Klassikkens kall
I marmor og pensels strøk så dype,
en arv som bærer tidens ånd,
figurativt, i former gripe,
en sannhet støpt i håndverkets bånd.
Den åndelige strid står skrevet,
i linjens dans og fargens sjel,
et uttrykk født, til jorden drevet,
som speiler hjertet – mørkt og hel.
I tårn og tempel står det reist,
arkitekturens evige språk,
en hymne, klassisk kunst er kneist,
mot tidens flukt, en vakker vråk.
For håndens kraft er sverdet skarpt,
i verkets dybde bor vårt liv,
en selvets reise – aldri tapt,
et mål så stort, så fugl, så driv.
Klassiske flammer, brenn og lør,
beveg oss inn i lysets glød,
la kunstens røtter vokse før
vi mister håndens gyldne frø.
