Objektivisering gjør at vi lettere kan forutsi hva mennesker tenker å gjøre og si, hevder malerinnen Helene Knoop. Visuelle fremstillinger er en systematisering av verden, som gjør at vi lettere kan navigere oss frem i den.
Helene Knoops utstilling Menn på Grand Hotel fremstiller mannen og mannsrollen i et noe annet lys enn ellers i kulturhistoriens tradisjon. Maleriene viser en omsorgsfull far som bærer sitt vesle barn på armen, en ung, mannlig elsker som henslengt i en seng venter på sin flamme og Adam som blir forført inn i synden av det saftige og røde eplet. Å snu kulturhistorien på hodet var utstillingens intensjon – å studere mannen som et objekt og plassere ham inn i situasjoner hvor kun mannsrollen lettere lar seg bli studert. Kulturhistorien består av menn som har brukt kvinnen som sitt objekt – og malt eller skulptert henne. Knoop ønsket å male mannen – uten noen form for feminisme. Når en kvinnelig maler portretterer menn og studerer det motsatte kjønn som et objekt – hvilke nye perspektiver kommer til?
– Disse mennene ble objekter, og jeg satte dem i båser, forklarer Knoop om sin arbeidsprosess, og utdyper:
– Jeg ønsket å gå inn i deres egenskaper og typiske karaktertrekk, sette meg inn i deres psyke og få hjelp til det gjennom mannlige historiske karakterer. Til denne utstillingen undersøkte jeg mannen gjennom lerretet i en visuell fremføring av ham.
Fordomsløs fremstilling på lerretet
Objektivisering er ikke akkurat en kjerneverdi i vår samtid. Uttrykket objektivisering har som oftest negative konnotasjoner og flertallet tenker på det som fordomsfullt. Som maler har Helene Knoop et noe annerledes forhold til objektivisering, eller visuelle studier, som hun ofte kaller det.
– For meg innebærer det å skumme fløten fra melken. Jeg søker å finne essensen og det typiske ved noe eller noen, forklarer Knoop.
– Hvorfor objektiviserer vi hverandre?
– Når man setter mennesker i en bås, er det lettere å vite hvor du har dem. Det blir lettere å forutsi hva de tenker å gjøre og si og dermed hvordan å forholde seg til dem.
– Er det en systematisering av verden?
– Ja, det tror jeg.
Et av verkene i utstillingen viser en mann som holder et lite spedbarn. Faren holder barnet relativt tett inntil seg, ikke så langt fra hvordan en mor ville ha holdt sitt barn. Likevel oppleves maleriet som å inneha sterke maskuline verdier. Knoop forklarer hvorfor:
– Automatisk blir det mer distanse i et slikt bilde, far står ikke helt inntil barnet. Det er en type maskulin kjærlighet jeg ønsker å vise. Menn elsker like høyt, men det er likevel en større distanse.
Menn er gjennom kulturhistorien ofte blitt avbildet i en rolle. Som militærmann, som filosof, religiøst overhode eller statsleder. Kvinner behøver ingen rolle for å være avbildet, og velbrukte motiver er kvinner på badet, kvinner på piknik eller i systuen. – Hvilke sider av mannen er det vi ikke ser?
– Den inaktive rollen har vi gått glipp av og vi har nok ikke sett mennesket bak mannen i like stor grad som kvinnene. Her merker jeg allerede at jeg mangler noen bilder!
Menn er opptatt av kvinner og kvinner er opptatt av kvinner
– Hvorfor ligger det ikke naturlig for hverken kvinnelige eller mannlige malere å male menn som bare menn?
– Opp gjennom historien har menn malt kvinner, og jeg tror dette er en drift i mannlige malere. Svaret på hvorfor ligger i stor grad i at kvinnekroppen er vakrere enn mannskroppen. Kvinnelige malere derimot er veldig opptatt av det feminine og maler på en feminin måte. Jeg tror forklaringen her ligger i historien – kvinner har stort sett vært hjemme når de maler. I tidligere tider var mannen ute og kvinnen hjemme – da er det naturlig å ta tak i motiver som er i hjemmet – som interiør, barn, kjøkkenet og huslige sysler. Dessuten er det slik at det man har en interesse for, får man bedre bilder ut av.
