Drager, sverd og dyder: Historien om den kinesiske sivilisasjon
I den kinesiske kosmogonien ble verden født ut av et egg. På innsiden av egget kjempet de motsatte, balanserende kreftene Yin og Yang mot hverandre i det kaotiske mørket. Deres fluktuasjoner gav opphav til kjempen Pangu, som vokste seg større inntil både han og verden strømmet ut.
Pangu ledet et liv som en slags kosmisk gartner, møysommelig kultiverende kaoskreftene i oasen vi kjenner som universet, kraftfullt svingende sin digre øks for å adskille himmelen fra jorden. Et kinesisk skapelsesepos om Pangus bearbeidelse av kaos til orden står ikke så altfor fjernt fra den abrahamittiske fortellingen:
«Husk når verden begynte og alt var kaos.
Ingen himmel, ingen jord, ingen mennesker.
Så skapte den himmelske guddom solen, månen og stjernene.»
Da det harde arbeidet var ferdigstilt, sovnet den milde, ensomme kjempen stille inn. Så nå lever vi alle på gigantens døde legeme, vår falne verden. Pangus øyne ble til solen og månen, hans blod til elver og hav, hans svette til regnet, pusten til vinden, den dirrende røsten til torden, kroppen til fjell og daler, mens hans livskraft fløt over til planter og dyr.
Argumentet fra analogi står sterkt i tidlig religiøs utvikling. Siden vi selv blir til ved seksuelle relasjoner, blir verden i mytologiene typisk antatt å være skapt gjennom samleie mellom guder, himmellegemer eller naturkrefter. Pangu-myten henter åpenbart sin analogi fra eggleggende dyr.
Problemet er at den slags biologiske fenomener inntreffer sent i universet, da partikler har rukket å klumpe seg sammen, mer fertile kjemiske bindinger har blitt dannet, og evolusjonens kreative svøpeform har fått tid til å gjøre sitt. Både livsformer og redskaper er nokså anakronistiske innslag for vel 13,7 milliarder år siden, før selv de letteste elementene hadde blitt formet.
Om en virkelig la godviljen til, kunne en på den annen side trekke paralleller mellom eggmyten og singulariteten, Big Bang og ekspansjonsteorien. Yin og Yangs dans har et skjær av primordiale kvantefluktuasjoner over seg, eller den positive og negative energien som veier hverandre ut i kosmos. Universets økende uorden (entropi) over tid lar seg til dels også sammenligne med en organismes transformasjon fra fødsel til død. Men kineserne, et sofistikert folkeslag, har hatt som vane å lene seg på allegoriske fremfor den slags bokstavtro tolkninger.
Fra Pangus etterlevninger reiste også gudinnen Huaxu seg. På sine verdensreiser kom Huaxu over et gigantisk fotavtrykk – etterlatt av Pangu selv? – som hun forundret steg ned i. Hun ble der truffet av et kraftig lynnedslag, impregnerende henne med tvillingene Fuxi og Nüwa, begge født med menneskelige hoder på en slanges kropp.
Planeten vår har et bemerkelsesverdig ytre lag ikke delt av noen andre planeter vi kjenner til, nemlig biosfæren. Dette mystiske grønne laget er i sannhet en eneste stor familie, hvor hver fiol er vår søster, hver blåklokke vår bror.
Olav Drange Moen
Guddommen Fuxi er avbildet som en klok keiser. Det fantes hverken en moralsk eller sosial orden før han dekreterte lovene, en form for kommandoteori vi kjenner igjen fra de store monoteistiske religionene. Hans søster, gudinnen Nüwa, hogget av benene til kjempeskilpadden Ao, som himmeltakets fire søyler ble reist med. De to søsknene skildres som hele menneskeslektens forfedre:
«Så oppstod broren og søsteren, Fuxi og Nüwa, menneskehetens forfedre.
De gav fødsel til hundrevis av barn.
Det er begynnelsen til oss, de hundrevis av etternavn, verdens folk.
Så verdens folk ser kanskje annerledes ut, men vi tilhører alle én familie.»
Det går som en rød tråd gjennom all kunnskapssøken at vi alle på uforklarlig vis er bundet sammen, en fornemmelse dramatisk underbygget av evolusjonsteorien. Planeten vår har et bemerkelsesverdig ytre lag ikke delt av noen andre planeter vi kjenner til, nemlig biosfæren. Dette mystiske grønne laget er i sannhet en eneste stor familie, hvor hver fiol er vår søster, hver blåklokke vår bror.
Verden ut av intet
Filosofen Zhuangzi (300-tallet f.Kr.) resonnerte seg frem til et univers ut av ingenting. «Dette følger av dette, og dette følger av dette,» skal han ha sagt, en lettfattelig sammenfatning av at hver konklusjon er bygget på premisser, som i sin tur er konklusjoner bygget på forutgående premisser. Mens man i europeisk og arabisk tradisjon fant en absolutt begynnelse i en skapergud for å unnslippe en evig regress av årsaker, hengende helt i løse luften, sporet Zhuangzi årsakskjeden tilbake til intetheten:
«Det er en begynnelse. Det må være en ikke-enda begynnelse for å være en begynnelse. Det er en ikke-enda begynnelse for å være en enda-ikke begynnelse for å være en begynnelse.
Plutselig er det ingenting. Men jeg vet ikke om ingenting er eller ikke er.
Zhuangzi
Det er noe. Det er ingenting. Det er en ikke-enda begynnelse for å være ingenting. Det er en ikke-enda begynnelse til en ikke-enda begynnelse for å være ingenting.»
Zhuangzi reiste deretter det fundamentale spørsmålet om ingenting er noe reelt eksisterende eller ikke: «Plutselig er det ingenting. Men jeg vet ikke om ingenting er eller ikke er.»
Med en beskjedenhet som kjennetegner et større intellekt, rundet han av tankerekken med ordene: «Nå har jeg sagt noe, men jeg vet ikke om hva jeg har sagt betydde noe eller ikke.» Slik praktiserte Zhuangzi hva han selv preket, for ved en annen anledning skal han ha sagt at den perfekte kunnskap er den som stanser der den ikke vet.
Fra mytiske gudekonger til Zhou-dynastiet
Slik som med så mange andre store sivilisasjoner, finner den kinesiske sin vugge ved elvebredden. Det gir betydelige topografiske fortinn i form av handel, landbruk, kulturell utveksling, samhandling over store strekninger og troppeforflytninger.
Ifølge skapelsesberetningene skal Fuxi og Nüwa ha formet de første menneskene ut av leiren fra Huang He, Guleelven. Disse menneskene ble etter sigende regjert over av gudekonger i det nordlige Kina, som lærte dem å tenne ild, bygge hus, drive med jordbruk og lage medisiner. Fred og harmoni hersket over landet.
