Amerikas nye kulturhovedstad

Publisert 7. juni 2019 av

Til mange nordmenns overraskelse er det en by i Mexico som av stadig fler regnes som Amerikas nye hovedstad for kultur. 

Høyt oppe i de kjølige åsene på den østlige siden av delstaten, Guanajuato, omtrent 170 mil nordvest for Mexico city, dukker det opp en liten perle med tydelige spor fra kolonitiden – med brosteinsgater, pittoreske kirker samt en hel rekke gallerier, litteraturarrangementer, auksjoner og festivaler.

«Et mexikansk-inspirert Disneyland» kaller de det – og med god grunn. I dag regnes San Miguel De Allende for å være én av de mest estetisk tiltrekkende byene i verden, plassert sammen med Udaipur i India, Kyoto i Japan og Roma i Italia. Man skulle kanskje trodd at denne sjøperlen har ligget under havets bund og vært vakker siden tidenes morgen. Men enhver perle er avhengig av en god del omsorg og beskyttelse – noe denne byen ikke alltid har hatt. Da blir titusenkronersspørsmålet: Hvem stod ansvarlig for å grave denne guanajanske perlen opp fra asken?

Krigen som skulle forandre alt

Det var først på 1600-tallets midtpunkt at sølv ble oppdaget i Guanajuato og Zacatecas. Oppdagelsen utgjorde et paradigmeskifte uten like for den sentral-mexicanske befolkningen. En tydelig landevei ble da dannet mellom Guanajuato og Mexico City, noe som ledet til den førti år lange Chichimeca-krigen. Mexico Citys øverste kommandør ga derefter land og storfe til en rekke spanjoler i håp om å motivere dem til å bosette området. Han ga også de innfødte begrenset selvstyre og null beskatning. En blanding av urfolk, spanjoler og latinamerikanere vekket derfor til en positiv forandring i form av internasjonal, kulturell påvirkelse. Dette var med andre ord, startskuddet for den lille, provinciale byen; San Miguel De Allende.

Senere ville større veier koble gruvedriften i San Luis og resten av delstaten Guanajuato. Dette gjorde byen rik. Tekstilproduksjon var den første bedriften til å blomstre, og på midten av 1800-tallet var byen på sitt mest fremadstormende. Det var på denne tid da de fleste av herskapshus, palasser og religiøse bygninger ble formet. Og til den dag i dag, står de her fortsatt.

Dette var en fantastisk start, en strek i historien som skulle forandre byens skjebne totalt. Men én dråpe kan neppe ramme et stort hav. Noe annet skulle til for at denne byen skulle bli til det den er i dag, nemlig amerikanere.

Da én mann ledet veien til hundretalls av investorer …  

San Miguel de Allende var fortsatt bare en industriell by, hvor kultur var uhørt for mange. Den store vendingen tok sted da den amerikanske kunstneren og forfatteren Stirling Dickenson ankom i 1937 med en bråmoden intensjon om å skape den første kommersielle bølgen i utlandet om San Miguel sine dyder. Her møtte han den peruanske forfatteren og maleren Felipe Cossio del Pomar, som lenge hadde ruget på ideen om å etablere en «kunstkoloni» i hjertet av Mexico. Kort efter ble den første kunstskolen opprettet, året 1938 i et gammelt kloster. Institutet fikk navnet «Bellas Artes» og fortsetter å eksistere den dag idag. Dette var en stamtavle for byens kulturelle rykte.

Foto: Aftur S. Nerdrum

Men det var ikke nok for amerikanerne. De ville skape mer. Rundt 1950-tallet adopterte byen en bohemsk kvalitet, grunnet en strøm med utenlandske immigranter og utvekslingsstudenter – de fleste fra USA. Dette førte til et testmiljø uten like – med forfattere, musikere, malere og skulptører. Byens voksende attraksjonen og koloniale bygninger skapte et levende eiendomsmarked, som frem til nylig ikke har latt seg påvirke av Mexico sin svingende økonomi. Flere av de gamle ruinene her har nemlig blitt solgt for mer enn et hus i Mexico City. Amerikanerne ser altså ut til å foretrekke en liten nedslitt leilighet i smale brosteinsgater fremfor en villa i Mexico City! Hva kommer dette av?

Svaret er enkelt

Til tross for byens unge alder på bare 500 år, finnes det i dag, nok av kultur på hvert eneste gatehjørne, mye i form av eksperimentelle blandinger av flere stilarter.

Den multi-inspirerte Parroquia kirken som står og vaker over byens hjerte, Jardín. Foto: Aftur S. Nerdrum

Her kan du finne snev av den spanske arkitekten, Antonio Gaudí, barokk, neogotisk og neoklassisk stil, for ikke å nevne den rustikke, litt skitne rosafargen som går igjen i hver eneste bygning. Kanskje det mest ettertraktede bygget i San Miguel de Allende som, i min mening, kler denne rosafargen aller best, er den multi-inspirerte Parroquia kirken som står og vaker over byens hjerte, Jardín. Overraskende nok, om ikke iøyenfallende, ble de rosa bryllupskaketårnene formet av designeren Zeferino Gutiérrez på slutten av 1800-tallet da han lot seg inspirere av et postkort som illustrerte en belgisk kirke. Resten av bygget dateres helt tilbake til slutten av 1700 tallet. Ikke nok med arkitekturen: Alt som produseres her er mer eller mindre hundre prosent meksikansk. Butikker her fokuserer seg kun rundt regionale designere og restauranter tar for det meste utnyttelse av sin lokale vekst.

De amerikanske investorene ser stadig til at alt er på sin rette plass. «Ingen moderne bygninger skal bygges her!» sier de. «Vi vil at turister skal få en følelse av å gå tilbake i tid.» Og dét er noe de har fått til. Å komme kjørende inn i San Miguel De Allende er mer surrealistisk enn det er eksotisk. Alle skilter og logoer ser ut som at de ikke har blitt byttet uten siden 1950-tallet, sjokolade og godteri er pakket inn i brune papirposer og melk er kjøpt på glassflasker. Butikkeiere fyller opp hyllene sine med varer de har trillet på en trillevogn laget av tre, og husmødre står på gaten og selger hjemmegrodde appelsiner pakket inn i tynne kluter de har vevet for hånd.

En blendende følelse av frihet og nye muligheter er noe som konstant puster deg i nakken hver gang du møter på en samler, gallerist eller hotell-eier; Hver og en av dem har kommet til San Miguel for å spre sine kreative frukter og for å hjelpe andre bedrifter, slik at denne byen kan forbli den skinnende perlen som den er idag.

Nu består San Miguel de Allende av en populasjon på 139 000 mennesker, hvor 20 – 25 000 av disse er amerikanske innbyggere. Et antall på bare 520 av disse menneskene snakker kun spansk. Resten snakker engelsk flytende. Om den amerikanske strømmen skyldes god smak eller rett og slett ren tilfeldighet er fortsatt et spørsmål man kan undre seg over.

Del og lik
Mystikk, seksualitet og forvandling
I Munchmuseets utstilling Svaneprinsessen – russisk kunst 1880 – 1910
Fargenes forkjemper
Fargeløsheten i den moderne tid er uhistorisk og frakoblet vår
Mystisk kontakt med biene
Betro deg til biene (2018) er en feminin film, regissert