvitenhet gjør dristig», som er eksklusivt oversatt for Sivilisasjonen fra dansk til norsk av Andreas Aure – i håp om at den nye og meget lettere tilgjengelige språkdrakten kan introdusere Holberg for nye lesere. Aure er også aktuell med den første norske oversettelse av Holbergs «Rettskunnskap» (original «Natur- og Folke-Rettens Kundskab») utgitt av Vidarforlaget.


– Hadde Phaëton hatt selvinnsikt, hadde han latt være å driste seg til å regjere solens hester. […] Derfor ser vi daglig de mest ukyndige folk galoppere til embeder, mens de kyndigste ofte må hales dit, skriver Ludvig Holberg i essayet «Uvitenhet gjør dristig», eksklusivt oversatt til norsk av Andreas Harald Aure. Illustrasjon laget for Sivilisasjonen av: Even Skaranger

Ludvig Holberg
Moralske tanker (1744):

«Uvitenhet gjør dristig»

Oversatt av Andreas Harald Aure

Liber 1, Epigramma 86:
Cur latet Artifices artis mysteria nôsse,
Cum tamen ignaris singula qvæqve patent. &c.
[1]


Storslåtte løfter gis vanligvis enten i bedrageri eller uvitenhet: Førstnevnte type løfter er lastverdige, sistnevnte dåraktige. Forskjellen ligger i at en bedrager lover noe han ikke har til hensikt å holde, mens en ukyndig lover noe han ikke evner å holde. Den ene forsøker å bedra andre, den andre bedrar seg selv. Den ene utgir seg for å utføre det som han ikke er i stand til å utføre, mens den andre anser seg selv i stand til å utføre det som overgår hans krefter.

Forskjellen gjør at førstnevnte kan straffes, mens sistnevnte må man nær sagt bare le av. Det finnes utallige eksempler på mennesker som ved sine planer og storslåtte løfter har søkt å skaffe seg anseelse, eller som har søkt å sikre seg belønninger for ting som de hverken hadde til hensikt å utføre eller har hatt krefter til å utføre. Om dette skal jeg ikke snakke. Jeg skal bare tale om de typer løfter som gis uten viten, som epigrammet ovenfor retter seg mot.

Jo mindre kyndig et menneske er, desto mindre er sjansen for at han vil anse en sak som umulig, mens jo mer fornuftig en mann er, desto mer fryktsom og tvilrådig er han. Førstnevnte kjenner ikke sine krefter, og tror derfor at han er sterk nok til alt mulig; sistnevnte veier sine styrker opp mot sine svakheter, og er derfor ofte usikker. Førstnevnte ser bare tingenes overflate, og anser derfor intet for å være vanskelig. Sistnevnte derimot, kikker likesom på innsiden av ting, og skuer derfor alle de floker som det er behov for å nøste opp i. Be et barn om å løfte en bør som veier 1000 pund: Det vil ikke vegre seg for det, for det kjenner ikke sin egen styrke, og ei heller børens vekt. Akk! Var jeg borgermester for ett år! roper mang en håndverker, så ville byen raskt blitt satt i bedre skikk.     

Derfor ser man ukyndige mennesker i hopetall søke seg til embeder uten å forstå kompleksiteten, før de kjenner dens byrde på skuldrene. Hadde Phaëton[2] hatt selvinnsikt, hadde han latt være å driste seg til å regjere solens hester. Hvis den politiske kannestøper[3] hadde søkt innsikt i egen dyktighet, ville han ikke tatt på seg formannsvervet i Rådet.[4] Derfor ser vi daglig de mest ukyndige folk galoppere til embeder, mens de kyndigste ofte må hales dit. 

Finner man et problem i teologien, da vil en klokker eller en landsbydiakon le av det: De vanskeligheter som de grundigste teologer slet med, fremstår for ham som enkle. Tvilrådighet og innvendinger er for ham dårskap og stupiditet. Derfor ser man ingen med større ferdighet til å dømme i religiøse anliggender enn den som har lest bare én bok.

Søker man ved sykdomstilfeller som mangler kjent kur, råd fra en erfaren lege, vil denne opplyse pasienten om fraværet av kur. Spør man derimot en kvakksalver om råd, vil han straks love den syke hurtig helbredelse. For ham er det likegyldig hvilken sykdom det er, og hvor dypt den sitter. Et par doser kan etter hans syn gjøre underverker, og vil man ikke feste lit til hans løfte, avlegger han salighets ed som kvakksalver. Men utfallet viser ofte hvor grovt han har bedratt den syke og seg selv. Jeg sier ofte. For den tillitsfullhet og selvsikre mine, som han uttaler sitt løfte med, kurerer ofte en pasient, særlig den som har sterk innbilningskraft.

