Hvordan bør man be en romantisk kandidat ut på et stevnemøte i dagens uromantiske verden?
Det er bare å se seg rundt: Vi bruker stadig mindre tid på å samle motet til å bli kjent med en potensiell kjæreste på en bar eller i sosiale lag. Kanskje timene for det meste går i å gjemme seg bak skjermen og sende meldinger via en datingapp. Spørsmålet «Kan jeg få telefonnummeret ditt?» har nærmest blitt avleggs. Nå er kanskje det vanligste å overhøre en persons etternavn, for så å finne hverandre på sosiale medier når man har kommet hjem igjen.
En lettvint snarvei ut av en ellers universelt nervepirrende situasjon har blitt til en katastrofal bjørnetjeneste for begge parter. Ikke bare har den som blir kurtisert mistet sin dagdrøm om en modig Don Quijote-verdig ridder som trosser alle hindre for å vinne deres gunst. Kurtisøren har også gjort seg fattig på det som en gang var en heroisk handling. Hva har skjedd?
[Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!]
På attenhundretallet var det vanlig å komme utstyrt med innøvde åpningsreplikker til enhver tid. Dette ritualet kan vi se utarte seg i Jane Austens romaner: Dersom vedkommende kjente den han/hun var i samtale med fra før av, spurte de gjerne om motpartens familie og om hvordan det sto til med helsen. «I trust your family is in good health?» er et eksempel på en austensk replikk. Dersom de to var helt ukjente, var det ofte kompanjongen som introduserte dem: «Allow me to introduce you to …» osv. Senere ville mannen be kvinnen om å danse med ham og det var først under dansen at de kunne utveksle noen få ord om hvem de var og hvor de kom fra.
Noe vi kan ta med oss fra Austens bøker er dette: Mennesker trenger en oppskrift å ta utgangspunkt i – med tydelige rammer i form av utarbeidede metoder som vi har sett og hørt at fungerer.
Hvorfor ikke ta råd fra en som vanligvis foretrekker å bli kurtisert?
Det er av denne grunn at undertegnede har satt seg ned og konstruert en liste til landets mange potensielle kurtisører. Her får du en fin liten oversikt med ti dannede fremgangsmåter, slik at du — med høflighet og respekt — kan nå frem til din ettertraktede følgesvenn i vårt moderne samfunn, uten at det trenger å overrumple deg med uønskede nerver.
Det er på høy tid å evakuere alle datingapper – og med det åpnes Pandoras krukke…
1. Be om tillatelse til å snakke med dem
Det høres kanskje tafatt ut, men faktum er at det er ingenting mer modig du kan gjøre enn å advisere formålet med handlingen din med én gang. I en slik situasjon har du sannsynligvis sett at hun/han står alene ved en bar eller i en folkemengde, noe som gir deg anledning til å nærme deg dem og møte deres blikk. Dette er en tydelig aktiv handling som ikke bør unnskyldes, men eies.
Dersom du hadde valgt en annen manøver, som innebar å kommentere lokalet, menneskene rundt eller drinken de sippet på, ville du maskert ditt ønske for å prate med vedkommende. Det er vanlig at kurtisøren tror at denne type «maskering» virker naturlig og avslappet, men dessverre ser motparten tvers igjennom det hver eneste gang. «Kan jeg be om tillatelse til å snakke med deg» er til gjengjeld et såpass ærlig og troskyldig spørsmål at den som blir kurtisert vil falle pladask for innsatsen – uavhengig om de er interessert eller ikke.
I dette tilfellet har du allerede vunnet på ærlighet og redelige hensikter – kvaliteter som omtrent alle har i sin sjekkliste over den perfekte romantiske partner.
2. Spør om hvordan de foretrekker å bli kontaktet
Det er ikke gitt at din fremtidige utkårede liker å sende meldinger på sin telefon. Du kan heller ikke være trygg på om hun/han i det hele tatt befinner seg på noen sosiale medier-plattform. Kanskje de foretrekker å skrive brev?
Det riktige å gjøre når kvelden nærmer seg med å fullføre og hjernen din gjør intense algebrautregninger for å finne frem til svaret på når det er naturlig å spørre om vedkommendes kontaktinformasjon, er å la den kurtiserte få bestemme. Det er tross alt hun/han som er blitt konfrontert med din forespørsel om å snakke med en totalt fremmed. Da er det intet mer enn rettferdig at de tar over stafettpinnen hva gjelder tilnærmingsmåten som skal lede til neste møte.
