Tidligere fotballspiller, eiendomsmogul og skuespiller John Carew møter opp i Oslo tingrett tirsdag 18. oktober. Tiltalen? Skattesvik.
Få paragrafer er så irrelevante for folk flest, og få paragrafer får samtidig så meget oppmerksomhet i pressen. Det virker opplagt for de fleste opplyste sosialdemokrater: man skal selvsagt betale sin skatt. Ola Nordmann blir lett provosert av at velstående mennesker kommer med «bortforklaringer» eller søker å «sno seg unna» sin rettmessige straff. Allikevel er det mye som skurrer med denne paragrafen, og jeg har fortsatt tilgode å treffe noen som helhjertet omfavner den så snart de får høre hvordan den lyder.
[Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!]
Paragraf § 378
Med bot eller fengsel inntil 2 år straffes den som gir uriktig eller ufullstendig opplysning til en offentlig myndighet, eller unnlater å gi pliktig opplysning, når han forstår eller bør forstå at det kan føre til skattemessige fordeler.
Slik lyder altså loven, og om man studerer den så kan man for det første se at det ikke direkte forbys å unndra skatt (det finnes lovlige måter å slippe å bidra), snarere er det forbudt å gi ufullstendige opplysninger i selvangivelsen. Om man bommer med 1 kr skal man i teorien kunne bli dømt for denne loven. For det andre så fordrer loven et vist overlegg, men med en liten merkurisk vri. Det er ikke nok at man har fått skattemessige fordeler, men man må «ha forstått det» eller «burde ha forstått det.» Og det er den siste formuleringen som er så drepende. John Carew, som allerede har innrømmet de faktiske forhold, men som mener han har handlet i god tro, er i hendene på andre menneskers antagelser. Burde han ha forstått det?
Men det norske sosialdemokratiets finurligheter stopper ikke her. Man har enda en paragraf – §379 – som kalles «Grovt skattesvik,» og det er denne Herr Carew er siktet for. Denne loven, som vi kan kalle en «adjektivisk tilleggsparagraf,» gir fengsel inntil 6 år. Forutsetningene for å promotere siktelsen til «grov» er basert på løse og skjønnsmessige vurderinger som: «har ledet til eller kunne ha ledet til unndragelse av et betydelig beløp» og «er utført på en måte som i særlig grad har gjort det vanskelig å oppdage.»
Er det virkelig nødvendig med fengselsstraff for skattesvik?
Man kan spørre seg hvorfor man absolutt skal gå ut og forsvare John Carew. Lever ikke han herrens glade dager? Til dette har jeg to svar.
For det første vil jeg påpeke at er du en person som har stukket hodet frem i dette landet ligger du laglig til for hogg. Nettopp det sentimentet at John Carew ikke skulle fortjene støtteerklæringer er et resultat av overeksponering av den ene part og misunnelse fra den andre. Det er efter mitt syn spesielt viktig å støtte en som Carew, for når Skatteetaten starter en sak mot en berømt borger, er det helt andre drivkrafter tilstede enn om han bare var rik. I en sak som dette er det ikke bare Skatteetatens lommebok som står på spill, men deres livsgrunnlag: deres renomé. Tenk om Skatteetaten skulle innrømme feil mens hele nasjonen sitter og følger med!
Den andre grunnen til at man bør kunne forsvare John Carew er den at jeg mener at paragrafen i seg selv er problematisk. I en straffesak burde det selvsagt være en forutsetning at man beviser utenfor enhver rimelig tvil at personen har handlet med overlegg, ikke simpelthen at han «burde ha forstått.» Fengselsstraffen er også meget suspekt. Staten taper som kjent hundrevis av tusener av kroner på å ha innsatte, enten de plasseres i fengsler i Norge eller Nederland. Det har også lite for seg å gjemme bort Carew og andre forretningsmenn i en celle, for de utgjør ingen faktisk trussel mot borgerne. Det eneste fortrinnsmessige med en fengselsstraff i dette henseende er den at nordmenn blir tilfredse over tanken på at Carew havner bak lås og slå. God gammeldags hevngjerrighet altså, lite smakfullt i et opplyst land. Argumentet med at man har fengselsstraff fordi det har en avskrekkende effekt forstår jeg lite av. En straffeskatt burde være avskrekkende nok for pengesterke mennesker. Man kan se til Danmark, som har 200 % straffeskatt og ingen fengselsstraff. Staten tjener penger, herr Rik kan fortsette å drive næring – alle er fornøyde.
Carews problem
Når tinghuset åpner sine dører for John Carew i morgen er det ikke bare en enkeltsak mot en enkeltmann, det er også en kamp mellom to fundamentalt ulike type mennesker: Byråkraten og den næringsdrivende. Saken er dømt til å bli urettferdig fordi John Carew er et helt annet type menneske enn de som løfter stridsøksen mot ham. For i motsetning til Byråkraten som har trygge og faste lønninger, har John Carew en kompleks økonomi hvor inntjeningene hans i stor grad styres av egen viljestyrke. Det er ingen selvfølge at man som næringsdrivende klarer å gjøre alt rett over lang tid. At byråkratene i denne saken mener at reglene er ukompliserte er både komisk og sårende på samme tid. Man har jo sett byråkrater gjøre langt mer graverende feil, som f.eks NAV-skandalen. Såvidt det er meg bekjent er det ingen som tar til ordet for å fengsle noen byråkrater for de feil som da ble gjort!
John Carew visste lite om annet enn fotball da han begynte investeringene som Staten nu forfølger ham for. Han prøvde, som de fleste nordmenn, å forvalte pengene sine best mulig, og tok imot råd fra mennesker han stolte på. Han er ikke dermed sagt uskyldig som et barn, men straffeparagrafen han er tiltalt for er iallefall ikke uskyldsren. Det holder i massevis å betale tilbake beløpet man skylder pluss en straffeskatt, slik man gjør det i Danmark. Den største straff er uansett den dårlige mediedekningen dette medfører, og det harde klimaet som opprettholdes i dette land. Norge fortsetter å baktale og forfølge de som beveger verden.
