Første steg på veien til en renessanse for det klassiske består i å ta til motmæle mot relativismen

Publisert 6. desember 2021 av

[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike filosofiske emner på en knapp og klar måte.]

«Smaken er som baken». Eller, «skjønnhet er subjektivt». Hvor ofte har ikke det klassisk orienterte menneske, som lengter etter det vakre, hørt disse utsagn? Ønsker man en renessanse for det klassiske, er første steg på veien å ta til motmæle mot den kjedelige relativismen.

Jeg kaller relativismen for «kjedelig» fordi dens mantra om subjektivitet er blitt så akseptert i estetikken at det nærmest er blitt en floskel. Å argumentere imot denne formen for tom relativisme, handler ikke om å påstå at jeg eller andre sitter inne med den absolutte sannhet om hva som er vakkert og stygt. Nei, det handler snarere om å anerkjenne verdien av å stå for et verdisyn mens man forsøker å komme frem til kunnskap.

Til sammenligning kan det være verdt å merke seg at relativismen står mye svakere i de fleste andre disipliner. Man diskuterer hvorvidt abort er rett eller galt (etikk) eller om staten har rett til å la hensynet til massene gå på bekostning av enkeltmenneskets rettigheter (politikk). Slike spørsmål diskuterer dagens engasjerte medborgere så busta fyker; ytterst få forsøker å avfeie denne typen debatter ved å si «Vel, det er subjektivt». 

Fra arkitektur til poesi

Denne nevnte relativiseringen i møte med estetiske vurderinger er en tendens som slående mange benytter seg av i dag, og den behandles som en udiskutabel sannhet. Eksemplene er mange, og omfatter alle kulturformer: 

Utøvende kultur: Daværende kulturminister Abid Raja (V), i sitt svar til et skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Silje Hjemdal (FrP), formulerte den nærmest udefinerbare bredden i hva som ifølge departementet var god kunst: «Gode kunst- og kulturopplevelser kan være givende for den som opplever den. Men selv god kunst kan også oppleves som totalt meningsløs for andre.»

Arkitektur: Enda tydeligere på sitt relativistiske ståsted var daværende kommunalminister Nikolai Astrup (H), i sitt svar til daværende stortingsrepresentant Emilie Mehl (Sp) sitt skriftlige spørsmål om klassisk arkitektur i lys av Arkitekturopprøret: «Poenget med denne lille anekdoten er ikke å gå inn i en polemisk diskusjon om hva som er stygt og pent, men snarere at estetikk alltid vil bero på øyet som ser.» 

Poesi: I mars i år latterliggjorde Morgenbladets notisredaksjon Sivilisasjonens beryktede diktkonkurranse. I anledning konkurransen skrev jeg et forsvar for klassisk poesi, og argumenterte at «mennesket har lettere for å bli alterert av universelle budskap innrammet i rim og rytme». Til dette svarte notisredaksjonen med et «Å, jaså?», før de uttrykket sin uenighet og avsluttet med gjengangeren: «hver sin smak naturligvis».

Sunn motstand

Når relativismen møter motstand, kommer gjerne beskyldningene om at denne motstanden er sneversynt, elitistisk eller absolutistisk. At man ved å ta et estetisk standpunkt ser ting kun fra én side, mener at ens egen smak er bedre enn andres eller tror man sitter på en universell sannhet. Men dette er urettmessige beskyldninger.

Det er en misforståelse at man ved å slenge ut bemerkningen «hver sin smak» automatisk kan ta på seg rollen som den filosofiske i diskusjonen. Å påstå at verdien av pent og stygt, eller rett og galt, er totalt avhengig av kontekst er et like filosofisk forsvarlig argument som å påstå at det ikke er avhengig av kontekst. Ingen av delene fordrer trangsyn i seg selv. Trangsynthet handler ikke om hva slags argument man fremmer, men hvorvidt man er villig til å lytte til andre perspektiver. 

Man bør ikke glemme at de hederlige filosofer – fra Sokrates i vest til Lao Tse i øst – hadde en vilje til kunnskap. De innså sin egen begrensning til innsikt og stilte spørsmål ved såkalt vedtatte sannheter – javisst – men ikke som måter å relativisere alt på, men som en måte å forsøke å oppnå kunnskap på. Det innebærer å være villig til å ta et standpunkt. Noen ganger kan man konkludere at man kommer nærmere innsikt, mens andre ganger må man anerkjenne at man kommer til kort. Men viljen til kunnskap er der.

– En levende debatt nærer vettet

Påstander som «Det kommer an på øyet som ser» behandles i såpass stor grad som udiskutable sannheter at deres betydning blir synonymt med «Der var den debatten død!». For er det vitterlig ikke slik at hvis man vil unngå å diskutere et visst emne, sier man simpelthen: «Hver sin smak»?

Jo, dessverre, men det behøver ikke å være slik. Jeg vil påstå at ethvert åndsmenneske vil være tjent med å argumentere mot relativismen, hvis klamme hånd så altfor ofte kveler diskusjonen. En levende debatt nærer vettet, mens en død debatt nærer uvitenheten. Første steg på veien til en klassisk renessanse innebærer å ta til motmæle mot relativismen og tørre å stå for sitt filosofiske ståsted.

Min lille oppfordring er som følger:

Når ens begeistring over at et velkomponert dikt biter seg fast i minnet som et mantra og man blir møtt med «hver sin smak», da er det rimelig som tilsvar å argumentere for hvorfor nettopp rim og rytme er så virkningsfulle midler til å fremføre et budskap og legge til rette for at det spikres fast i hjertet.

Når man hyller en vakker bygning – med søyler og spir – og en motstander himler med øynene og sier «dette handler om noe annet enn stygt og pent», kan du svare ved å argumentere for hvorfor bygninger som følger prinsipper som harmoni og har former fra naturen får mennesker til å føle seg vel, noe som bør være et av arkitekturens mål.

Når noen trekker på skuldrene over ens medfølende tårer etter å ha sett et vakkert maleri av en omfavnelse mellom to elskende og sier «skjønnhet er subjektivt», svar ved å argumentere for hvorfor nettopp de evig menneskelige temaene aldri går ut på dato og kan gi trøst til mennesker uansett kultur, alder og kjønn!

Modernistene bygger ikke sine skaperverk på empirisk kunnskap — likevel krever de tilskuerens uforbeholdne forståelse. ...
Høsten er her, og Sivilisasjonen er atter på jakt etter den perfekte lesningen for en ...
Da jeg leste Kants detaljerte beskrivelse om hvordan en “negerslave” skal piskes mest effektivt, kunne ...