Som far, så sønn: Fra identitetssøken til identitetsfunnen

Publisert 28. april 2021 av

«Far og sønn – Odd og Öde Nerdrum» vises på Galleri Wendelboe i Bergen til et publikum sulteforet på underholdning. 

De syv fjell som omkranser Bergen by utgjør en festning mot reguleringsiver og koronaangsten som ellers herjer landet som en farsott. I motsetning til den øde og koronalammede hovedstaden, har Bergen bevart livsgnisten!


Bergen er ikke i Norge 

Vårsolen skinner og drar menneskene ut for å sosialisere på torgene og plassene. Lokalpatrioter hoier i gatene med bred dialekt som om de ikke eier et fnugg av skam i sjelen. Janitsjar korpsene fyller gatene med liv mens de unges festmusikk gir byen en rampete livspuls. 

«Å stille ut bilder er underholdning», sier Turid Spildo, kone og mor til utstillerne, idet hun erklærer utstillingen på Wendelboe for åpnet. Bergen bys befolkning strømmer inn i lokalet, og er sannsynligvis det mest verdige publikummet i landet for denne underholdningen, livsglade og fryktløse som de fremtrer.

Odd Nerdrum stiller sjeldent ut i Norge og denne utstillingen er en av de største her til lands på lengre tid. Nerdrum har ved en tidligere anledning uttalt at han stiller ut i Bergen, fordi det ikke er å regne som Norge.

Öde Spildo Nerdrum spiller Kjempeviseslåtten av Harald Sæverud. Foto: Julie Brundtland


Historiefortellende bilder ved historiens slutt

Nerdrum stiller ut to større verker ved navn «Selvportrett i arkadien» og «Tourettes». Førstnevnte maleri viser Nerdrum ikledd en hvit kjortel i det antikke landskapet Arkadia, som ligger midt på halvøya Peloponnes i Hellas. Som et fjerntliggende fjellområde har Arkadia vært et egnet sted for politiske og kulturelle flyktninger å søke ly i. Nettopp fordi Arkadia er ensomt, hvor også hyrder levde et enkelt liv, har det blitt fremstilt som et utopisk og idyllisk paradis, et sted hvor mennesker lever det gode liv og er i en gullalder. Den latinske frasen  «Et in Arcadia ego» som betyr «også i Arkadia (er) jeg» er en påminnelse om en forbigående og forgjengelig verden, og dødens uunngåelighet. Selvportrettet oppleves som en fremstilling av alderdommen som en rik og harmonisk tid hvor kulminert livsinnsikt og visdom har sørget for en indre fred og en elevert ånd.

Maleriet «Tourettes» viser en englelignende og lysende kvinne som beveger hendene i en dansende form. Diagnosen Tourettes syndrom er en tilstand med såkalte tics, hvor gjentakende og ikke-rytmiske bevegelser oppstår helt ufrivillig. Personer med tourettes kan ofte ha en sterk kreativitet, og Nerdrums fremstilling av diagnosen ses her som en kilde til selve skaperkraften.

Turid Spildo holder åpningstale på galleri Wendelboe foran maleriet «Tourettes» . Foto: Julie Brundtland.

Mens far Nerdrum har en lang karriere bak seg og hvis temaer omfatter definisjoner og konklusjoner så virker Nerdrum juniors bilder å være mer søkende – etter identitet og selvet.

Öde Nerdrums portretter i utstillingen viser malerkolleger og familiemedlemmer med mørke bakgrunner i en enkel lyssetting. De portretterte synes å ha kontakt med et indre rom – et rom av den typen som man ikke gir alle innblikk i og adgang til. Samlet fremstår portrettene som psykologiske studier hvis hovedformål er å skrelle subjektet ned til kjernen og finne en essens.

Om dette sier Öde selv: 

– Når jeg maler portrett prøver jeg alltid å få frem en likhet, samt et uttrykk hinsides overfladiske følelser som lykksalighet og sinne. Da vil man kanskje kunne nyte dem lenger. 

Med en utstilling som bærer navn «Far og sønn» blir temaer som arv og tradisjon et opplagt spørsmål. På spørsmål om maleryrket er noe som lettere går i arv enn andre yrker svarer Öde følgende: 

– Det er naturlig å følge sin far eller mors fotspor uansett yrke. Jeg tror ikke det handler om talent, heller vane og temperament.

Kunsthuset Wendelboe huser utstillingen «Far og sønn – Odd og Öde Nerdrum». Foto: Julie Brundtland.


Er det likhet så er det sannhet

I familien Nerdrum har det lenge vært diskutert om hvor sant et maleri skal være, forteller Turid Spildo i sin åpningstale og konkluderer med: «I portrettmaleri er det viktig at det er en likhet og da er det en sannhet». 

I et av utstillingens hovedverk, «Selvportrett med rødt skjerf» av Öde Nerdrum, ser vi en distansert, selvkritisk og skeptisk ung mann som har tatt på seg observatørrollen. Likheten er treffende, men hvordan lander man på nettopp dette ansiktsuttrykket? Öde svarer:

– Det er vanskelig alltid å si hvordan og hvorfor man ender med et spesifikt uttrykk i et maleri. Mye er selvfølgelig bevisst styrt, men noe dukker opp av seg selv fordi man som klassisk figurativ i bunn og grunn er en selvavslører og ikke kan dekke seg til som i mindre vanskelige sjangere som abstrakt maleri. Sånn sett blir bildene biografiske beskrivelser fra tiden de ble malt, nesten i like stor grad som selvstendige verk. 

– Hva mener du er verdien av tradisjon og kontinuitet?

– Tradisjon er filosofisk vanskelig å både forsvare – og fornekte. Tradisjon er uten tvil viktig, men det finnes jo dårlige tradisjoner. Aristoteles er vel inne på noe når han skriver om dygd. En dygd vil si noe som krever av oss og som tar tid å lære seg å mestre og det er vel det som skiller to tradisjoner som kjønnslemlesting og tradisjonshåndtverk. 

På spørsmål om det er noe Öde vil avvike fra og gjøre annerledes enn sin fars tradisjon svarer han kontant: 

– Jeg ser opp til Odd som maler, han er min mester og jeg vil aldri forsøke å bevege meg bort fra ham. Det er dog viktig som maler å alltid ha naturen og sitt direkte forhold til den som mester nummer én.

Konklusjonen er klar: Evnen til å underholde med malerier har gått i arv.

Det er ikke lenge til Sivilisasjonen markerer sin ettårsdag 6.
Stortingspolitiker Emilie Enger Mehl (Sp) lar seg inspirere av folkebevegelsen
Mange lesehester har nok stilt seg spørsmålet om hva som