Kjærlighet i koronaens tid

Publisert 19. mars 2020 av

Den forbudte kjærligheten. En fabel som har gjort seg gjeldende blant forfattere og diktere i tusenvis av år. Den ble skrevet om i Victoria av Hamsun. Den blir fremført på Nasjonalteateret i form av Romeo og Julie. Man bærer med seg den greske myten om Orfeus som måtte følge sin Evrydike ut av dødsriket. Det er lett å romantisere over lignende scenarioer når de virker fjernt fra hverdagen. Men hva skjer når de omsider inntrer ens eget liv?

Hva skjer når hele verden sitter i karantene, og du ligger på divanen hjemme og drømmer om gårsdagens møte med én som fyller alle kriteriene for å bli din tvillingsjel?

Karantene = forelsket 

Når forelskelsen skyter sine ildpiler, hender det at den oppleves like kvelende som romantisk. Den sluker en hel, forgifter ethvert tankestreif og får menneskene rundt til å fordufte som spøkelser. 

Gjenkjennelig? Kanskje mer idag enn noensinne. 

Norges brennevinsforbud, som kom i 1916, tyder på at menneskets apetitt for ulydigheter er i stor grad knyttet til romantiseringen rundt det forbudte. Det man ikke kan få, higer man etter som om det skulle vært nødvendig næring for kroppen, og det man allerede har, blir en blek kopi i forhold. Hvordan er det da å leve under disse karantene-tider, når forbudet er å ikke se hverandre? Jo, det som skjer er at folk blir forelsket … de faller som fluer! 

Illustrasjonsbilde: Juliet av Thomas Francis (1877)

Ingen respirator for de lengtende 

Du sitter kanskje fastlåst i karantene i dette øyeblikk, enten sammen med familien eller en romkamerat – eller alene. Kanskje du nettopp har møtt et menneske som tenner en gnist i deg, men så får du streng beskjed av rådende myndigheter om å ikke gå ut døren eller møte noen andre utenfor hagens gelender. Og desto verre er – ingen rundt deg vet hvor lang tid dette kan ta. Én nyhetssak melder tre uker, en annen melder et halvt år. 

Du kjenner at angstens strømninger begynner å ta plass i ganen, så du forsøker å ringe din kjære. Den myke stemmen i den andre enden planter en midlertidig fred i din ellers oppskakete sjel. Over telefonrøret utveksler dere drømmer om en delt fremtid. Du blir både rød og handlingsmettet. De små erklæringene vitner om en høyst sannsynlig fremtidig romanse, og for hver setning begynner de undertrykte følelsene å stjele seg inn i ditt hjerte igjen. 

I et millisekund kan du ikke fatte og begripe hvilke lumske aktiviteter du er i ferd med å  foreta deg. Du vet godt om konsekvensene ved smitte-spredning, men visjoner om hemmelige natte-møter under fullmånens flamme våger fremdeles å hviske frem fantasier om en kriminell handling. Nå eller aldri, tenker du. Skal jeg begi meg ut på altanen, klatre ned de store søyler og møte min bedre halvdel på et åndsforlatt gatehjørne? 

Eller skal jeg bli værende her, mens min kropp sakte men sikkert svinner hen, og min pust stadig blir svakere av mangelen på deg? 

I frykt for å smitte dine nærmeste, legger du kanskje på telefonrøret og faller tilbake på divanen. Det må forbli en dagdrøm, fastslår du. Hvorfor finnes det ingen respirator for de lengtende?

– Hvorfor finnes det ingen nødhjelpstelefon for de som ikke kan motstå å oppsøke sin Romeo aller Julie, selv når risikoterskelen er skyhøy? skriver Aftur S. Nerdrum. Illustrasjonsbilde: Romeo og Julie av Frank Dicksee.

Hvor er kjærlighets-antibiotikumet? 

I disse dager blir det snakket mye om de alvorlige konsekvensene bak det å ta seg i ansiktet, ikke vaske hendene eller nyse åpent i noens tilstedeværelse. Disse forholdsreglene er både nyttige og essensielle for å stoppe spredning. Men hvorfor snakker ingen om dødeligheten ved det å bli forelsket? 

Hvorfor finnes det ingen nødhjelpstelefon for de som ikke kan motstå å oppsøke sin Romeo aller Julie, selv når risikoterskelen er skyhøy? 

Det var kanskje ikke forventet at noen skulle forelske seg som turtelduer om våren under menneskeforbudet. Det er trolig et problem som, av helt naturlige årsaker, ikke streifer legene eller helsedirektoratet med det første. Tross absurditeten ved denne lille bekymringen i en svært utfordrende tid, vil jeg likevel påstå å tro at nyforelskelsen kan ha spredd seg like fort som selve viruset.

Spørsmålet blir, hvordan kvitte seg med kjærlighetssyke i koronaens tid? Finnes det også en kur for de håpløse romantikerne? 

Poesi i løsrivelsen 

For å finne svaret på dette, må man først komme til bunns i det store behovet for å romantisere den forbudte kjærligheten. 

I en scene fra akt to av Kjøpmannen i Venedig skriver Shakespeare: 

Den ting vi begjærer, er det større fryd å jage enn å eie. 

Med andre ord, så fort den lengtende får fatt på det som engang gav næring til følelsene av savn og lyst, svinner den hen, og ødsles sammen med all spenningen. 

Denne rare fascinasjonen for det ubestandige er trolig bunnet i menneskenes evne til å se det poetiske og det vakre i løsrivelsen. Hvorfor gråter publikum, gang på gang, av avskjeds-sener fra filmer om krigen? Hvorfor smertes leseren, men kan likevel ikke få nok av Pusjkins dikt om Jevgenij Onegin som kommer tilbake og trygler om hånden til en gift kvinne han engang forlot? 

Bruk sorgen 

Svaret på gåten er egentlig enkel. For å holde fast ved avstandsromansen, må man dyrke den. Og da gjelder det å ikke se hverandre. Selv når det svir som verst. Selv når natten kan virke som en evighet, og når sinnet er tynget med savnets formørkelse og innbydende formodninger om fremtiden. For er det ikke slik at en stor del av lidenskapen har sitt utspring i avstanden, og forbudet mot å se hverandre? Hvorfor skal man da gi slipp på en så intens følelse, som kanskje aldri oppstår mer enn én til to ganger i løpet av et menneskeliv? 

Bli hjemme. Ta heller i bruk de lengtende timene. Skriv dem ned, mal et motiv, eller komponer et pianostykke til ære for dem. Hvem vet, kanskje dette blir begynnelsen på den mest livnærende og inspirerende kjærlighetshistorien i ditt liv? 

Kanskje dette blir begynnelsen på et mesterverk.

Del og lik
Koronakrisen har herjet lenge nok til at vi nordmenn har
For å bli best, må man studere de beste. Maleren
Han er stedsutvikleren som vil redde byene fra kasseideologien. Kjelleretasjen