Som en stolt tilhenger av Ingmar Bergman, er det å observere dette teaterstykket skremmende likt som å se filmen den baserer seg på. Da blir spørsmålet, hvor egner fortellingen seg best – på skjermen eller på scenen?
Minimalisme som fungerer
Begynnelsen av stykket er trolig noe enhver teater- og Bergmanentusiast ville blitt enormt tilfredsstilt av å se: Scenen er mørk som natten. Et enslig spotlys dukker opp og en gammel, medtatt mann med stokk nærmer seg publikum.
I filmen fra 1957 starter plottet med at vi får se den gamle professoren (Isak Borg) i en drøm han har. Den underbevisste tilstanden hans skildres da med uttrykksfulle bilder, mens i teaterstykket bruker han kun ord for å formidle det han har opplevd. Øynene hans er halvt åpne og monologens fremførelse passer en gammel mann, da det oppstår små, vilkårlige pauser innimellom setningene.
Det tar litt tid før en annen skuespiller viser seg på scenen. Den nakne atmosfæren spiller på lag med Isaks mistrøstige ord, og det blir tydelig at regissøren har valgt å sette et minimalistisk preg på Bergmans historie. Dette grepet utmerker seg når professoren etter hvert tar med seg svigerdatteren på en kjøretur til Lund – der han skal bli utnevnt som æresdoktor. Istedenfor å sette seg i en bil, plasserer de føttene sine oppå en slags klokke som er en del av scenegulvet. Klokken har tall, men ingen viser – akkurat som i drømmen han beskrev i starten av stykket – og den snurrer rundt hver gang det skal illustreres at de kjører.
Dette er en form for minimalisme som fungerer, i den grad at det ikke er så absurd at det forstyrrer de meningsfulle utvekslingene mellom karakterene. Dialogene er tross alt det aspektet Bergman forsøker å legge mest mulig vekt på i Jordbærstedet.
Sverre Anker Ousdal er stykkets stjerne – raskt etterfulgt av Hanna-Maria Grønneberg som den sjarmerende flørten Sara
Sverre Anker Ousdal er fenomenal i rollen som den fortrengte professoren Isak Borg, da han mestrer gjengivelsen med både kroppsholdning, ansiktsuttrykk og andre fakter. Dette er kanskje ikke så rart, da jeg under hele opptredenen kunne merke at mannen oste av en stor respekt for både karakteren og historien.
Denne kjærligheten var tydeligvis så stor at han ikke hadde noe imot å kopiere Victor Sjöström fra filmversjonen. Denne uoriginale tolkningen fremsto som en meget forfriskende avgjørelse. Hvorfor skal ikke skuespillere få lov til å stjele hensynsløst fra sine forbilder? Om ikke annet, vitner dette bare om en enorm dedikasjon og høyaktelse overfor skuespillerkunsten.
En annen som virkelig klarte å begunstige seg publikum var den lekne ungdomsflammen og landstrykeren Sara, spilt av Hanna-Maria Grønneberg. Det viltre, røde håret i kombinasjon med de lette bevegelsene og den sjeleglade latteren ble en eneste stor cocktail av fornøyelse, og hver gang hun forsvant fra scenen, ville jeg bare se mer av henne. Etter min oppfatning har hun forsøkt seg på å etterape Bibi Andersson fra filmversjonen, og endt opp med å gjøre en enda mer sjarmerende figur. I filmen kan hun nemlig virke så dristig og pågående at det i verste fall blir smakløst, men i dette stykket er det rent umulig å ikke forelske seg i barnsligheten hennes.
Uventede musikk- og danseinnslag
Mot slutten av stykket oppsto det pauser innimellom bristende erklæringer og minner fra fortiden. Disse bruddene var trolig en invitasjon til publikum om at de nå kunne reflektere over det som hadde skjedd. Da kunne det plutselig dukke opp en gitarspillende mann i moderne klær på scenen, og skuespillerne begynte å danse i takt med musikken.
Gitarspillet var melodiøst og vakkert. Dansen kom litt brått på, men etter en stund ble jeg vandt til det og syntes det var en helt tålelig form for oppbruddsstemning. Dansen var nemlig ikke eksperimentell, og den overordnede stemningen passet med narrativet. Er det noe jeg ville gjort selv som regissør? Mest sannsynlig ikke. Likevel brøt det heldigvis ikke med inntrykket mitt av at dette var et klassisk teaterstykke.
En homage til den svenske filmregissøren
Ousdal synes ikke å være alene med sin skråsikre beundring for Bergman. Den kan også merkes på regissøren av stykket, Johannes Holmen Dahl. Etter visningen satt jeg nemlig igjen med en følelse av å ha sett filmen om igjen, bare med litt andre rekvisitter, kostymer og skuespillere. Det fremstod som om Dahl hadde bestemt seg for å ta filmen i sine egne hender og gjøre den om til et spill på scenen, totalt fritatt fra endringer i manus og plott.
Hvis jeg skulle tatt min opplevelse av hele fremførelsen og kokt det ned til én setning, ville jeg sagt at det var en homage til den svenske filmregissøren, Ingmar Bergman. Man kan spørre seg selv: Er det verdt å se dette teaterstykket når mer eller mindre alt ved det er som en avstøpning av filmen det baserer seg på?
Film eller teater?
For meg var det nesten mer frustrerende enn givende å være vitne til dette stykket, av den grunn at jeg følte jeg ble nødt til å velge mellom to uttrykksformer: Film eller teater?
Det tok noen netter å fordøye, og jeg landet til slutt på noe jeg tror for mange kan virke som et høyt kontroversielt svar. Det er fortsatt vondt å svelge, men jeg må være tro til meg selv og innrømme at denne fortellingen egner seg best på scenen. Hvorfor?
Det er et par grunner til dette. Først og fremst er Bergmans beretning foran kameralinsen allerede illustrert på en ganske teatralsk måte. I filmen bruker han for eksempel de samme skuespillerne til forskjellige karakterer – noe som ofte oppstår på scenen av praktiske årsaker.
For det andre bærer historien på et underliggende stort, poetisk mørke – en følelse man kan gjøre masse interessant med på teateret. Man kan dempe belysningen og stelle i stand et gigantisk platå med ingenting på – noe Dahl gjorde med første scene av stykket. Man kan leke seg med diverse dystre lyskastere og rare lyder i bakgrunnen. Man kan også skildre Isaks drømmer i form av lange, rørende monologer der publikum får gaven av å kunne visualisere bildene i sitt eget hode.
Listen er lang, og Dahl har tydeligvis skjønt poenget. Grunnen til at han valgte å vise sitt teaterstykke som en kopi av filmen er ikke fordi han var lat. Det kommer nok heller av at han har skjønt hvor historien egner seg best, nemlig på scenen.
«Jordbærstedet» spilles på Nationaltheatret i perioden 21. januar – 9. mai 2023.