– Men du, som kvinnelig maler, har en interesse for menn?
– Ja. Jeg trives blant menn fordi det ikke innebærer konkurranse – det er en harmoni. Kvinner er strateger og skal tråkke på andre samtidig som de skal opp. Det er plass for til alle her – det er bare å finne sin vei. Jeg kan ikke sette meg helt inn i mannen, men jeg har en god forståelse for av dem. Jeg klarer ikke å tenke som en mann, men jeg klarer å forstå handlingene uten å være kritisk.
Mennesket bak mannen
Nettopp det å se mennesket bak mannen er noe Knoop har jobbet med i utstillingen Menn og i andre arbeider. Hun har fremstilt Jesus som «ecce homo» – uten tornekrans eller glorie, bare som mennesket Jesus. Maleren har også avbildet Einstein på stranden i ett av sine malerier, fordi hun syntes det var interessant å avmystifisere Einstein, da også et geni kan ta en dukkert og hygge seg.
– Det typiske miljøet vi ser for oss Einstein i, er et mørkt studieværelse hvor han pønsker og grubler. Da jeg kom over et fotografi av hamn hvor han var på stranden, fikk jeg lyst til å trekke ham ut av dette mørket og inn i verden. Historien bak bildet er at han fikk lånt seg sandaler av en frukthandler på hjørnet og gikk i badeshorts ned på stranden. Der stod han i et helt åpent landskap – ved havet og under en åpen himmel. Selvfølgelig er Einstein et vanlig menneske han òg!
I forbindelse med utstillingen Menn ble Knoop stilt spørsmålet: «Hva er det beste portrettet av en mann?» Da svarte malerinnen at The Young Englishman (1540-45) av Tizian er et eksempel på et mannsportrett hvor et menneske trer frem. Maleriet er også kalt «Portrait of a Young Man with Grey Eyes» og det er nettopp øynene til den unge herren som Knoop trekker frem:
– Han er et fint menneske. Du ser det i øynene.
Selv om den unge briten nok var en viktig og historisk person som bestilte et verk av seg selv, og at han er malt i forbindelse med sin posisjon, så er det de psykologiske dimensjonene ved portrettet som tåler tidens tann, ifølge Knoop.
Naturinstinktenes brutalitet
Knoop har reflektert rundt at et mer «riktig» valg av tematikk i en utstilling om menn ville være å visualisere homoseksuelle forhold. En venn sa: «Hvorfor skal du det? Det gjør jo alle andre!» og det endte opp med at hun isteden lagde et maleri ved navn «Menn», som fremstiller finansmenn i en menneskelig knute som kjemper med hverandre om kvinner og makt. I maleriet florerer det penger, i tillegg til at sport, jaktspill og kampen om å vinne, mens man er ikledd hvite skjorter, er tydeliggjort.
– Det var interessant å studere finansmenn og finne ut hvordan de er, fordi samfunnet vil jo ikke at de skal være slik de typisk blir fremstilt.
Etter å ha gjort møysommelige observasjoner i atelieret endte bildet med å vise den brutale realiteten i finansverdenen. Maleriet bekrefter en fordom. Knoop konkluderer:
– Realiteten er den at ønsket om å vinne og få makt er der blant menn – selv om vi lever i en likestilt verden. Jeg ser det i guttene mine som fra de er ett år gammel skal sloss, vinne og være best. Så mange av stereotypiene stemmer – det er mye macho og testosteron der ute, selv om ingenting er entydig.
Det tvetydige kom frem da Knoop hadde finanskarene på besøk i sitt atelier som modeller.
– De er som flokkdyr, for når du ser dem i flokk så opptrer de sterkere enn når du har dem på tomannshånd. Da er de ikke like tydelige i hva de står for. Mennene var mer høflige og lydhøre da, enn når en konkurrent av samme kjønn var til stede. De har like mange myke sider som harde.
Kun et ytre malerisk strøk fanger sjelen ei
Knoop mener at alle skapende mennesker har en tvetydighet ved seg selv og det de skaper, likt et janusansikt.
– Hvis man skal male Herkules entydig, så er det med så mange muskler at det tyter ut. Som maler vil jeg være opptatt av å legge til noe som gjør at du lurer på hva som er bakenfor musklene.
Knoops atelier er som skapt for å utføre studier av objekter, og senere objektivisering, i form av malerier. Veggene er fylt av kulturhistoriske referanser, malerier, skisser, utklipp, speil og utstyr. Rekvisitter i form av en menneskeskalle, hatter, tidløse klær og dekorative elementer blir hele tiden benyttet når Knoop skal studere og bli kjent med sine modeller.
– Når mennesker sitter modell, er det ikke bare min opprinnelige idé som ender i maleriet. Jeg bruker det ytre, men jeg må også tilpasse meg hvem som er modell – for å få en sannferdig fremstilling av dem. Jeg tar tak i mennesket som sitter der, hvordan personen oppfører seg, snakker og hva som skinner gjennom øynene.
– Er det mulig i det hele tatt å bare studere det ytre – en utelukkende objektiv observasjon?
– Spør du en student på Florence Academy (klassisk-figurativt kunstakademi i Firenze, journ.anm.) ville de ha sagt at det er mulig å kun studere det ytre. Det handler om å få det helt, og det ytre er toppen av alt, ville de ha sagt. Jeg får ikke helt det til – men er ikke ute etter det heller. Det er viktig å se mennesket, og det er hva maleriet er til for – å fange sjelen.
Knoop legger ansiktet litt på skakke og studerer Sivilisasjonens utsendtes ansikt med et analyserende blikk. Pupillene flakker raskt frem og tilbake og ser ut til å studere form, linjer, lys, i tillegg til detaljer og helhet på samme tid.
– Jeg ser på folk utenifra veldig mye. Jeg maler dem inne i hodet mitt og ser på dem gjennom en slags ramme, slik jeg ser på deg nå. Når jeg studerer, er jeg ute etter det karakteristiske ved folk. Men det er ikke bare utseende, for det er kjedelig å male noen som bare ser pene ut og ikke har karisma. Man behøver en kombinasjon!
Som et generelt prinsipp mener Knoop at det er vanskelig å bare male det indre. «Man må ha med det ytre for å kunne fremstille det indre», mener maleren. Da hun malte serien Menn, innså hun at disse motivene krevde mer flere materielle elementer enn tidligere bilder.
– Menn må ha de materielle tingene med seg for å si hvem de er. Enten det er bilen, klokken eller hytta – kanskje har det å gjøre med at klærne forteller mindre om dem enn om kvinnene og at derfor behøves det materielle.
– Hvorfor er du som maler opptatt av det rent visuelle?
– Når jeg maler, har jeg en idé om en karakter jeg ønsker å fremstille. Å lage et bilde som får alle til å tenke at «dette er maleriet jeg skal referere til når jeg tenker på en karakter» – det være seg Jesus, Pygmalion eller Magnus Carlsen – er et mål å jobbe imot. Det er like mye det rent visuelle, som ideen bak, som gjør objektet så interessant som mulig. Jeg synes særlig det er morsomt å leke med ikoner, fordi det er så sterke personer og mye historie å hente fra!
Objektivisering er en identitetsbygger i vår tid
Knoops mål om å skape kulturelle referanser i fremstillingen av karakterene hun velger seg, bygger opp under videreutviklingen av vårt felles visuelle språk. Et språk som blant unge i dag er det aller viktigste språket å kommunisere på – skal vi tro malerinnen Knoops observasjoner.
– 20-åringer i dag objektiviserer veldig ut ifra stil. Alle bildene man tar og viser hverandre er et tydelig bevis på at det visuelle er blitt så utrolig viktig og en måte å vise at man hører til på.
– Det er en form for identitetsbygging?
– Ja, men det burde kanskje ha vært mer gjennom meninger og holdninger. I dag er vi lært opp til å gjøre det stikk motsatte av hva jeg driver med som maler – vi skal ikke objektivisere fordi alt er mulig og alt er lov.
Likevel fortsetter malerinnen Helene Knoop sine visuelle studier hvor hun setter folk i en bås og systematiserer verden – maleri for maleri. Når fotograferingen til portrettintervjuet tar sted, poserer hun på et uanstrengt og komfortabelt vis – for Helene Knoop anerkjenner at også hun er et objekt i seg selv.
Denne intervjuserien er støttet av Fritt Ord.
