Redaksjonens bemerkninger:
Redaksjonen i Sivilisasjonen mottok med sorg budskapet om James Stevens Curls bortgang den 5. november 2025. Stevens Curl var en av verdens ledende arkitekturhistorikere og flere av hans imponerende bokutgivelser bidro til å belyse modernismens totalitære strømninger, samt å videreføre viktig kunnskap om tradisjonell arkitektur.
Sivilisasjonen hadde den ære å samarbeide med Stevens Curl ved flere anledninger de senere årene, blant annet ved hans opptredener på både podcasten Cave of Apelles og konferansen Beauty & Ugliness in Architecture, som Sivilisasjonen samarbeider med. Stevens Curl publiserte også tekster i Sivilisasjonen, som hans konsise redegjørelse for hva som utgjør «det skjønne» og «det stygge» i arkitektur i Magasinet Sivilisasjonen 2023.
I anledning Stevens Curls bortgang, publiserer Sivilisasjonen oversettelsen av hans artikkel på nett – i takknemlighet over det Stevens Curl bidro med av innsikt og engasjement, og i den tro at hans innsikt skal fortsette å opplyse kunnskapshungrige mennesker også etter hans bortgang.
Det skjønne og det stygge
av James Stevens Curl
(tidligere publisert i Magasinet Sivilisasjonen 2023)
Det skjønne
En kombinasjon av formfullendthet og farvesjarm som gir stor fornøyelse til synssansene. Det er den egenskapen eller kombinasjonen av egenskaper som gir stor glede til andre sanser (for eksempel hørselen), eller som sjarmerer de intellektuelle eller moralske evnene gjennom iboende gratie.
Det ser for det meste ut til å være en egenskap som virker på det menneskelige sinnet ved sansenes inngripen, og gir fornøyelse gjennom sin gratie og harmoni. Det kan være noe som gir spesiell glede og tilfredsstillelse, som ikke støter eller fornærmer. Det skjønne er noe som utmerker seg i formfullendthet, farvesjarm og andre kvaliteter som gleder øyet og fremkaller beundring.
Som en estetisk kategori ble skjønnhet senere assosiert med Arts and Crafts-bevegelsen, og spesielt med hager og hus, som i The House Beautiful, spesielt i årene før 1914, hvoretter ordet stort sett ble utelatt, og var et offer for relativisme, fremmet av modernismen som fremsatte det stygge som den nye standarden, og snudde alle tidligere verdier på hodet.
Stygghetsdyrkerne gjorde miljøet frastøtende, vansiret det, fornedret det og gjorde det til en umenneskelig dystopi. Til tross for at de avviste alt Arts and Crafts-folket skrev, hevdet eller skapte, kom noen av apologetene for modernismen, som Nikolaus Pevsner, likevel med fullstendig falske påstander om at visse Arts and Crafts-arkitekter som C. F. A. Voysey og M. H. Baillie Scott var «pionerer innen den modernistiske bevegelsen,» en latterlig bakvaskelse som de selv indignert avviste, men som likevel har tatt sin bastante plass i den modernistiske troen, som en slags forvrengt, blasfemisk trosbekjennelse. Det er fullstendig usant: en stygg løgn for å gi falsk aktelse til en monstrøs, destruktiv, grusom, umenneskelig fundamentalistisk puritansk kultus.
Når det gjelder skjønnheten, vil jeg understreke at en av dens essensielle egenskaper er at den løfter vår bevissthet utover oss selv – en selvtranscendens som peker på det Transcendente (dette noe eller Noen er ukjent for modernistene). Jeg har en langvarig overbevisning om at arkitektonisk, modernistisk hærverk på 1900-tallet er nøyaktig parallelt med det som skjedde i alle kunster. Modernister i fortid og nåtid er vandaler og nypuritanere som påfører oss elendighet fordi i deres forvrengte oppfattelse er det de og bare de som har rett, og de tror fanatisk at slik elendighet er til vårt felles beste, når det motsatte er den ubehagelige, men åpenbare sannheten.