Allerede fra begynnelsen av ser vi med andre ord en urokkelig tro på den overmenneskelige visdommen til sentralmakten. Dette er slettes ikke unikt for østasiatiske kulturer. Også i Japan og Korea har keiserne historisk blitt tillagt kvasireligiøse attributter. Man så det samme i det paganske Romerriket. Kristendommen demokratiserte den europeiske kultursfæren ved å plassere en høyere lovgiver over kongene, en som selv de hadde å bøye kne for om de ønsket å bevare sin legitimitet.
Den strie Guleelven var livets kilde, men kunne uten forvarsel renske vekk millioner av mennesker, hus og kveg. Grunnet det presserende behovet for irrigasjon, fordrende omfattende sosial organisering, ble en kollektivistisk kultur og en sterk stat tidlig favorisert.
Man finner ikke minst romantiseringen av individets selvoppofring på kollektivets vegne. Den myteomspunnede Yu, «temmeren av elven», skal ha levd for nærmere fire tusen år siden. Etter legenden ble han født i en drages skikkelse og bekjempet den nihodete dragen Xiangliu, symboliserende flodens herjinger. Dag og natt gravde Yu diker for å kontrollere elven, og ville ut av kjærlighet for folket ikke hvile før oppgaven var unnagjort. Den siste av gudekongene, kong Shu, ble så imponert at han lot Yu arve tronen fremfor sin egen sønn. Dermed var Xia-dynastiet innledet.
Siden elven endelig lystret menneskenes vilje, blomstret jordbruket og sivilisasjonen i dens fruktbare favn. Samfunnet ble regulert av tradisjon, ritualer og rigide hierarkiske sosiale roller. En straffelov ble utarbeidet, holdende folket i tømme med De Fem Straffer: Tatovering av ansiktet, avkutting av nesen, amputering av hender, kastrering og død. Vi befinner oss nå om lag tusen år forut for den dynatiske perioden i Egypt ble innledet, og omtrent 1300 år før den babylonske kongen Hammurabi knesatte sin straffelov («øye for øye, tann for tann»).
Etter et opprør mot den siste av Xia-kongene, beskrevet i historiebøkene som korrupt, fulgte Shang-dynastiet, som bestod fra 1760 f.Kr. helt frem til 1045 f.Kr. Kineserne utviklet i denne æraen et avansert skriftspråk, funnet innskrevet på benrester. De hadde et effektivt landbruk, produserte våpen, kunst og redskaper av bronse, og ofret mennesker for å holde åndene til lags. Slutten av perioden farges av storkrig, da vasallene Zhou reiste seg mot Shang. Deres heltediktning har blitt bevart, praktfullt skildrende Zhous erobringer:
«Helten Fang-Shu svevde slik hauken gjør, rett opp i skyene, så stupende ned. Helten har ankommet med tre tusen hestevogner, og en rekke av stridstrente fotsoldater, med sine bandsmenn hamrende på trommene. Strålende er helten, dyp er de rullende trommene, ristende rekkene med larmet. Hans stridsvogner buldrer, buldrer og krasjer, som tordenens brak.»
Det er en blindsone hos tradisjonalister at de hegner om en mytisk fortid okkupert av moralsk oppreiste mennesker.
Olav Drange Moen
En kongelig jakt feiret den militære triumfen, hvor den seirende kong Wu skal ha felt blant annet 22 tigere, 2 pantere, 12 neshorn, 151 bjørner, 18 grevlinger og tusenvis av hjort. 180.000 ører ble skåret av de bekjempede Shang. De hundre ministrene til Shang-kongen ble henrettet, deres barneprins fikk hodet skilt fra sin vesle kropp, og lederne av de førti ledende familiene utradert.
Senere konfusianske filosofer kom til å utfordre den historiske autentisiteten til dynastiet Zhoungs blodige fødselsmerke, for de mente at deres forfedre var for dydige til å ta del i den slags grufullheter. Det er en blindsone hos tradisjonalister at de hegner om en mytisk fortid okkupert av moralsk oppreiste mennesker. Noen slik gullalder fantes nok dessverre aldri.
Deres misforståelse består i å behandle de gamle visdomsord som representative for hvordan menneskene i disse tidene faktisk oppførte seg, når avgrunnen mellom etikken (teori) og moralen (praksis) vanskelig lar seg brolegge. Tradisjonalistenes fortrinn er snarere at de vimsete innfallene til en overmodig radikaler i nåtiden aldri vil kunne måle seg mot en samling av historiens fremste idéer, som de står rede til å forsvare.
Zhou-herskerne mente å styre med det himmelske mandat. Stjernehimmelen ble lest som en hellig tekst fra massive stjerneplattformer, der abnormaliteter ble tolket som budskap fra oven. En kalender ble utarbeidet, med dager, måneder og år symbolisert av ulike stjernetegn i dyreskikkelser, hvert år begynnende ved vårens første dag. En konge som fremstod tyrannisk eller ikke levde opp til sine plikter, stod i fare for å forstyrre den kosmiske harmoni. Ved å miste himmelens gunst, den overtrekkende, litt diffuse fornemmelsen oldtidens kinesere hadde av den guddommelige vilje, ragende over de mange seilende åndene, risikerte han å kaste landet ut i kaos.
Det var dette som hendte da den rivaliserende Qi-staten sendte sine 120 fineste hester og 80 vakreste døtre til hertugen av Lu, som fikk ham til å forsømme sine ritualer og plikter. Den lokale filosofen Konfutse forlot Lu i protest mot vanstyret. Med sine elever på slep la han ut på en farefull vandring omkring et Kina herjet av krig, presenterende sine tanker om idealstaten for de ulike sterke menn.
Vi er nå inne i Vår- og høstannalenes tid (722 til 481 f.Kr.), en periode hvor Zhou-herskerne maktesløst så på at landet desintegrerte til over hundre mindre krigende småstater.
Analektene om Konfutse
Det er altså i Zhou-dynastiets nedgangstider at Konfutse gjør sin taktfulle entré. Han regnes som en av historiens mest innflytelsesrike mennesker, men tiltalte seg selv som en «budbringer som ikke har oppfunnet noe som helst.»
Vi kjenner til Konfutses ord gjennom Analektene, nedskrevet av hans elever. Konfutse var for øvrig ikke villig til å lære opp hvem som helst: «Om jeg holder opp ett hjørne av et problem, og studenten ikke kommer tilbake til meg med de andre tre, vil jeg ikke forsøke å instruere ham igjen.» Han ønsket heller ingen tilbedelse av seg selv: «Yan Hui er ikke til noen hjelp for meg,» kommenterte han om en av elevene. «Han er tilfreds med alt jeg sier.»