3. Hvis en kjent interesse dukker opp i samtalen, vis dem alt du kan om dette emnet
Et første møte med en du interesserer deg for handler ikke om å sette på en maske som skal file bort alle dine innerste sannheter, slik at du istedenfor kan vise frem de sidene som representerer en «tilsynelatende perfekt romantisk partner». Det handler om å vise hele deg i løpet av en kveld – helst med litt ekstra trykk på de delene som gjør deg særegen. Ja, du skal på ett vis «spille deg opp» ved første møte, men ikke på en falsk måte. Det går nemlig an å «spille seg opp» på en ektefølt, genuin måte. Her er hvordan du gjør det:
I samtalen – legg merke til hvilke emner som blir tatt opp. Dersom din motpart plutselig nevner noe som du har litt greie på, spre påfuglsfjærne og vis din kunnskap med all din kraft! Det er en kjent sak at kurtisøren triumferer i sin kunst dersom han/hun deklamerer et dikt på stående fot eller refererer til et smart sitat. Dette kan dog virke påtatt og falskt dersom du faktisk ikke interesserer deg for det. Her har du i mellomtiden en utmerket anledning til å gjøre det. Denne evnen kan utmerke seg i en situasjon der den kurtiserte tar opp navnet til en forfatter hvis verker du er svært belest i. Da kan du gjerne snakke litt om denne forfatteren og om hvorfor du brenner så mye for deres arbeider. Hvis du føler for det, er det heller ikke feil å sitere et dikt eller to – så lenge dette blir gjort på en organisk måte.
4. Unngå å spørre om alder og sivilstand – la mystikken florere
I Jane Austens tid var slike spørsmål helt uhørt, og dersom en singel mann skulle driste seg til å berøre de nevnte emnene – i samtale med en gifteklar møy – ville antakeligvis hans mor eller far gitt ham en ordentlig skjennepreken på kjerreturen hjem fra selskapet. Grunnen til dette var at mystikk ble assosiert med dannelse og etikette i de finere selskap. Det riktige var å avstå fra å vite personlige detaljer om én man kurtiserte. Slikt skulle nemlig avsløres når vennskapet hadde blitt fullbyrdet.
Som et menneske av samtiden kan det imidlertidig virke fristende å sikre seg et par faktaopplysninger om sin foretrukne kandidat, særlig når opplysningene har med sivilstand og alder å gjøre. Man vil jo helst ikke forføre en som allerede er gift eller i et fast parforhold, ei heller vil man trosse grensene hva gjelder for ung eller for gammel. På tross av de potensielle dilemmaene som kan oppstå, er det likevel best å la være. Dette er fordi kurtisøren kan risikere å blottlegge sin interesse totalt idet spørsmålene kommer opp. Når alt kommer til alt, viser nemlig empirien at mystikken er romantikkens sterkeste lim.
5. Hvis kandidaten er del av en vennegjeng, spør om alles tillatelse til å innlemmes i fellesskapet
Den ekstra modige er den hvis kandidat befinner seg i en vennegjeng, og de fremdeles våger å gi kurmakeriet et forsøk. Dersom du er villig til å ta et slikt steg, er det til gjengjeld uhyre viktig at du følger én spesifikk regel: Vis oppmerksomhet til alle rundt, ikke bare den utvalgte.
Et fordelaktig motto og ta med seg som en romantiker på leting er at hvis du vil vinne noens kjærlighet, må du også vise genuin interesse for vedkommendes venner og familie.
I Austens tid var det vanlig at en giftelysten mann formidlet sitt formål til foreldrene før han fridde til datteren. På denne måten viste han respekt overfor datterens familie og deres ønsker, for å forsikre seg om at han senere ikke ble beskyldt for å ha uredelige hensikter. De samme reglene gjelder for deg. Før du ser han/hun intenst inn øynene og spør dem om de er ledige for et stevnemøte, er det derfor svært viktig at du informerer de andre om hva som skal skje på forhånd. Det kan være noe så enkelt som: «Hei, beklager for at jeg avbryter. Jeg heter (ditt navn). Hvem er dere?»
