Amor fati: En oppskrift på menneskelig storhet

Publisert 17. november 2020 av

«Med alt her i livet er det slik at det er enkelte ting vi selv bestemmer over, andre vi ikke bestemmer over».

Denne enkle setningen innleder Epiktets Håndbok i livskunst, en stoisk tekst som har blitt omtalt som verdens første selvhjelpsbok. Budskapet i setningen er innlysende, på grensen til banalt, men inneholder en form for livsvisdom som er glemt og fortrengt i det moderne samfunnet: Nemlig hvordan vi bør forholde oss til vår egen skjebne.

Den høyeste makt

Oldtidskulturene rundt Middelhavet dyrket en sterk skjebnetro, personifisert som de tre moirene. Denne triaden bestod av Klotho som spinner skjebnens tråd, Lakhesis som måler trådens lengde og Atropos som kutter tråden og bringer døden inn i livet. Selv ikke gudene kunne overprøve skjebnens gang, når disse tre kvinne hadde delt ut livets lodd.

Dette faktum er spesielt tydelig i Æneiden, Vergils berømte nasjonalepos. Dette episke diktet handler like mye om Heras fåfengte kamp mot skjebnen, som Æneas’ grunnlegging av Roma. Gudenes dronning mobiliserer alle sine krefter for å hindre at sagnhelten når frem til kysten av Italia. Hun sender mektige stormer og blodtørstige krigere, til og med brennende kjærlighet, men til ingen nytte: Hera er dømt til å tape, fordi Æneas er skjebnebestemt til å lykkes. Selv ikke Zevs kunne endre skjebnens gang, da han bevitnet drapet på sin sønn, Sarpedon, ved slagmarken utenfor Troja. Gudenes konge sendte en regnskur av bloddråper over slagmarken, som en hyllest til sin falne sønn.

I antikkens verden ble det derfor ansett som tøylesløs hybris å tro at man var hevet over moirenes makt: Bare en tåpe erklærer krig mot de tre kvinnene som Zevs og Hera er tvunget til å bøye seg for.

Skjebnehjulet

Romerne og grekerne forestilte seg skjebnens natur som en endeløs sirkel av lykke og ulykke. Skjebnens omdreininger ­ble gjerne visualisert i form av et hjul, hvor forskjellige mennesker, av forskjellig byrd og stand, ble snurret rundt hjulets aksling: Den rike er snart fattig, den maktesløse snart mektig; rundt og rundt hvirvler hjulet.

Den mest berømte litterære fremstillingen av skjebnehjulet, «rota fortunae», finner vi i Filosofiens trøst av Boethius. Den italienske filosofen skrev denne teksten mens han satt i fengsel, feilaktig dømt for forræderi. I boken iscenesetter han en samtale mellom seg selv og Fru Fortuna, en personifikasjon av skjebnen. Når Boethius anklager Fru Fortuna for å gjøre ham urett fremsetter hun følgende apologi:

«Menneske, hvorfor stiller du meg hver dag til rette med dine klager? (…) Hva har du å jamre for? Det er ikke begått noe overgrep mot deg fra min side. Rikdom, embeder og lignende tilhører mitt doméne. (…) Jeg dreier hjulet hvirvlene rundt og gleder meg over å sette det laveste høyest og det høyeste lavest. Stig opp om du vil, men på ett vilkår, at du ikke regner det som urett å stige ned når mitt spills regler krever det.»

Den kloke lærer seg altså å skille mellom det som tilhører mennesket og det som tilhører Fru Fortuna. Den romerske statsmannen Seneca hevder at vi burde anse livet som et slags hotellbesøk: Vi kan bruke, og glede oss over, tingene som omringer oss, men vi må være forberedt på å levere alt tilbake – på et øyeblikks varsel om nødvendig.

Krig og fred

Nå finnes det ikke mange moderne mennesker som tror på skjebnen i betydningen «forsyn», slik det var vanlig å gjøre i antikken. Dette betyr likevel ikke at vi må forkaste antikkens holdning til skjebnen fullstendig. Vi burde heller anse skjebnen som en metafor på livets iboende usikkerhet og tilfeldighetenes makt.

På denne måte kan vi forstå antikkens respekt for skjebnen som en fortrolighet med det som finnes etter kommaet i Epiktets innledende læresetning, altså de tingene vi ikke bestemmer over. Dette inkluderer blant annet hvilke sykdommer og ulykker som kommer til å ramme oss i løpet av livet, hvilken familie vi har blitt født inn i, samt hvilke gener vi har blitt utrustet med.

En av de største kildene til livssmerte oppstår, ifølge Epiktet, når vi nekter å akseptere disse ukontrollerbare aspektene ved tilværelsen. Da blir vi først tynget ned av ulykkene som rammer oss, deretter tilfører vi frivillig vekten av indignasjon og bitterhet. Epiktet anbefaler derfor å bruke aksept som en strategi for å innfinne seg med skjebnehjulets omdreininger. På denne måten kan vi kanalisere våre krefter mot mer produktive beskjeftigelser, for eksempel å endre det som faktisk ligger i vår makt å forandre. Den motsatte strategien er å føre en utmattende og nytteløs krig mot moirene, akkurat som Hera gjorde i Æneiden.

Å erklære fred med de tre skjebnegudinnene vil alltid være den mer nyttige strategien: «Gi deg frivillig over til Klotho», anbefaler den romerske keiseren Markus Aurelius, «La henne spinne din skjebne av de tråder hun selv vil».

Elsk din skjebne

Friedrich Nietzsche var en av de moderne filosofene som har omfavnet en ateistisk versjon av antikkens skjebnesyn. Han gikk faktisk enda et skritt lenger enn Epiktet: Det er ikke nok å bare akseptere skjebnens gang, påstod Nietzsche, vi må lære oss å elske vårt lodd i livet.

Denne livsfilosofien har fått sin mest berømte utforming i Nietzsches selvbiografiske verk Ecce Homo. Den tyske filosofen skriver følgende bevingede ord: «Min formel for menneskelig storhet er amor fati: at man ikke vil ha noe annerledes, hverken i fremtiden eller i fortiden eller i all evighet. Ikke bare tåle det nødvendige (…), men elske det».

Dette sitatet oppsummerer antikkens oppskrift på hvordan vi kan leve i samklang med vår egen skjebne. Det er en visdom som har blitt glemt og fortrengt i løpet av århundrenes gang – smuldret vekk i takt med moirenes templer. Tiden er nå moden for å reise et nytt tempel til ære for de tre skjebnegudinnene, slik at amor fati, «elsk din skjebne», kan gjøre et comeback i livene våre.

Er det noensinne riktig å ta et menneskes liv? Dette
3. november er sannsynligvis den viktigste datoen i år. De
Oslos filharmoniske orkester fengslet alles ører da æresgjest, Dalia Stesevska