– Hvis den politiske kannestøper hadde søkt innsikt i egen dyktighet, ville han ikke tatt på seg formannsvervet i Rådet, skriver Ludvig Holberg og henviser til sitt eget stykke Den politiske kannestøper. I komedien møter man håndverksmesteren Herman von Bremen, som har en altoppslukende interesse for politikk og mener han enkelt kan løse de samfunnsproblemer byen står overfor. Når han først får prøvd seg i Rådet, må han erkjenne at han – til tross for alle sine politiske diskusjoner i det lokale vertshus – ikke har forstand på politisk ledelse. Bilde fra oppsetningen av Den politiske Kandestøber på Folketeatret i København i 2015, med Henrik Koefoed i hovedrollen. Foto: Folketeatret i København.

En flink naturkyndig erkjenner de mange og store hemmeligheter som finnes i naturen. En lærling, derimot, ser ingen problemer. For ham er alt lett, jevnt og forståelig. Ingen labyrint er mer innviklet enn at han finner utgangen, ingen chiffer så vanskelig at han ikke besitter nøkkelen. Setter man seg fore å lete etter de store oppdagelser, trenger man ikke søke opp lærde sosieteter som består av mennesker som gjennom et langt liv har arbeidet med et problem. Hos slike mottar man jo bare dårlig trøst, og man avvises med et ignoramus.[5] En grovsmed vil derimot med bare lite anstrengelse finne opp de vises sten,[6] hver apotekerlærling har et panaceum, hver urmaker vet å skape et perpetuum mobile, og hver styrmann har funnet longitudinem.[7]  

Det som et kollegium forgjeves har søkt svar på i 100 år, vil en skipper finne ut av mens han tar seg en pipe, en smed mens han sliper en kniv. Tilsvarende, så vil en barberer mens han raker skjegget til en kunde, se seg i stand til å legge planer for krig, fred, allianse, og lage instrukser for generaler og ministre.

Da Hannibal en gang besøkte Efesos,[8] hørte han en tale av den peripatetiske filosofen Formio[9] om militærkunst og en feltherres plikter. De tilstedeværende lyttet tilfreds til talen, og spurte Hannibal hva han syntes om den. Hannibal fant ikke annet enn dårskap i talen, og at Formio var uten forstand. Det fantes ikke større tegn på galskap, mente Hannibal, siden Formio hverken hadde sett en militærleir eller en hær. Den slags mennesker vet alt før de lærer å vite noe, men når de begynner å lære noe, vet de intet. Dermed, når de tilsynelatende avanserer innen en vitenskap, avanserer de samtidig i sin uvitenhet om vanskelige ting.

For slik som de før i tiden bare så skallet og overflaten, og innsiden av ting var ukjent for dem, så var de i sitt hode lærde og mestere, og alt var lett og fullt forståelig for dem, mens de syntes synd på andre, og betraktet dem som tykkskallede mennesker som etter mange års iherdig innsats ikke kunne se det som de selv var i stand til å forstå ved første øyekast. På den annen side, så snart de begynner å nærme seg kjernen av en ting og blir klar over de mange floker og skjulte korridorer som møter dem, blir de forvandlet til de lærdes elever, slik at deres allvitenhet forsvinner i spann med at korrekt viten vokser.

Knapt noen har uttalt seg om dette tema med større kløkt og grundighet enn Montaigne:[10] Det går, sier han, med lærde og kyndige mennesker som med kornstrå: De spirer, står i været likesom med oppreiste hoder så lenge de er tomme, men når aksene blir modne, bukker de med hodet. Når Sokrates blir spurt om hva han forstår, svarer han at han slett ikke vet noe, hvilket gir meg høye tanker om mannen, og viser at han ikke har nøyd seg med å studere tingenes skall eller overflate.

Når derimot en av vår tids filosofer[11] utgir seg for å vite alt, slutter jeg at han ingenting vet. Den sikkerhet som han doserer sin polymati med,[12] er også et pålitelig belegg for hans ukyndighet, likesom barns forsøk på å hoppe over sin egen skygge er et belegg for at de er barn. Denne overdrevne selvsikkerheten er altså et umiskjennelig kjennetegn som alle mennesker anbefales å iaktta, spesielt høytstående personer: at de ikke forveksler skyggen for kroppen og skryt for lærdom, og at de ikke lar seg blende av storslåtte løfter, men heller lar løfters glans tjene som belegg for løftegivernes uvitenhet.  

