Syv år
Jeg driver i sivet og plukker en kvist,
med sløyfer i hår og på sko.
Jeg smiler så bredt, men er ikke bevisst:
I meg var en lengsel om «to».
I meg var en stemme – den lignet din,
den hadde ei funnet kroppen sin,
men jeg var ingen tyv,
– bare en tankeløs pike på syv.
Du driver i gater med biler i grus,
Bak deg hviskes om sprell.
Din venn stjeler epler fra naboens hus
Mens du tror på karma og gjeld.
Du dikter om godhet og rettferd i land
– Noe du selv får i bøtter og spann
Hjemme hos far og mor.
Som syv, er du glup og ganske så stor.
Tiden går fort, jeg er fjorten år
– Klar for å elskes av deg.
Jeg har lest Austen, og senest igår
var jeg søt som «forglemmegei».
Men klassens gutter – de syns jeg er rar;
og attpåtil datter av «herdet» far.
Jeg må visst vente litt til,
Gi meg et «tegn» til ditt hug om du vil.
Som fjorten er du en utemmet hest,
med svaret på lærerens brist.
Din far er sikker: han tror du blir prest
og arver en gårdsplass til sist.
Men hjertet ditt hviner om sjeleklang:
Om hun som skal lokke ditt vers til sang
Brått tar du avstand fra Gud,
og skriver et epos om «himmelens brud».
Nå er jeg en og tyve år,
Rammet av vandelens skudd.
Livet har pjusket i skåldede sår;
kvalt meg med kjærlighetsbrudd.
Mitt hjerte vil temmes i tårenes seng,
og skrive poetisk om årets refreng
Men nettene omfavnet deg;
Drøm etter drøm, ja, slik ledet de vei …
Nå er du en og tyve år,
vi møtes kort en kveld.
Ordets makt er det som rår
«Var jeg heldig likevel?»
Du dro hjem og skrev på et kjærlighetsbrev:
Nøstet deg frem til et elskovsvev
– Det skulle bli hundre av dem.
Å, hvor deilig var ferden
Når «bøker» var verden
– da vi diktet oss hensynsløst frem.
Så, med ett var jeg der
– i engen med siv
– Med sløyfer i hår og på sko.
Jeg drømmer så smått om heroisk liv
Før var det «barnetro».
Men med deg er myter og dikt normalt
du løfter det til og med opp kolossalt!
Ja, frekk som en utuktig tyv
satte du ord på bevandrede spor
og gjenskapte piken på syv.
