I Camden i den amerikanske delstaten Maine ble det nylig oppdaget et oljemaleri fra 1600-tallet på et loftværelse. Portrettet er malt på ekepanel, montert i en håndskåret nederlandsk gullramme og viser en ung kvinne kledd i en sort kappe med rynket krage. Bildet ble funnet under et rutinemessig husbesøk av auksjonarius Kaja Veilleux fra Thomaston Place Auction Galleries.
– Når vi er på husbesøk, vet vi ofte ikke hva vi vil finne, sier Veilleux i en uttalelse til Associated Press.
På baksiden av bildet var en merkelapp hvor maleriet ble tilskrevet Rembrandt under tittelen «Pikeportrett», med nedtegnelser om at det ble lånt til Philadelphia kunstmuseum i 1970.
Til tross for denne tilskrivelsen, er ikke portrettet bredt anerkjent som et verk av Rembrandt blant forskere. Auksjonshuset tror merkelappen er ekte, men museet har ikke bekreftet å ha lånt bildet.
Høyt verdsatt på auksjon
Pikeportrettet hadde en estimert verdi på ti- til femtentusen dollar, men budgivningen skjøt fart under auksjonen, og maleriet ble i slutten av august solgt for over én millioner dollar til en «privat europeisk samler». Dette tyder på at flere, inkludert den vinnende budgiveren, har sett nok potensial i portrettet til å rettferdiggjøre investeringen.
Likheter med et bilde i Wien
Gary Schwartz, en forsker som spesialiserer seg på Rembrandt, ble konsultert av en potensiell kjøper før auksjonen. Overfor CNN uttrykker han en sterk overbevisning om at portrettet faktisk ble malt av Rembrandt og peker på et tilsvarende portrett som henger på Kunstakademiet i Wien.
– Likheten er så slående at jeg er overrasket over at folk aksepterer det éne og simpelthen avviser det andre, sier Schwartz som nylig skrev bok om hvorfor portrettet Mann med rød filtlue bør gjenvinne sin status som en vaskeekte Rembrandt. Han understreker at en skikkelig vurdering krever at man ser verket personlig.
– Det beste ville være å dra til Wien med maleriet, holde det opp ved siden av det lignende portrettet, og ha en diskusjon med noen eksperter.
Ekspertene strides
Sivilisasjonen kontaktet maleren Odd Nerdrum for en kommentar. Han har sett en høyoppløselig reproduksjon av pikeportrettet, og er ikke i tvil:
– Det er opplagt at det er Rembrandt på sitt mest følsomme. Han har nok vært mellom femogtyve- og tredve år når han malte dette. Øynene forteller meg at det er Rembrandt, for uttrykket er så sårbart.
Maleren Jan-Ove Tuv er derimot mer usikker på om tilskrivelsen medfører riktighet.
– Dette er en nøtt, og jeg er ikke sikker. Personskildringen er definitivt mer tidløs og sentimental enn hos mange av Rembrandts elever, noe som taler for Rembrandt som opphavsmann. Samtidig er det litt for «perfekt» i formoppfatningen, mens Rembrandt typisk er mer variert i det maleriske. Øynene er litt for like hverandre og håret litt for flatt. Dette er svært godt malt – bedre enn flere «godkjente» Rembrandter fra 1630-1640-tallet – men antagelig ikke av Rembrandt, uttaler Tuv til Sivilisasjonen.
Hvem sitter på autoriteten?
Antall malerier akseptert som autentiske verk av Rembrandt har blitt kraftig nedjustert de siste hundre årene, med mange reklassifiseringer av verk som «etter Rembrandt». Årsaken til dette skyldes hovedsakelig Rembrandt Research Project og Ernst van de Wetering. Deres arbeid er blitt sterkt kritisert fra flere hold, blant annet av kunsthistorikeren Nigel Konstam, som har slaktet Weterings idé om Rembrandt som en mystisk fantast som ikke malte konsekvent fra levende modell.
Rembrandt Research avsluttet sine aktiviteter i 2014 og i de påfølgende årene har det vært tendenser som tyder på at organisasjonen har begynt å miste autoriteten den en gang hadde. For eksempel ble maleriet Kongenes tilbedelse på 1950-tallet tatt for å være en genuin Rembrandt. I 1985 mistet bildet denne statusen da Rembrandt Research tilskrev verket barokkmalerens omgangskrets. I 2021, samme år som Wetering gikk bort, dukket bildet opp på Christie’s auksjonshus med en prisantydning i overkant av titusen dollar. To år senere, etter at et ekspertteam hadde undersøkt bildet med røntgen- og infrarød teknologi, ble det igjen autentisert som en ekte Rembrandt og solgt på Sotheby’s for nesten 13,8 millioner dollar.
Om ungpikeportrettet fra Maine kan få en lignende validering, avhenger av om den nye eieren tillater forskere å undersøke maleriet. Autentiseringseksperten Mark Winter sier til New York Times at verdien på bildet potensielt kan stige til 15 millioner dollar.
Håndverket blir tilsidesatt
Det kan raskt bli mye oppstandelse rundt tilskrivelser hvor kjente navn trer inn og ut av bildet. Schwartz påpeker at når malerier faller ut av interesse, «forsvinner de bare inn i et mørkt tomrom.»
Historisk kan måten man i dag tilnærmer seg bilder spores tilbake til midten av 1700-tallet da man på utstillinger i Frankrike begynte å fremheve navnet på maleren istedenfor tittel og beskrivelse av verket. «Det synes ikke tilfeldig», skriver Larry Shiner i The Invention of Art, «at dette praktiske og omstendelige behovet for å vite om herkomsten til et maleri gjorde seg gjeldende samtidig som kritikere og teoretikere i stadig større grad vektla originalitet og selvuttrykkelse.»
I renessansen og tidligere, var det verket og ikke personen som stod i fokus. Shiner viser til at «kunst» først ble lansert som begrep med opplysningstiden og at man i eldre tider så på alt fra billedhuggere til skomakere som håndverkere, uten den mystiske auraen som visse disipliner har fått i senere tid.
Ifølge Jan-Ove Tuv burde man gjenoppta den førmoderne oppfatningen av hva som gjør et verk interessant. Han mener auksjonsverden da ville sett ganske annerledes ut enn den gjør i dag:
– Det hadde ikke lenger vært et sirkus rundt navn som Rembrandt og Leonardo. Verkene hadde fått sine verdivurderinger etter hvor levende de skildrer naturen, og sågar gitt mange uskrevne blad og glemte navn en sjanse de ellers ikke ville fått.