Men denne regelen iakttas dessverre ikke alltid. Derfor ser man pralere og dårer vinne anseelse, mens de fornuftige og klokt dømmende menn går med senkede hoder og foraktes som ubrukelige.

Tro ikke at min intensjon med dette essayet er å gå hardt i rette med dårer, for dette er mennesker som jeg absolutt ikke vil ha som uvenner, med tanke på deres antall og betydning. Jeg har i andre av mine skrifter[13] fremhevet deres nødvendighet i en stat med tanke på deres iver og besluttsomhet. Og det er i dette og flere andre henseender at jeg heller vil være venn med en dåre enn å forsøke å slå ham over hodet. Min hensikt her er bare å forklare årsaken til visse menneskers forhastede allvitenhet og å vise at denne allvitenhet er belegg for den tykkeste uvitenhet.

Jeg har i et annet essay[14] vist hvor lykkelige slike mennesker er når de tror at de behersker alt, når de faktisk ikke behersker noe, og at den slags selvtillit ofte vinner dem anseelse og rang som betydningsfulle mennesker. Filosofer og moralister går dog bittert ut mot mange forhold som menneskeslekten ikke kan unnvære. Jeg for min del ville ikke ønske å bo i et land der det ikke finnes narrer. For en narr har samme effekt i en stat som fermentet[15] i en manns mage. Narren er som et nyttig salvolatile[16] som setter blod og væsker i bevegelse. Ja, narren kan sammenlignes med en stormvind, selv om den noen ganger river ned hus og trær, renser den jo samtidig luften, og hindrer luften i å råtne, og den forebygger sykdommer som vanligvis oppstår av altfor mye stillhet.


Fotnoter:

[1] «Hvorfor er det ikke mestrene forunt å erkjenne kunstens hemmeligheter, når jo hver eneste av disse er åpenbar for de uvitende?» Billeskov Jansens oversettelse, se note s. 275. Notene er, om ikke annet fremgår, hentet fra F.J. Billeskov Jansen, Ludvig Holberg Værker i tolv bind, bind 10, Danmark: Rosenkilde og Bagger 1971 s. 275-276.

[2] Phaeton, solgudens sønn, som i sitt overmot prøvde å kjøre sin fars vogn. Han brakte dermed solen ut av sin bane, og ble derfor drept av Zevs.

[3] Skuespillet «Den politiske kannestøper» ble satt opp som det første av en rekke skuespill skrevet av Holberg fra 1722 (300-års jubileum i år), spilt i teateret i Lille Grønnegade, utgitt året etter av Holberg under pseudonymet Hans Michelsen. Oversetters anmerkning.

[4] Rådet, byrådet i Hamburg hvor handlingen stedfestes. Oversetters anmerkning.

[5] Ignoramus, latin, vi vet ikke.

[6] De vises sten, navn på stoffer som middelalderens alkymister trodde at kunne forvandle uedle metaller til sølv og især til gull. Store norske leksikon, onlineressurs.

[7] Panaceum, perpetuum mobile, longitudinem, hhv. universalmiddel, evighetsmaskin, lengdegrad. Til det siste: Fastleggelsen av en allment akseptert førstemeridian hadde vært gjenstand for drøftelse siden antikken.

[8] Efesos, gresk oldtidsby på Lilleasias vestkyst.

[9] Formio, en tilhenger av Aristoteles’ filosofi. A. foreleste i søylegangene (peripatoi) ved gymnaset Lykeion, og As elever eller følgere ble kalt peripatetikere.

[10] Montaigne, fransk essayist.

[11] Vanskelig å si hvem Holberg refererer til. En mulighet, om man tillates å spekulere, er Spinoza. Oversetters anmerkning.

[12] Polymati, kunnskap om mange ting.

[13] Niels Klims underjordiske reise, Kap. IX (Det fornuftige land).

[14] Holberg må tale om essayet Libr. II, epigr. 1 i Moralske tanker. «Bare dåren er lykkelig», F.J. Billeskov Jansens tittel.

[15] Ferment, gjæringsstoff.

[16] Salvolatile (opløsning av), «flygtig salt» ammoniumkarbonat, med «opplivende» virkning (f.eks. i besvimelsestilfelle), og brukt som tilsetning til vin. Holberg-ordbog, onlineressurs.

Om kommentarfeltene og sosiale medier er gode guider, noe de forhåpentlig ikke er, begynner det ...
Innenfor den britiske intellektuelle tradisjon sammenlignes monarken med kongen på et sjakkbrett. Kongen okkuperer bare ...
Kong Charles av Storbritannia har arkitektur som hjertesak, og har beholdt beskytterskapet for INTBAU, organisasjonen ...