Det stygge
Å ha en fremtreden eller et utseende som vekker skrekk eller forferdelse; noe skremmende eller redselsfullt, særlig gjennom misdannelse eller elendighet. Det er noe skrekkelig eller fryktelig, fornærmende eller frastøtende for øyet, noe med en utrivelig fremtreden, med et ubehagelig eller skjemmende utseende. Noe som er støtende for den raffinerte smak eller de gode følelser – noe forkastelig, ubehagelig, som forårsaker uro eller ubehag. Modernister var i hovedsak stygghetsdyrkere fordi de var opptatt, ikke av menneskeheten, men av abstraksjoner.
I denne forbindelse var den entusiastiske omfavnelsen av det metriske systemet et steg mot dehumanisering av arkitekturen. Det var en del av den franske revolusjonens ikonoklasme å etablere en standardlengde basert på størrelsen på jorden, slik at en meter ble beregnet som en ti-milliondel av lengden på en jordkvadrant, det vil si lengden på meridianbuen på jordens overflate fra ekvator til nordpolen, og dette ble offisielt vedtatt i 1799.
Dette er et skremmende eksempel på den typen abstraksjon som venstresiden antok, som fullstendig dehumaniserer noe så grunnleggende som et lengdemål, mens systemet med fot og tommer, som har vært i bruk i århundrer og som var avledet fra romersk praksis, åpenbart var knyttet til mennesket og av uendelig nytteverdi, i tillegg til at det var i stand til å dele inn i tre, en egenskap det metriske systemet mangler. Napoléon avskydde det metriske systemet og oppgav det i 1812, men det ble senere gjeninnført av den franske regjeringen på 1840-tallet. Jeg er glad for å si at jeg fortsatt tenker i fot, tommer og så videre.
Denne tendensen til abstraksjon har vært kjernen i modernismen: Den var aldri opptatt av menneskeheten, og heller ikke med menneskehetens historie, men påtvang sine abstraksjoner basert utelukkende på teorier, uten hensyn til menneskelige behov, etablerte kulturer, klimatiske forhold, lokale skikker, hjemmehørende materialer eller håndverk. Den avskydde visserlig håndverk, og insisterte på fabrikklaget konformitet og motsatsen til all individualitet.
Å forstygge er å få noe til å se stygt eller frastøtende ut, å skjemme, som er det modernismen har gjort med utallige tettsteder og byer. Reginald Blomfield refererte til de katastrofale effektene av modernismen på arkitektur, maleri og skulptur, og fant den samme lumske og frastøtende innflytelsen innen en stor del av musikken. Han omtalte Modernismus som en epidemi med opprinnelse i Tyskland.
Det har alltid forekommet meg at modernisme i hovedsak er ikonoklastisk puritanisme, ikke ulikt den vi hadde på 1600-tallet da republikken ble opprettet på De britiske øyer, som involverte en omfattende destruksjon av vakre gjenstander knyttet til religion og kongelige, og fordret et gledesløst, dystert regime der julen ble avskaffet, kongen ble myrdet, teatrene ble stengt og livet ble så dystert og kjedelig at monarkiet ble gjenopprettet i 1660, med en orgie av musikk, ekstravagant arkitektur, overdådig teater og musikk gjeninnsatt i kirker.
Det må sies at dagens modernister oppførte – og oppfører – seg svært likt som puritanere fra 1600-tallet, men i stedet for den dystre puritanske religionen som ble påtvunget på 1600-tallet, forkastet de all konvensjonell religion, og erstattet Gud med sine egne feilaktige guder, som inkluderte grufulle, fascistiske, totalitære folk som Le Corbusier, som var ufeilbarlig, og som virkelig ble guddommeliggjort av sine apologeter, samt av mobbere som indoktrinerer, men ikke underviser.
Det var den iboende gudløsheten som forferdet folk som Voysey og Baillie Scott, som gjorde følelsene sine soleklare da Pevsner spredte sine forvrengte forestillinger om verkene deres som forløpere til arkitektonisk barbari.
