Er eksistensfilosofien blitt irrelevant?

Publisert 22. mars 2022 av

Hva skjedde med eksistensfilosofien? Tradisjonen som tok for seg de store, meningsbærende spørsmålene i livet. Ble den for subjektiv, for dyster og pessimistisk, eller mistet vi bare interessen for den? For plutselig var den borte og det virker som det knappest er noe universitet som lenger tilbyr emne eller forskning i tematikken.

På et lettfattelig og ofte poetisk språk, med innlevelse og empati, ga Søren Kierkegaard, Arthur Schopenhauer, Jean-Paul Sartre og Albert Camus sine bidrag til spørsmålet som oppsummerer hele den eksistensfilosofiske sjangeren – hva det betyr å være menneske?

I denne artikkelen vil jeg vise hvorfor dette spørsmålet ikke lenger er relevant. Det første vi skal gjøre er å se på svarene vi finner i eksistensfilosofien.

Flukten

For Søren Kierkegaard handler det å være menneske om å tro på gud. På en høyere makt som kan rettferdiggjøre lidelsen vi utsettes for ved å leve. For å ha våre egenskaper, vår innsikt om livet og døden, ville være en grotesk skjebne om det ikke skulle tjene til noe mer. Om det ikke skulle være gitt oss for en grunn. Men, det nytter ikke å lete etter rasjonelle forklaringer mener Kierkegaard. Vi må ta spranget og tro «blindt» på at det himmelske valget er det rette. Vi må gi et ja til fortvilelsen, håpløsheten og til livet som vei til evigheten, så vil alt vil falle på plass.  

[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike filosofiske emner på en knapp og klar måte.]

Nei, sier Arthur Schopenhauer. Det er ingenting som kan rettferdiggjøre skjebnen vi er gitt. Vi lever i den verste av alle mulige verdener. Det eneste som finnes og som alt har sitt utspring fra, er en hensynsløs og rå vilje til liv. Satt i oss for å sikre organismens optimale tilstand, men like umettelig som den er brutal, snur den mann mot mann og gjør tilværelsen om til en arena hvor alt kjemper mot alt. Eksistensen blir et evig repeterende mareritt. Så hva betyr det å være menneske for Schopenhauer? Det betyr kamp, om enn litt mer sofistikert enn den vi ellers ser i naturen, så er det like fullt den sterkestes rett som gjelder for oss. Og målet er det samme som for alt annet liv – overlevelse. Løsningen mener Schopenhauer, er å si nei.

Ikke til livet, det er allerede for sent. Men, til lystene og behovene som bobler i deg. Du kan kvele viljen ved å avstå og fornekte det viljen «vil», både på et fysisk og et metafysisk plan. Du trenger ikke å leve best eller mest mulig, men nøye deg med det som er tilstrekkelig for å holde smerten til et minimum. Et liv som ikke vil seg selv mer enn nødvendig er det ideelle for Schopenhauer. Målet er en tilstand hvor vi settes fri fra viljen og oppløses i en slags universell verdensvilje hvor vi går i ett med alt. Innenfor østlig tenkning, som Schopenhauer var inspirert av, kalles denne tilstanden «Nirvana».

Men, hva om det ikke er viljen som er problemet? Viljen, eller det «egoistiske genet» som det er nærliggende å beskrive viljen som, er tross alt en naturlig del av alt liv og sørger for organismens overlevelse og videre forplantning. Hva om det er vi som er problemet? Hva om det er vi som ikke passer til det eksistensen grunnleggende sett handler om?

Et slikt perspektiv finner vi i Albert Camus. Her er det ikke guden, viljen eller hvordan vi kan begrense livssmerten som er av interesse, for vi er her likegodt, smertelig bevisst vår egen uforenlighet med altet. Og uansett hvor mye du forsøker å bli del av «helheten», vil naturen være like fraværende og likegyldig til deg. Spørsmålet er om det er verdt innsatsen til å begynne med. For du er ikke «hjemme» her og kommer aldri til å bli det. Hele livserfaringen er «absurd» sier Camus. Å være menneske handler derfor om å finne en måte å leve med det absurde på.

Svaret han gir oss er en form for metafysisk «opprør». For om livet ikke har mål eller mening, kan vi gi det den meningen vi vil det skal ha. Det eneste som kreves er at du omfavner det absurde og gjør hva enn det skulle være for oppgave til ditt eget, meningsgivende formål. Da har du trosset naturens nihilistiske holdning, og skapt «noe», som tross alt er mer enn ingenting. Og det vil, slik Camus avslutter med i Myten om Sisyfos, forhåpentlig være verdt det.