Finn inspirasjon i diktene, ta din plass gjennom ritualene, og oppnå perfeksjon med musikk.
Konfutse
Analektene forløper seg som en samtale mellom mesteren og elevene. Det var faktisk eleven Zigong, og ikke Konfutse selv, som kom opp med den negative versjonen av den gylne regel: «Hva jeg ikke ønsker at andre skal gjøre mot meg, ønsker jeg heller ikke å gjøre mot andre.» «Ah, Zigong!» utbrøt Konfutse i begeistring. «Dette var hinsides deg.»
Elevene skulle tilegne seg de seks kunstner: Riter (禮), musikk (樂), bueskyting (射), vognkjøring (御), kalligrafi (書) og matematikk (數). «Finn inspirasjon i diktene, ta din plass gjennom ritualene, og oppnå perfeksjon med musikk,» oppmuntret Konfutse dem.
«Hva vi kan vite om musikk, er det følgende,» foreslo han i diskusjon med musikkmesteren i Lu. «Når det først begynner, runger det med en forvirrende variasjon av noter, men ettersom det utfolder seg, blir disse notene forsonet med harmoni, bragt til spenning ved hjelp av kontrapunkt og til slutt vevd sammen til en sømløs helhet. Det er på denne måten at musikk oppnår sin perfeksjon.»
Elevene fikk en gjennomgang av historien («informert om hva som har kommet før, vet du hva som vil komme»). De fikk en innføring i den klassiske litteraturen og poesien, kompilert av Kontufse selv. Hans seks utvalgte klassikere var: Forandringens bok (Yijing), en håndbok i spådomskunst, bygget rundt 64 heksagrammer. Sangenes bok (Shijing), en samling av poesi om alt fra kjærlighet til krig. Riteboken (Liji), om ritualer, sosial kodeks og religiøs praksis. Kunngjøringsboken, som gir en kommentert oversikt over de gamle lovene. Vår- og høstannalene, historiekrøniken til Konfutses egen hjemstat, Lu. Og til sist Musikkens bok (Yuejing), som har gått tapt for ettertiden.
Men fremfor alt ble elevene opplært til å bli dydige borgere. Under følger et knippe av Konfutses mange lærdommer:
«Hva gentlemannen søker i seg selv, søker den smålige personen i andre.»
«Å gjøre en feil og likevel ikke endre vanene sine, dette er hva som sannelig kalles å gjøre en feil.»
«Vær ikke bekymret for at noen har hørt om deg, men streb heller etter å bli en person som er verdt å høre om.»
«Gentlemannen går ikke imot godheten selv i den tiden det tar å fullføre et måltid.»
«Dyden er sjelden alene, den har bestandig naboer.»
«Alt har skjønnhet, men ikke alle ser den.»
«Det spiller ingen rolle hvor sakte du beveger deg, så lenge du ikke stanser.»
«Når sinne oppstår, tenk på konsekvensene.»
«Før du legger ut på hevnens reise, husk å grave to graver.»
«Respekter deg selv, og andre vil respektere deg.»
«Finn en jobb du elsker, og du behøver ikke å arbeide en dag av ditt liv.»
«Ignoranse er en natt av sinnet, men en natt uten måne og stjerner.»
«Den som lærer, men ikke tenker, er tapt.»
«Det er vanskelig å elske og enkelt å hate. Dette er ordenen til alle ting. Alle gode ting er vanskelige å oppnå, og dårlige ting er enkle å få.»
«Livet er virkelig enkelt, men vi insisterer på å gjøre det komplisert.»
«Hvor enn du går, gå med hele ditt hjerte.»
Konfutses elever ble konstant innpodet med intellektuell ydmykhet. «Kan jeg forespørre om døden?» spurte en dag den vitebegjærlige eleven Zilu, men mesteren svarte ham kontant: «Du forstår ikke livet, hvordan kan du forstå døden?»
Sann kunnskap, mente mesteren, består i å vite rekkevidden av ens egen ignoranse. Han lærte at «når det kommer til anliggender han ikke forstår, forblir gentlemannen stum.» Han innrømmet selv sin ignoranse da hertugen av Wei søkte råd av ham om militære formasjoner, siden krigføring var hva som virkelig opptok de ledende menn på tiden: «Jeg vet litt av hvert om arrangeringen av seremonier og matretter for rituelle ofringer, men jeg har aldri lært noe som helst om arrangeringen av bataljoner og divisjoner.» Så dro han videre neste dag.
Konfutse forble hele sin levetid en laverestående, forholdsvis fattig byråkrat. Dette affiserte ham ikke: «En gentleman forstår hva som er rett, den smålige forstår profitt.» Han hevdet at «en lærd som har satt sitt hjerte på Veien (Dao), men som enda skammer seg over å ha dårlige klær eller magre rasjoner, er ikke verdt å innlede en diskusjon med», og at «en rask tunge og et fint utseende er sjelden tegn på godhet.»
På sine reiser fikk Konfutse sansen for en universell menneskelighet. Han ble overbevist om at mennesker overalt er like, men at de skilles ved ulik praksis. Han foreslo et enhetlig styre for «Alle Under Himmelen», kjennetegnet av et sosialt hierarki, hvor alle fulgte rollene de var tildelt og utviste respekt for sine overordnede og eldre. «La herren være en sann herre, ministrene sanne ministre, fedrene sanne fedre, og sønnene sanne sønner,» var hans dictum.
Konfutse ønsket at samfunnet skulle styres av en dydig monark, en «human og lærd» vismann, som kan minne noe om Platons filosofkonge. Lov og straff var ikke nok for et harmonisk samfunn. Det var helt avgjørende at den styrende selv gikk foran med et lysende eksempel, oppfyllende de fem fremste dydene: Høy moral, medmenneskelighet, klokskap, pålitelighet og respekt for tradisjon og sedvane. Veien (Dao) skulle folket finne i fellesskap gjennom ritualer, seremonier, moralske konvensjoner, utdanning og musikk.
Ingen adopterte idéene til Konfutse i hans egen levetid, selv om disse kom til å bli uhyre innflytelsesrike etter hans død. Mesteren oppsummerte sitt eget liv som følger:
«Da jeg var femten år, satte jeg tankene mine på å lære; da jeg var tredve tok jeg min plass i samfunnet; ved fylte førti ble jeg fri for tvil; ved femti forstod jeg himmelens mandat; ved seksti var øret mitt innstilt; og ved sytti kunne jeg følge mitt hjertes lengsler uten å overskride grensene for anstendighet.»
Daoismen
Blant Konfutses samtidige, finner vi mystikeren Laozi («den gamle mester»). Dette er mannen bak Daodejing (Veiens bok), daoismens grunnleggende manifest. Hans hengivne tilhengerne kom til å dyrke ham nærmest som en guddom.
En dag fikk Laozi besøk av Konfutse selv, som ønsket å forhøre seg med ham om de tradisjonelle ritene. «Dem du taler om har blitt forvandlet til støv,» avfeide Laozi sin kuriøse gjest med, og rundet av samtalen nærmest før den var begynt: «Slutt å være så arrogant med alle dine spørsmål, din selvhøytidelighet og dine overbærende besettelser. Ingenting av dette er den virkelige deg. Det er alt jeg har å si til deg.»
Da Konfutse ble gjenforent med sine elever, spurte de ham hvordan møtet mellom de to store sinnene hadde fortonet seg. Konfutse sukket: «Jeg vet at fugler flyr, fisk svømmer og dyr løper. Skapninger som løper kan fanges, de som svømmer kan fanges i garn, de som flyr kan skytes ned. Men hva man skal gjøre med en drage, det vet jeg ikke. Den rir på skyene og vinden. I dag møtte jeg Laozi, og han er lik en drage.»
Sagnet sier at Daodejing ble til idet Laozi skulle tre inn i det vestlige kongeriket, navnet oldtidens kinesere gav til dødsriket. Før han fikk slippe forbi vokteren av passet som ledet dit, ble Laozi bedt om å skrive ned all sin kunnskap. Laozi fullførte dermed Daodejing i løpet av én natt, overrakte den til vokteren morgenen etter, og fortalte ham: «Denne boken er ikke annerledes fra andre bøker ved at den er en død ting, men en kan bringe den til live ved å praktisere hva som står skrevet i den.» Så pensjonerte Laozi seg fra verden.
Daodejing åpner som morgensolens lysbrytning i horisonten:
«Den dao som kan beskrives, er ikke den evige Dao. Navnet som kan bli talt, er ikke det evige Navn.
Det navnløse er grensen til Himmelen og Jorden. Navnet er skapelsens mor.
Frigjort fra ønsker, kan du se det skjulte mysteriet. Ved å ha ønsker, kan du bare se den synlige realiteten.»
Et annet sted skriver Laozi:
«Det er en ting som er forvirret, enda perfekt, som oppstod før Himmel og jord. Stille og utydelig står den, alene og uforanderlig. Den vandrer overalt, likevel går den seg aldri vill. En kan anse den som moren til Himmel og jord. Jeg vet ikke hva som er dens virkelige navn. Jeg har døpt den Dao.»
Dao beskrives av Laozi som et eldre konsept enn Gud, som moren av universet, som altomfattende og evig, som noe alt vil returnere til, og som den absolutte realitet uforfalsket av våre forestillinger. Dao er sammenlignbar med grekernes ousia (essens) eller Kants noumenon («tingene i seg selv» gjemt bak våre oppfatninger av dem). Forskjellen er at Dao utgjør den ultimate sannheten bak hele universet.
Laozi hadde fått et glimt av uendeligheten, den uforandrede sannheten skjult bak den forandrende materiens slør. Konsekvensen ble en avvisning av verden, sansene og lystene.
Jo mer kunnskap som anskaffes, desto merkeligere vil verden fremstå for oss, ifølge Laozi. Denne påstanden er sann på mer enn et individuelt plan om en studerer vitenskapens utvikling, særskilt i det 20. århundret. Laozi mente at sann visdom heller er noe en finner ved å søke innover i seg selv. Som han skriver om kunnskap ervervet gjennom sansene:
«De fem farger blinder våre øyne, de fem noter døver våre ører, de fem smaker avliver våre ganer.»
Daoismen kan som filosofi også bringe tankene hen til stoisismen, på grunn av sin omfavnelse av moderasjon, måtehold og en apatisk livstilnærming. Laozi hevdet at man fulgte Dao ved å la livet gå sin naturlige gang uten å handle for aktivt. «Følg ingen aktivitet og vinn verden,» preket han, ettersom enhver kraft vil generere en motkraft. Han skriver også:
Bry deg med hva andre mennesker tenker, og du vil for alltid være deres fange.
Laozi
«Livet er en serie av naturlige og spontane endringer. Ikke motsett deg dem, det skaper bare sorg. La realiteten være realiteten. La tingene flyte fremover hvordan de lyster.»
Å forfølge lystene sine ville på sin side etterlate en utilfreds, så i Daodejing anbefales det:
«Vær tilfreds med hva du har, gled deg over hvordan tingene er. Når du innser at ingenting mangler, vil hele verden tilhøre deg.»
Den moralske læren til Laozi kan regnes som en tidlig forløper til den kristne, som da han formaner: «Elsk hele verden som om den var deg selv, da vil du sannelig bry deg om alle ting.» En annen bibelskklinkende proposisjon er: «Vismenn putter seg selv sist, men kommer enda først.» Vold, selv om begått med de edleste intensjoner, er noe som vil slå tilbake på en selv. Laozi tok helt og holdent avstand fra det:
«Ikke erobre verden med styrke, for styrke skaper bare motstand. Torner springer opp når en hær marsjerer forbi. År med lidelse følger etter en stor seier. Gjør bare hva som trengs å bli gjort uten bruken av vold.»
Innen styre og stell favoriserte Laozi en begrenset stat:
«Jo flere tabuer og forbud det er i verden, desto fattigere er folket. Jo mer aktiv og søkende regjeringen er, desto mer deformert og mangelfullt er folket. Jo mer kjedelig og deprimert regjeringen er, jo mer ærlig og behagelig er folket.»
Det å styre en stor stat sammenlignet Laozi med å koke en liten fisk, siden for mye oppmerksomhet og innblanding vil få begge til å falle fra hverandre. Han sa at den beste regjeringen er den som styrer minst, den beste herskeren den folk knapt legger merke til eksisterer, og den mest verdige av alle herskere, den som ter seg som folkets aller laveste tjener.
Selv om Daodejing rommer kun 5000 ord, og lar seg like enkelt fordøye som en god lunsj, må Laozi være en av de mest siterte menneskene som noen sinne har vandret jorden. Det er lett å forstå hvorfor:
«Å kjenne andre er intelligens; å kjenne deg selv er sann visdom. Å styre andre er styrke; å styre deg selv er sann makt.»
«En god reisende har ingen faste planer, og er ikke innstilt på å ankomme.»