Når alle omsider har presentert seg selv, kan du avslutte med «Hyggelig å hilse på dere alle. Jeg kommer hit med formålet om å be ut deres venn/venninne, (deres navn).» Deretter kan du henvende deg personlig til din utvalgte.
Resten er jeg sikker på at du kan komponere på egen hånd.
6. Hvis du vil kysse dem, gå langsomt frem før du gir alt du har
Det store øyeblikket. Et øyeblikk der de lærde strides om hvor vidt den ene fremgangsmåten er mer sømmelig enn den andre. Hvor lenge skal man holde blikket før man lener seg frem for eksempel? Skal man spørre?
Selv om kysset ikke trenger å skje ved første tilnærming, er det likevel en avgjørende del av kurmakeriets retningslinjer og er derfor et nødvendig punkt på denne listen.
Til manges misnøye, illustrerer ingen av Austens bøker lidenskapelige kyss mellom helten og heltinnen. Leseren får kun med seg frieriene, og når boken er lukket er det opp til oss å fantasere oss frem til det som kan ha oppstått ved alteret eller i kammeret under bryllupsnatten. Når det er sagt, har jeg samlet opp en god del historier om det som har virket og det som har gått i vasken for de kurtiserte. En gjentagende kommentar er ofte «han gikk altfor fort frem».
Hvordan skal du da gå langsomt frem? Svaret ligger i kroppsspråket. Hva sier hendene? Er hun/han påpasselig med å ikke vise dem frem for mye eller legger de dem nærmest til utstilling på barbordet mens dere snakker? Hvis hun/han skjuler dem eller klamrer dem fast i hverandre, er dette mest sannsynlig et tegn på usikkerhet. Legger hun/han dem derimot flate eller separert fra hverandre i ditt påsyn kan du kanskje begynne å telle minuttene før din hellige time har ankommet.
Prøv å legge hendene dine på barbordet eller i sofaen (hvor enn de måtte befinne seg) – bare centimeter unna deres. Hva skjer? Hvis vedkommende fortsetter å ha dem der, kan du kanskje sikre deg et kyss i løpet av kvelden. Du kan da begynne sakte med å flytte hele kroppen din enda litt nærmere dem. Hendene vil naturligvis følge etter, og til slutt er fingrene deres kun millimeter ifra å møtes. Hvis de da begynner å røre litt på fingrene i din retning, uten at de faktisk tar på deg, kan du kanskje driste deg til å ta hånden deres i din.
Slik kan dere godt bli værende en stund. Dere kan stryke og kjenne på varmen i hverandres hender. Nyt dette øyeblikket. Pust det inn. Men når tiden endelig er kommet trenger du ikke å spare på noe av kruttet. Bruk kroppen, bruk sjelen – ta dem i dine armer og kyss med hele nervesystemet. Vær hensynsløst fortapt som Shakespeares Romeo. Elsk som Akilles kriget i Iliaden.
7. Vær ærlig om din nervøsitet
En veldig søt episode fra Austens litteratur er når helten Mr. Knightley forsøker å tilnærme seg heltinnen på slutten av boken Emma. Han er så nervøs at han ikke vet hva han skal si, og til slutt ytrer han rødmende:
«Hvis jeg elsket deg mindre, kunne jeg kanskje snakket mer om det.»
Grunnen til at Emma faller så hardt for helten etter at han har innrømmet dette er fordi hun innser at her er en mann som tør å vise sårbarhet. Det å vise seg fra sine svake sider tyder på selvinnsikt, som igjen er et vitne om høy intelligens – nok en høybåren kvalitet å ha på sjekklisten.
Det samme gjelder for kurtisøren. Hvis du skulle befinne deg i en situasjon der du mister mot og mæle, der tungen blir fryst på din munn og hjertet hamrer så hardt i brystet ditt at du ikke vet hva du skal gjøre av deg – si det. Tøm deg for alle dine usikkerheter, og din tilkommende vil med hundre prosent garanti se på deg som et av de mest selvsikre menneskene de har truffet.
8. Vær kreativ med det første stevnemøtet
Fra Austens første utgitte roman Stolthet og fordom blir det snakket en del om dansing og om hvorfor det er så viktig at to gifteklare mennesker engasjerer seg i denne aktiviteten for å bli kjent. I en diskusjon rundt emnet påstår heltinnen Elisabeth Bennet dette:
«Å like å danse er et sikkert steg mot å forelske seg.»
Min tolkning av dette utsagnet er at når to mennesker som ikke kjenner hverandre fra før av beveger på seg eller gjør noe annet som er litt utenfor den sedvanlige hverdagslige aktiviteten, kan det fort oppstå en kjærlig og fortrolig tone mellom disse fremmede. Da er de på en måte sammen om det lekne og det ukjente. Hvis vi skal oversette dette ritualet til den moderne verdenen vil det bli riktig å si at første stevnemøtet på sett og vis er den første dansen. Problemet er at idag er den første dansen blitt til en kaffe eller en drink – en aktivitet som ikke innebærer å bevege på kroppene sine, men som tvinger begge parter til å sitte ovenfor hverandre og bli konfrontert med den andres skjelvende blikk. Er det rart at første stevnemøte ofte blir regnet som «kleint» og «pinlig»?
Jeg vil at kurtisøren skal vise litt kreativitet i sine påfunn. Hva med en tur til en vakker gravlund med diktboken i lommen? Eller et dagsbesøk på et tangokurs? Alternativene er uendelige.
9. Ikke utlever din fortid for tidlig
Et annet sitat fra heltinnen i Stolthet og Fordom lyder:
«Tenk bare på fortiden dersom dens minne gir deg glede.»
En vanlig feiltolkning er at samtalen ved første møte kun skal handle om hverandres bakgrunner. En liten posjon er selvfølgelig helt greit og veldig ønskelig. Det er naturlig at man vil høre litt om sysselen, utdanningen og familien til den man har for øyet, men det er ikke noe poeng i å dra det så langt at man begynner å snakke om barndomstraumer, terapitimer og tidligere kjærlighetsliv. Da kan det fort oppstå en ubehagelig stemning og sjansen for å tråkke på noens tær er flerdoblet. Hvis du derimot føler for å ta opp et lykkelig minne fra barndommen, kan dette resultere i gode assosiasjoner som igjen gir næring til flere interessante og underholdende samtaleemner. Misforstå meg ikke. Å vise og å dele sårbarhet ved å ta opp noe vondt kan være veldig fruktbart for relasjonen, og ikke minst romantisk – det jeg vil formidle er at det finnes en rett tid til alt. Første møte er dessverre ikke tiden for å gå dypt inn i de tyngre emosjonene. Bruk heller timene på å diskutere mer universelle emner som politikk, religion, filosofi og kultur. Du kan lære mer enn du aner om et menneske basert på deres verdier innenfor disse rammene.
10. Ikke vær redd for å utfordre deres intelligens
Noen ganger kan det virke som at vi lever i et samfunn der færre og færre har tillit til menneskenes intelligensnivå. Vi normenn skal hele tiden forklare alt og unskylde vårt «hovmod» når vi mener noe som er litt på kanten av konsensus. Hvorfor ikke bare spytte ut vår radikale teori, uten å legge lokk på noen ting?
I Austens siste utgitte roman Overtalelse illustrerer hun et eldre ektepar med bramfrie meninger, der konen ved en anledning roper ut:
«Jeg hater å høre deg snakke om kvinner som om de var fine frøkener istedenfor rationale kreaturer. Ingen av oss ønsker å ligge i rolig farvann hele livet.»
Her hadde Fru Croft et poeng. På samme måte som at mennene på den tiden ofte forsømte kvinners rasjonelle og intellektuelle legning har vi idag endt opp med å forsømme individets intelligens. Jeg mener at hvis vi alle gikk rundt og hadde litt høyere forventninger til andres interesser og skarpsindighet, ville vi opplevd at det er flere likesinnede der ute enn det man skulle trodd. Du vil vel at din kommende ektemake skal bli en fin sparringspartner i intelektuelle diskusjoner? Vel, vis at du vil dette.
Tør å utfordre den du kurtiserer ved å komme med særmerkede teorier om et emne du bryr deg om, og se hva som skjer dersom du unngår å forklare for mye på forhånd. Det beste som kan skje er at din kandidat føler seg smigret over at du faktisk tar han/henne for å være et seriøst og tenkende menneske.
