Sivilisasjonen publiserer nye, klassiske dikt i bundet form. Dagens dikt heter «Kjødets kraft» og er skrevet av Tormod Langvik-Hansen.
Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!
Kjødets kraft
Stenhugger Vige fikk avsmak for folket
Flyktet fra byen til langt uti holtet
Vekk fra stanken av kretti og pletti
Vekk fra skaller det ei var no vett i
Småbruket hadde en liten låve
Den ble atelier med sovealkove
Han jobbet og hilste på Fryd og Gammen
Tisset i skogen, tok kaffe på trammen
Men roen ble dultet av noe primalt
En følelse gnagde no’ helt grasalt
Hjertet banket og tankene kvernet
Av savn etter skapning som her var fjernet
En skapning med ynde og myke former
En som kan stille hans sjelelige stormer
Stormer som søkte en feminin part
Stormer av urkrefters mektige art
Han grøsset ved tanken på byens kvinner
Han fant ingen brukbare i sine minner
Alle som en var de uten sjarm
Stygge og pratet om sladder og tarm
Vige fortvilte «Det er jo ingen!»
«Ingen å elske i livet og bingen
Alle som en er de uten verdi
Alene det kan jeg ei heller forbli»
Han snufset og tørket bort tåren fra kinnet
Tok hammer og ønsket å meisle ut sinnet
Men før han fikk hamret sitt første slag
Lindret en tanke hans ubehag
Marmorblokken var passe høy
For å forme en formfullendt møy
Vel, uten stemme og levende kropp
«Perfekt,» tenkte Vige. «Stillhet er topp!»
Meisel og hammer gikk varme en uke
Uten at Vige la hodet på pute!
Rødsprengte øyne og bustete hår
Tryllet frem smekreste bryster og lår
Solen den syvende morgenkvisten
Spilte i steinen og tente gnisten
Gnisten i Viges plagede hjerte
«Halleluja! Slitet var verdt det»
Uten å tenke at det var no’ rart
Slepte han statuen skånsomt og vart
Opp i sengen med hodet mot han
De kysset god natt. Han følte seg mann
I drømme så han det godet livet
Med barn og kvinne ved sin side
Barn som lekte og tøyset i stua
Kvinne som stelte og melket kua
Han våknet med smil om munnen og tenkte
«Nå er det på plass! Jeg slipper å lengte»
Han snudde seg rundt og gleden forsvant
«Hun er ikke ekte! Det var ikke sant!»
Steinen han elsket så høyt i går
Bleknet mot drømmenes deilige kår
«Jeg hadde jo alt i min hule hånd
Nå er hun verdiløs, helt uten ånd
Å underlig er det med hjerters spill
Vi bytter ut hun som straks slo til
Mot drømmer som svever i luften
Mot huden og kvinneduften»
Vige fikk fatning og øynet et håp
Hva om Frøya gir henne en dåp?
Gudene skal jo ha alt i sin makt
Kan hun gi kvinnen en menneskelig drakt?
Han blotet en kalv og et melkespann
«Allmektige Frøya! Kom hit til mitt land!
La meg få se dine herlige fakter
Gi meg av dine gudelige akter»
Han løftet sitt nedbøyde hode opp
Og se! Der var det en kvinnekropp
«Vær hilset Vige du steinenes mester
Jeg fikk din bønn om mine gester»
«Hva ønsker du så fra meg idag?
Si det rett frem og vær ikke vag!»
Lamslått stod Vige helt stum av skrekk
Han prøvde å tenke men vettet var vekk
Frøya smilte med skinnende tenner
Et smil med alt det som kvinnelighet gjemmer
Moderlig omsorg, ertende flørt
Tilslørte tanker og hjerte så mørt
Hun løftet armen og strøk han på kinnet
«Kjære Vige! Frykt ikke skinnet
Skinnet av ekte femninitet
Vær en mann! Ikke asket»
Kjærtegnet tinte kropp og sinn
Vige tok sats: «La henne bli min!
Min til å elske hver bidige dag
Gi statuen dine kvinnelige drag»
Frøya lot blikket hvile på steinen
Den kunne bli fin ei dame til heimen
Dame til sysler i hjemlivets bo
Ei å være for evig tro
«Kjære Vige la viljen din skje
Dette vil lindre ditt akk og ve
Kyss henne nå med din manndomskraft!
Og smak den søte kvinnes saft»
Han satt hun opp på en pidestall
Kysset løsnet marmorskall
Sten ble kjøtt og kvinnehud
Han fikk sin kjære ungdoms brud
Frøya steg opp til Åsgårds lund
Marmorkvinnen åpnet munn
Gransket Vige topp til tå
Smilte ømt med hodet på skrå
«Så du er mannen jeg så i natt
I mine drømmer var jeg besatt!
Av å evig elske og ære
Deg! Som reddet meg fra de vulgære»
I drømmen var jeg gjort til stein
Utstilt til glede for slask og kaptein
Du jaget dem bort og favntok meg ømt
Forbannelsen løsnet og livet ble skjønt
Men hva er mitt navn? Jeg husker det ei
Å kjære! Redd meg fra glemsels galei!»
Vige så paff på den levende kvinnen
Skjønnere var hun enn elskovsgudinnen
«Min kjære du heter jo Edelsten
Aldri har jeg sett kvinne så ven
Og jeg er Vige din staute mann
Jeg bygger i stein og ikke med sand!»