«Om du ønsker å bli hel, må du først la deg selv bli ødelagt.»
«Sanne ord er ikke vakre, vakre ord er ikke sanne.»
«Bry deg med hva andre mennesker tenker, og du vil for alltid være deres fange.»
«Hvis du er deprimert lever du i fortiden. Hvis du er engstelig lever du i fremtiden. Hvis du er fredfull lever du i nåtiden.»
«Den beste krigeren er aldri sint.»
«Dem som ærer sine kropper som om de var hele verden, kan bli gitt eierskap over hele verden.»
«De voldelige og overbærende vil ikke dø en naturlig død.»
«Gi fisk til et menneske, og han har mat for en dag. Lær ham å fiske, og han har mat for resten av livet.»
«Dem som vet snakker ikke. Dem som snakker vet ikke.»
«En reise av tusen mil begynner med et enkelt skritt.»
Helt avslutningsvis i Daodejing oppsummeres filosofien:
«Omfavn simplisitet. Sett andre først. Ønsk deg lite.
Uten å åpne døren din, kan du vite hele verden. Uten å se ut av vinduet ditt, kan du forstå Dao.»
I samme tidsvindu levde den indiske prinsen Siddharta Gautama. Han satt i meditasjon under et fikentre da han plutselig fikk en åpenbaring om at livet er lidelse, at våre ønsker for de skiftende ting på jorden kun vil forlenge denne lidelsen, og at veien til sann frelse (Nirvana) går gjennom selvets endelige annihilasjon etter en sirkel av gjenfødsler.
Vi kjenner ham som Buddha, «den oppvåkede», men hans asketiske idéer ville først begynne å slå rot i Kina et halvt årtusen senere.
Kunsten å krige
Det krigsrammede Kina så publikasjonen av en rekke militærstrategiske klassikere. Mest kjent av disse er Kunsten å krige av Sun Zi fra 500-tallet f.Kr.
Her læres man til å kjenne sin fiende. Slag skal vinnes gjennom overraskende trekk, drastisk skifte av formasjoner, eller ved å invitere fienden inn i en tilsynelatende svak posisjon som vil forårsake hans undergang. Landskapet må brukes til ens fordel, ved å innta høyden eller se til å ha solen og vinden i ryggen. Fienden kan frustreres ved å angripe forsyningslinjene deres. Tap oppstår i egen leir, ved at lav moral eller disiplin får spre seg blant mennene. Ved mistanke om at en spion lusker i leiren, skal alle soldatene beordres inn i teltene sine.
Soldatene har å oppføre seg som «slangene på Chang-fjellet», som innebærer at de vil slå deg med halen om du angriper hodet deres, med hodet om du angriper halen deres, og med hodet og halen sammen om du angriper dem på midten.
Kunsten å krige er ikke det machiavelliske, amoralske verket som det har fått rykte på seg for å være i populærkulturen. Å kjempe uten ære fordømmes av Sun Zi:
«Ikke forstyrr en fiende som har slått leir, og som er i ferd med å trekke seg tilbake. Når man omringer en fiende, tillat ham en utvei. Ikke press en desperat fiende.»
Den aller viktigste lærdommen å trekke ut av verket, er at den beste generalen seirer uten å ta med styrkene sine i slag eller slite ut våpnene sine. «Krigens mål er seier,» slår Sun Zin fast, «ikke langtekkelige operasjoner, selv om de er dyktig gjennomført.» Han utdyper:
«Bedre enn å bekjempe et land med ild og sverd, er å ta det uten strid.
Det er bedre å fange fiendens hær intakt enn å overvinne den etter hard motstand.
Det er bedre å fange Lu [en divisjon med 500 soldater], Tsu [50 soldater] eller Wu [6 soldater] enn å destruere dem i kamp.
Å krige og erobre hundre ganger er ikke perfeksjonering av militær bragd, for den øverste kunsten er å underlegge fienden uten å kjempe.
(…)
Derfor vil mesteren av krig forårsake at de fiendtlige styrkene overgir seg, men uten å kjempe. Han fanger hans festninger, men uten å beleire dem, og uten langvarig krigføring tar han fiendens kongedømme.»
Den mest erfarne generalen velger sine slag med omhu:
«Det er alltid veier som må unnvikes, styrker som ikke må angripes, slott som ikke må beleires, bakker som ikke må bli valgt ut for sammenstøt, ordre fra herren som ikke må adlydes.»
Selv etter 2500 år har boken enda ikke gått av moten. General David Petraeus, øverstekommanderende for de amerikanske troppene i Irak og for ISAF-styrken i Afghanistan, sa at han hele tiden bar på et eksemplar av den.
Nå som han har gått av med pensjon, vil han endelig få tid til å åpne den.
Mozi og anti-konfusianske strømninger
«Hvor kort er ikke en persons liv på denne jorden!» utbrøt filosofen Mozi (480-390 f.Kr.). «Den haster forbi som en flokk galopperende hester kimset gjennom en sprekk!»
I tankene til Mozi ser vi konturene av en tidlig samfunnskontraktteori, to tusen år før Hobbes, Locke og Rousseau.
Olav Drange Moen
Som Konfutse levde Mozi i en tumult æra, omringet av en myriade av stater som lå i konstant krig med hverandre. Han ledet en utopisk bevegelse, organiserende forsvaret av regioner og landsbyer fra de mange ekspanderende militærmaktene. Mye av hans filosofi var innrettet mot fordømmelsen av aggressiv krigføring:
«Anta at noen tar seg inn i en annens hage og stjeler deres pærer og plommer. Når folket hører om dette, vil de fordømme en slik person, og hvis dem som administrerer styre og stell får tak i ham, så vil de straffe ham. Hvorfor? Fordi han tar fra andre for å gagne seg selv.
Å stjele andres hunder, hester, kyllinger og griser er enda mer galt enn å stjele deres pærer og plommer. Hvorfor? Siden mer blir tatt fra de andre, noe som er mer inhumant og en mer alvorlig forbrytelse.
Å drepe noen er galt og må straffes med henrettelse. Men om vi ekstrapolerer fra dette synet, så er det å drepe ti mennesker ti ganger så ille, og må bli straffet med ti henrettelser, og å drepe hundre personer er hundre ganger så ille, og må straffes med hundre henrettelser.»
Til dem som anså drapet av én person som en alvorlig forbrytelse, mens å drepe tusener gjennom krigføring ikke var det, hadde Mozi følgende å si:
«Anta at det er noen som gjør det følgende: Når de ser litt svart, så sier de at det er svart, men når de ser masse svart, sier de at det er hvitt. Eller anta at når de smaker litt bitterhet, så sier de at det er bittert, men når de smaker masse bitterhet, så sier de at det er søtt.»
Idéene til Mozi bærer visse likhetstrekk med dem til Thomas Hobbes, som under den engelske borgerkrigen på 1600-tallet forsvarte innsettelsen av en absolutt enehersker for å bringe orden og stabilitet, det ultimate bytte av frihet mot sikkerhet. Mozi skriver:
«Før det var regjeringer og lover, fulgte hver person sine egne normer for å bestemme hva som var rett og galt. Så hvor det var én person var det én norm, hvor det var to personer var det to normer, og hvor det var ti personer var det ti forskjellige normer.»
Mozi beskriver en tilstand av gjensidig harme mellom mennesker. Folket brukte «vann, ild og gift» for å skade hverandre, og det rådet et kaos «som en finner blant fugler og beist.» Så til slutt gikk folket sammen for å velge ut en enehersker blant de mest verdige og kapable i verden, og etablerte ham som Himmelens Sønn.
I tankene til Mozi ser vi med andre ord konturene av en tidlig samfunnskontraktteori, to tusen år før Hobbes, Locke og Rousseau. Mozi var imidlertid nøye med å understreke viktigheten av delegering av myndighet, siden det ville være upraktisk om keiseren dømte hva som var rett og hva som var galt i de minste eller fjerneste anliggender.
Videre tok Mozi til orde for en form for statskonsekvensialisme, med sikte på å maksimalisere statens orden, populasjon og velstand. Som vi allerede har sett, skulle orden etableres gjennom konsolidering av autoritet i en absolutt enehersker. Populasjonen kunne økes ved å oppmuntre menn og kvinner til å gifte seg i tidligst mulig alder, forlengende perioden av barneproduksjon.
Når det gjaldt maksimalisering av statens velstand, kom Mozi raskt på kant med de konfusianske tenkerne. Konfutse vektla viktigheten av ritualer for det sosiale liv, og hadde selv utført en tre års sørgeperiode etter sin mors død. Dette kritiserte Mozi som samfunnsnedbrytende. Han tok i stedet til orde for etableringen av strenge normer om moderasjon i utvisning av offentlige følelser.
Også konfusianernes kjærlighet for musikk møtte motstand hos Mozi og hans tilhengere. Det var ikke musikken selv som nødvendigvis var problemet, slik som i den europeiske puritanismen, hvor musikk ble regnet som en passiverende kilde til en ufortjent nytelse. Vanskeligheten var arbeidskraften, pengene og ressursene som gikk med til produksjonen av instrumentene, og all energien som ble brukt på å spille og lytte til musikken. Langt viktigere var det å forsyne befolkningen med sikkerhet, klær, husly og mat. Mozi siterte en skarp advarsel fra den klassiske litteraturen:
«Dansingen vedvarer og vedvarer! Lyden fra pipene er høy og klar! Herren i det høye støtter ham ikke lenger. Han vil miste de ni rikene.»
Et moderne publikum vil ikke fullt ut klare å forstå Mozi. Det er fordi de nyter fruktene av en mektig, velstående sivilisasjon, mens Mozi befattet seg med å reise en, midt blant ugjestmilde naboer.
Innenfor etikken lanserte Mozi teorien om «upartisk omsorg», en form for moralsk universalisme. Ved å erstatte partiskhet med upartiskhet, og ikke sette sine egne interesser over andres, kunne mye av ondskapen i verden fordrives. Hvem ville vel for eksempel da oppildne sin stat til å angripe en annen? Den partiske personen beskriver Mozi på lite flatterende vis:
«Hvordan kan jeg tenkelig bry meg om velværen til mine venner slik jeg bryr meg om min egen velvære? (…) Så når hans venner går sultne, vil ikke den partiske personen fø dem. Når hans venner er kalde, vil han ikke kle dem. Når hans venner er syke, vil han ikke pleie dem. Og når hans venner dør, vil han ikke begrave dem. Dette er hva den partiske personen sier og hva han gjør.»
Ellers var Mozi åpen for den spirituelle verdenen, og det på samme empiriske grunnlag som fikk selv den greske atomisten Epikur til å akseptere gudene:
«Du går frem som i enhver annen sak med å avgjøre om noe eksisterer eller ikke eksisterer. Du må sette som din standard bevisene gitt av øynene og ørene til folket. Dersom det virkelig er folk som har hørt og sett noe, da må du akseptere at slike fenomener finnes.»
Mencius og Xunzi om menneskenaturen
«Når verden drukner, drar man den ut med Veien,» talte Mencius, en konfusiansk filosof som levde i det fjerde århundret f.Kr.
Som Mozi stod han for en universalistisk konsekvensialisme, hvor interessene til alle måtte tas i betraktning. Men Mencius gikk enda et steg lenger ved også å tillegge dyr moralsk egenverdi:
«Når det kommer til gentlemens relasjoner til fugler og beist: Hvis de kan se dem leve, kan de ikke utstå synet av at de dør. Hvis de kan høre deres skrik, orker de ikke å ete deres kjøtt.»
I år med overflod er de fleste unge menn milde, i år med fattigdom er de fleste unge menn grusomme.
Mencius
Europeere har lenge debattert hvorvidt menneskenaturen er god eller dårlig, en diskusjon heller ikke oldtidens kinesere skydde unna. Mencius argumenterte for at mennesker fra naturens side er gode, men at de perverteres av sine omgivelser:
«I år med overflod er de fleste unge menn milde, i år med fattigdom er de fleste unge menn grusomme. De er slik på grunn av det som deres hjerter er senket og druknet av.
Ta bygg. Så frøene og dekk dem. Jorden er den samme, og tidspunktet for plantingen er også den samme. De vokser raskt, og ved sommersolverv har de alle modnet. Selv om det er visse forskjeller, skyldes disse rikdommen i jorden og ujevnheter i regnet og i menneskelig innsats. Derfor er ting av samme type generelt like.
Hvorfor skulle man være i tvil om dette når det gjelder mennesker alene? Vi og vismannen er av samme type. Derfor sa Longzsi: ‘Hvis en lager en sko for en fot man ikke har sett, vet man at man ikke lager en kurv.’ Likheten mellom alle skoene i verden skyldes det faktum at verdens føtter er de samme.
Ører er også som dette. Når det kommer til lyder, ser hele verden til Shi Khuang [legendarisk blind musiker]. Dette er på grunn av faktumet at ører tvers over verden er like. Øyner er også slik.»
En senere konfusiansk filosof, Xunzi, utfordret det optimistiske menneskesynet til Mencius:
«Tror han virkelig at menneskers natur er opprinnelig korrekt, ordnet, fredfull og behersket? I så fall, hva slags bruk ville det være for vise konger? Hva slags nytte ville ritualer og standarder for godhet ha? Selv om disse tingene fantes, hva kunne de tillegge naturens korrekthet, orden, fredfullhet og selvkontroll? Nå er ikke dette tilfellet, fordi menneskernaturen er dårlig.»
Men hos Mencius avgjøres slettes ikke et menneskets karakter utelukkende av eksterne forhold:
«Dem som følger deres største del blir store mennesker, dem som følger deres smålige del blir smålige mennesker.»
Selv om moralsk universalisme er en essensiell del av læren til Mencius, avviste han likebehandling av mennesker:
«Noen arbeider med deres hjerter, noen arbeider med deres fysiske styrke. Dem som arbeider med deres hjerter regjerer andre, dem som arbeider med deres fysiske styrke regjeres av andre.»
Heller ikke økonomisk egalitarianisme var han særlig åpen for:
«En ting er dobbelt eller fem ganger mer enn en annen, en annen ti eller hundre ganger mer, en annen tusen eller ti tusen ganger mer. Om du ramser dem opp og identifiserer dem, vil dette bringe kaos til verden. Om en fin sko og en lurvete sko har samme pris, vil noen lage den første? Hvordan kan dette bringe orden til staten?»
Zhuangzis drøm om sommerfuglen
Vi har allerede så vidt vært innom Zhuangzi (365-290 f.Kr.), som argumenterte for at verden sprang ut av ingenting.
Zhuangzi var en daoistisk filosof og samtidig med Mencius, og skrev filosofiske avhandlinger i form av oppdiktede dialoger mellom Laozi og Konfutse, ofte for å tilbakevise Konfutses standpunkter. Da Zhuangzi en gang ble spurt om hvor Dao befant seg, svarte han at Dao er overalt, selv i ekskrement og urin.
Mest kjent er han for sommerfuglens drøm, en anekdote som sår i tvil selv våre mest fundamentale antagelser:
«En gang drømte Zhuangzi, og ble en flagrende sommerfugl. Den visste ingenting om Zhuangzi. Da han våknet, var Zhuangzi fullt og helt tilstede. Men nå vet man ikke om en Zhuangzi blir til en sommerfugl i drømme, eller om en sommerfugl blir til en Zhuangzi.»
Stor kunnskap er grenseløs, liten kunnskap er ubundet.
Zhuangzi
Det er virkelig dybde her, som da Zhuangzi i et anti-materialistisk innfall sier at «tale er ikke bare blåsing, talen sier noe.» En av hans elever undrer seg om sinnet (som underforstått er immaterielt) virkelig kan bli omgjort til død aske (som er materielt), en versjon av hva man i moderne filosofi kjenner som «det harde problemet» av bevissthet. Også menneskets konstante forandring drøftes: «Den som lener seg i stolen nå er ikke den som lente seg på den tidligere!»
Zhuangzi hadde lite til overs for dogmatikere, dem som allerede vet alt før de har tatt seg bryet med å utdanne seg selv. «Å ha rett og galt før sinnet har fått gjort seg opp, dette er som å forlate Yue i dag og komme fram i går!» spøkte han.
Zhuangzi besatt et åpent sinn, men ikke så åpent at hjernen hans kom ramlende ut, for som han så vakkert puttet det: «Stor kunnskap er grenseløs, liten kunnskap er ubundet.»
De stridende staters tid
De over hundre krigende småstatene ble i Vår- og høstannalenes tid langsomt annektert av de syv større. Frem til 221 f.Kr. utkjempet de syv kongerikene Qin, Qi, Chu, Yan, Han, Zhao og Wei en episk kamp om herredømme over hele den siviliserte verden, i praksis Kina. Vi har herved ankommet hva historikerne kaller De stridende staters periode (475-221 f.Kr.).
Han Feizi utviklet i perioden legalismen som filosofisk retning. Her gjorde rettsstatsprinsipper som skrevne lovverk, forutsigbarhet i straffeanvendelsen og allmengyldighet seg gjeldende. Det ble utmeislet som prinsipp at samfunnet heretter skulle reguleres av strenge lover fremfor av den konfusianske dydstenkningen som hadde dominert frem til da.
Mennesker som ikke styres av sin samvittighet, er som kjent dømt til å styres av rå makt i stedet.
Den meget autoritære Qin-staten ble særlig influert av legalismen. All makt ble samlet hos den unge herskeren, Qin Shi Huangdi, som kastet føydalherrene til side og innførte drakoniske straffer for selv de minste forbrytelser. Han mobiliserte hele samfunnet til krig. Hvor hæren tidligere bestod av medlemmer av nobiliteten, gjennomgikk denne en raskt ekspansjon, hvor bønder ble belønnet med land om de vervet seg til militærtjeneste.
Qin-staten utmerket seg ikke minst med sin geniale ingeniørkunst. Våpenbladene til Qin-soldatene var eksempelvis en tredjedel lenger enn fiendens, som gav dem en overlegen rekkevidde i nærkamp. De utviklet avanserte armbrøst, med en mekanisk avfyringsknapp. Armbrøstene ble laget av horn, som gav pilene en voldsom kraft.
Mennesker som ikke styres av sin samvittighet, er som kjent dømt til å styres av rå makt i stedet.
Olav Drange Moen
Det har blitt sagt at Qin spiste opp naboene sine «slik silkeormen fortærer et morbærblad.» Qin-staten så innledningsvis på at de andre statene, «statene av de ti tusen stridsvogner», svekket hverandre fra sidelinjen, og utnyttet så anledningen i 230 f.Kr. til å invadere den svakeste av dem, Han. Siden styrkeforholdet var såpass skjevt, overgav Han seg uten strid. Slik erobret Qin Shi Huangdi hele styrken deres, akkurat slik Kunsten å krige hadde foreskrevet noen århundrer tidligere.
I 225 f.Kr. stod Wei-staten for tur. Deres hovedstad, Daliang, var regnet som en ugjennomtrengelig festning. Men Qins militære ingeniører igangsatte et snedig gravearbeid ved den nærliggende elven for å flode bymurene. Når den defensive muren bristet i møte med naturens rambukk, la også Wei ned våpnene sine uten kamp.