Så hva velger vi? Guden i Kierkegaard, nirvana i Schopenhauer eller den absurde helten i Camus. Og om du ikke har lagt merke til det enda, så handler det, uansett valg, om oss og forventningene vi har til hva livet skal gi. Det er vår mening, vår skjebne og vår situasjon. Og ikke minst er det vårt valg! Det handler ikke om hva vi er, men om hva vi vil være. Etter mitt syn er det her, i sin egosentriske tilnærming, at eksistensfilosofien feiler. For virkeligheten er en annen og valget er ikke lenger vårt.

Den virkelige «situasjonen»

Vi er ikke «kastet» inn i en verden som gir oss angst og fortvilelse, slik eksistensfilosofien forteller oss. Vi forstår tilværelsen og alt vi omgir oss med, det er bare at den ikke er forenlig med måten vi vil leve på. For vi vil utfolde potensialet vi er gitt, som strekker seg langt utover overlevelse og forplantning, og siden naturen ikke kan imøtekomme oss på det planet, så skaper vi heller en verden som gjør det. En verden som reflekterer våre interesser og behov. Derfor er den ikke lengre «fremmed» for oss… Den er «vår».

Den virkelige situasjonen er at vi utrydder oss selv på grunn av måten vi lever på. Industrialisering, kapitalisme og overforbruk som vi karakteriserer som artens «fremgang», legitimerer utarmingen av naturressurser og utslipp av klimagasser. Temperaturøkning, tørke, ekstremvær, artsdød og feilende økosystem er konsekvenser av «opprøret» av våre snart åtte milliarder meningsskapende vesen. Vi står på kanten av stupet og valget, i den grad vi har et, er å snu eller å dø ut.    

Forskning og vitenskap, som representerer våre «høyeste» evner, forteller oss at det ikke lenger handler om hva vi kan eller vil, men om hvordan vi leve. For ressursene er borte og konsekvensene har innhentet oss. Og resultatet betegnes som overgangen til anthropocene, en epoke som ikke lenger vil bære i seg endeløse muligheter, men hvor naturen snur seg mot oss og krever at vi svarer på spørsmålet eksistensfilosofien til nå har flyktet fra – hva er et menneske?

Fra å fra å se oss selv som sentrum i universet, til Kants teori om at objektene må rette seg etter våre erkjennelsesevner, har vi kommet til en ny og kanskje endelig, vending. En vending som kanskje koster vår arts «verdighet».

Vendingen mot dyret

For vi er det vi aldri helt har klart å erkjenne – vi er dyr, like ubetydelige som alle andre dyr. Likestilt alt organisk liv og del av et artsmangfold underlagt premissene naturen har satt. Vi er ikke dømt til friheten, slik Sartre hevder, men til å begrense oss selv til et liv innenfor rammene økosystemet gir. Om ikke, så har det ikke stort å bety, naturen går videre, med eller uten oss.

Med unntak av våre egne filosofer, Arne Næss og Peter Wessel Zapffe, så er dette et ukjent perspektiv i den allerede etablerte eksistensfilosofien. Og etter mitt syn, desto mer nødvendig nå enn noensinne. Ikke minst fordi det åpner for en rekke nye spørsmål som tiden tvinger oss å ta stilling til. Hvilke verdier er forenlig med et liv på naturens vilkår, hvilke må vi legge fra oss, hvordan skal vi leve med hensyn til natur og økosystem, og det mest betimelige, hva er et verdig liv?

Om eksistensfilosofi i anthropocene skal være relevant, kan den ikke handle om flukten eller den absurde helten, men søke det motsatte, erkjennelsen av hva vi er og fremme et anti-heroisk syn på livet. En filosofi hvor «livsmysteriet» er løst og søken etter mening avløses av ideer som integrerer oss med den større helheten vi alle er del av. Og spørsmålet den begynner fra må være, hva det betyr å leve som dyr i naturen.

I 8. klasse på ungdomsskolen fikk jeg i oppgave å skrive en stil om meningen ...
Eggedal, dalen mellom fjellkammene, har inspirert flere motiver i Theodor Kittelsens eventyrillustrasjoner og malerier av ...
[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ...