Det at jeg holder på kulturen min og synger på mitt eget morsmål i kurdiske kjoler, føler jeg kan gi de unge og voksne diaspora-kurderne et håp, sier Zino.
Musikk og sang er en sentral identitetsmarkør for den kurdiske sangeren Zino. – Jeg finner meg selv med musikken, og føler folket mitt mer når jeg synger kurdisk musikk, sier hun.
Zino slår ut med armene og hilser Sivilisasjonens utsendte med en klem, og innleder umiddelbart en samtale om livets omstendigheter, ute på Torshovs gater.
– Jeg har sunget på Cosmopolite like ved her med bandet mitt Easy Chief, da varmet vi opp for den legendariske bluesgitaristen Knut Reiersrud. Men i denne parken har jeg aldri vært! sier Zino.
Vi går opp bakkene til Torshovparkens paviljong for å ta noen bilder imens det fortsatt er sollys ute. Den gylne ettermiddagssolen gir fra seg noen siste solgløtt, og der Zino står på toppen av en haug og vender seg mot lyset, reflekteres det glitrende gullkjedet i solen, et anheng som har formen til et kart over Kurdistan. Landområdet er det kurderne selv hevder er deres land, bestående av deler av nåtidens Tyrkia, Syria, Irak og Iran. I den kurdiske byen Hewler, i nord-Irak, ble Zino født. Faren søkte om opphold i Norge, og hele familien kom flyttende til landet da hun var en liten jente.
Musikk som formative opplevelser
– Jeg gikk på barneskole i Kongsvinger. Der startet vi alltid morgenene med «Morgenstemning» av Edvard Grieg – og avsluttet med … den trollsangen!? … – «I Dovregubbens Hall»! Det er sterke minner, som gjorde meg norsk. Det gav meg kjærlighet for den norske kulturen, sier Zino besluttsomt.
Zino har sunget siden hun var to-tre år gammel og kunne stå på bordet. Da fikk hun sjokolade av sin kurdiske familie i bytte mot at hun fremførte sang, dans og ga dem kveldens underholdning. Hennes offentlige musikalske karriere begynte med deltakelse i talentkonkurransen Idol i 2018 hvor hun endte på 8. plass. Siden startet hun bandet Easy Chief med gitarist Sebastian Gjertsen. Sebastian og Zino møttes på en jam-sesjon i Oslo, og ønsket å lage et band som blander funk, soul og R&B.
– Easy Chief blander østlige og vestlige tradisjoner, med rytmene fra New Orleans. Vi har et par konserter i året, skriver sammen og lager cover. Sebastian er min musikkpartner, forteller hun.
Rytmedanser og poesi i blodet
De aller første musikalske minnene Zino har er fra hennes barndomshjem. Hun har en musikalsk familie med en far som synger mye, en mor med fin sangstemme og småsøsken som synger. Zino er stolt av at det alltid var musikk i hjemmet.
Det virker på det du forteller som at sang og musikk er sentralt i den kurdiske kulturen. Stemmer det?
– De fleste kurdere jeg møter har en form for gehør eller sangstemme. Forståelse for musikk ligger helt klart i kulturen vår, og vi har mange rytmedanser. Hvis en kurder ikke har musikkforståelse, har de i hvert fall vokst opp med musikk, gamle diktere, poeter og låtskrivere som de kan huske og sitere. Det ligger i genetikken vår, hevder hun.
Zino har bodd og besøkt sitt Kurdistan ved flere anledninger. Hennes første leveår var der, og så flyttet familien tilbake hvor hun gikk på en internasjonal og engelskspråklig videregående. Siden har hun vært der på besøk flere ganger. Zino forteller at hver gang folk samles, er det mye sang og dans – hvis ikke, er det kjedelig.
– Jeg var i et bryllup uten sang og dans en gang, det var så kjedelig… Jeg tenkte: Skal vi bare sitter her og se på hverandre? sier hun og ler.
I det kurdiske miljøet er det ofte arrangementer knyttet til høytider, som ved kurdisk nyttår newroz, og når folk i miljøet samles for fester og bryllup. Da synger Zino kurdisk musikk, og det er noe av det beste hun vet.