I 223 f.Kr. kom det derimot til voldsomme trefninger med hovedrivalen Chu. Chu og Qin rådet over en million infanterister hver. Etter å ha tapt en rekke slag, krenket Qin-generalene æreskodeksen fremlagt i Kunsten å krige. Qin-soldatene latet i flere dager som om de var uinteresserte i kamp i leiren sin, som gjorde at Chu-hæren til slutt besluttet å trekke seg tilbake mot territoriet sitt. I samme øyeblikk stormet Qin-hæren som planlagt mot dem og angrep dem i ryggen fra den forlatte skråningen. Den uorganiserte, uberedte Chu-hæren ble helt overveldet av sjokkangrepet, og lå om ikke lenge spredt som dødt løv på slagmarken.
I 222 bekjempet Qin de militært underlegne statene Zhao og Yan. Staten Qi, det siste hinderet til total dominans, var så undertallige at de like så godt fremforhandlet sin overgivelse. Med det var Qin Shi Huangdi blitt den første keiseren av hva som ble kalt Qin, Kina.
Den Store Qing
Qin forente Kina til ett rike, opprettet et effektivt byråkrati, og innstiftet legalismen som system. Et felles lovverk og skriftspråk ble innført, sammen med standardiserte måleenheter og en uniform myntenhet. Diker og kanaler ble bygget på tvers av landet, det samme ble veier og broer. Det ble reist svære monumenter til ære for keiseren i alle fire hjørner av imperiet. I det hele tatt ble mye av fundamentet til Kina som en blomstrende, mektig sivilisasjon lagt.
Konstruksjonen av den kinesiske mur ble beordret påbegynt for å holde de invaderende nordlige barbarene ute, et ambisiøst byggeprosjekt som skulle pågå i nærmere to tusen år. Kriminelle, slaver og krigsfanger ble sendt opp til den nordlige muren, der de måtte tilbringe resten av sine liv i hardt straffearbeid. Hundretusener av dem døde av utmattethet.
Et ritual om at den første suverene keiseren styrte med Himmelens Mandat kom på plass:
«Keiseren av det strålende dynastiet, den Store Qing, har beredt denne proklamasjonen for å informere åndene til solen, åndene til månen og planetene, konstellasjonene av stjernetegnene og alle stjerner i himmelen, skyene av regn, vind og torden, åndene til de fire hellige fjell, åndene til de fire hav og de fire store elver; intelligensen som har tildelt dem sine plikter på jorden, alle dennesidige ånder under himmelen, åndene overskuende dette år. Vi ber dere på våre vegne om å anstrenge deres spirituelle makt og utvise deres mest ærlige bestrebelser, med å formidle vårt ønske til himmelens herre, og ber om at han nådig gir oss aksept og respekt, og være tilfreds med det vi i ærbødighet skal presentere.»
Dog styrte Qin Shi Huangdi som en brutal tyrann, intenst foraktet av sine subjekter. Erobrede folkeslag ble kastrert. Bokbålene knitret over hele riket for å legge konfusianismen og landets historie i aske, slik at nåtiden ikke kunne kritiseres med utgangspunkt i fortiden. Kun bøker i teknikk og håndverk var tillatt. Qin fikk 460 lærde levende begravet, slik at deres kunnskap gikk til grunne sammen med dem. Hundre år senere skrev den formidable kinesiske historikeren Sima Qian om ham:
«Qin er en mann med snau nåde som har hjertet til en ulv. Når han er i vanskeligheter, vil han vise ydmykhet fremfor andre, men når han har fått viljen sin, så tenker han seg ikke om to ganger med å ete dem levende. Om Qin noen sinne skulle få viljen sin med verden, så ville hele verden ende opp som hans fange.»
All sin makt til tross, var Qin Shi Huangdi fremdeles bare en dødelig mann av kjøtt og blod. Overfor døden stod den allmektige keiseren like hjelpeløs som imperiets minste insekt.
En trone er et ensomt sted. Qin ble som så mange andre tyranner i historien grepet av angst, paranoia, og utslettet med jernhånd usynlige fiender på alle fronter.
Olav Drange Moen
Qins egen dødelighet ble etter hvert en usunn besettelse for ham. For å utsette døden, fikk en av legene ved hoffet keiseren til å ta daglige doser med kvikksølv, som gjorde at han sank ned i galskap. I desperasjon sendte han av gårde den ene mislykkede ekspedisjonen etter den andre for å finne udødelighetens eliksir på en mytisk øy.
En trone er et ensomt sted. Qin ble som så mange andre tyranner i historien grepet av angst og paranoia, og utslettet med jernhånd usynlige fiender på alle fronter. Den etter hvert mentalt ustabile keiseren ble også hjemsøkt i marerittene sine av de mange han hadde myrdet. Livredd for å møte deres hevngjerrige sjeler i åndeverdenen, ble det statens øverste prioritet å konstruere et passende endelig hvilested for ham.
700.000 arbeidere fra alle deler av imperiet ble bragt inn for å bygge det imponerende mausoleet. Det ble designet som en miniatyr av hele Kina, et enormt rike med fjell, elver, hav, skoger, overdådige palasser og kostelige skatter. Taket til gravkomplekset ble utsmykket med kvikksølv, modellerende hele nattehimmelen. Et stykke utenfor finner vi terrakottahæren, 8000 helt distinkte soldatstatuer hogget i utførlig detalj, fullt utrustet med datidens fineste våpen. Her finner en også de mest enestående statuer av kavalerisoldater, hestestridsvogner, tjenere, musikere og dansere.
Qin Shi Huangdis søken etter det evige liv endte i 210 f.Kr. Trolig var det alt kvikksølvet som tok knekken på ham.
Hans grandiose gravkammer bærer på en dyster historie. For at håndverkerne, arbeiderne og ingeniørene ikke skulle røpe hvor alle inngangene, fellene og skattene lå skjult, ble de sperret inne i konstruksjonen. Keiserens konkubiner ble også tvunget levende ned i graven, for å holde sin herre med selskap i det neste livet. Det samme ble tjenere, funksjonærer, skriftlærde, kokker og statlige tjenestemenn. De ble alle deretter begravet under utallige tonn med jord, forvist til et grufullt endelikt. På toppen av jordhaugen ble det plantet trær og vegetasjon, slik at det skulle se ut som en hvilken som helst bakketopp.
Her, blant alle statuene, skattene og knoklene, de underjordiske innsjøene og skogene, det virkelighetstro stjernetaket og de mekaniske armbrøstfellene, hviler Kinas første suverene keiser. Om den store Qin Shi Huangdi ikke maktet å flykte fra døden, som en dag må innhente oss alle, håpet han i det minste på å innta dødsriket med sin armé, slik han i livet hadde erobret verden med den.
Neste del av Olav Drange Moens artikkelserie om den kinesiske sivilisasjon blir publisert i Sivilisasjonen. Følg med!