– Det at jeg holder på kulturen min og synger på mitt eget morsmål i kurdiske kjoler, føler jeg kan gi de unge og voksne diaspora-kurderne et håp. Musikken min er for dem og dette intervjuet er for dem, sier hun og skyter inn:
– Når jeg synger med Easy Chief, er jeg også tydelig på at jeg er fra Kurdistan, selv om jeg synger på engelsk og med ikke-kurdere. Det er fint å vise for andre at det er også lov, det er greit. Den engelskspråklige musikken er mer gøy og moro, men det klarer ikke å treffe de spesifikke nervene som kurdisk musikk klarer å gjøre for meg, sier Zino.
To folk med ulike toner av folkemusikk
Zino forklarer om den klassiske kurdiske musikken at det handler ofte om kjærlighet, krig og sorg – fremført med mye lidenskap.
– På grunn av sårheten i tekstene og musikken, greier jeg å finne det frem i meg selv, og jeg føler folket mitt mer når jeg synger kurdisk.
En lignende opplevelse får Zino når hun hører norsk folkemusikk, en opplevelse som trekker frem den norske patriotismen hos sangeren.
– Jeg er veldig glad i norsk klassisk musikk, og liker særlig når de bruker de vokalteknikkene med ornamenteringer! Er det krulling det heter…?
Zino begynner å synge folketoner, som kunne ha vært både kurdisk og norsk, med en stemme som raskt veksler mellom liknende, raske og repeterende toner. Det høres ut til at folkemusikk ligger lett tilgjengelig for denne sangeren.
En frarøvet revolusjon
En lengre samtale med Zino gir innblikk i at hennes kurdiske arv, forkjærlighet for musikktradisjonen og kunnskap om Kurdistans historie er svært personlig for henne. Under tiden i Idol fikk Zino merke ubehagelige kommentarer på nettet, men det fikk henne ikke til å dempe stemmen sin da Jina Mahsa Amini døde i det iranske moralpolitiets varetekt i 2022. Jina Mahsa Amini var en kurdisk kvinne som levde i vest-Iran, et område hvor et stort kurdisk mindretall bor og som kjemper for autonomi og rettigheter. Zino har brukt sosiale medier som en kanal for aktivisme etter denne hendelsen.
– Siden Jina Amini ble drept har jeg prøvd å formidle kurdiske nyheter, saker som de etablerte mediene ikke får med seg eller ting som blir presentert fra en helt annen vinkel. Jeg legger ut rapporter, kontoer eller nyheter som folk kanskje ikke får med seg. Jeg gjør det mer for den kurdiske diasporaen enn for et norsk publikum. Jeg prøver å vekke en eller annen del av hjernen som kanskje tillater dem å få lov til å føle en stolthet eller egenverdi i det kurdiske, forklarer hun.
Zino mener at kurderne i Iran hadde fått nok av iransk undertrykkelse, og at revolusjonen, fra deres side, handlet mer om etnisk undertrykkelse heller enn kvinneundertrykkelse. Likevel valgte vestlige medier oftest å framstille saken som å handle om hijab, moralpoliti og kvinners rettigheter.
– Det er forskjellige oppfatninger om Jina Amini sin død. Jina Amini heter hun på kurdisk, mens nyhetene kalte henne Mahsa, som er hennes iranske navn. Det som egentlig skjedde da hun ble drept, var at de kurdiske byene i dette området reiste seg – de hadde fått nok av undertrykkelsen. Revolusjonen ble tatt fra kurdere, fra folk som vil ha et selvstyrt Kurdistan.
Zino ønsker å bruke kurdisk terminologi om byer og landområder, og omtaler derfor området Jina Amini kom fra som Rojhelat – som betyr øst på Kurdisk og er kurdernes ord for det de mener er den iransk-okkuperte delen av Kurdistan.
Hvorfor ble akkurat denne saken så utslagsgivende for deg?
– Jeg synes identitet er så viktig; jeg ser det så godt når det er forvekslet i et menneske – og som kurder er det lett å miste den – fordi vi ikke har et land, hvis man går ut ifra de internasjonalt anerkjente landegrensene.
Dette intervjuet er del av intervjuserien Unge som trår opp egne stier, som er blitt støttet av den private, allmennyttige stiftelsen Fritt Ord.
Kurdisk kvinnekultur
Zino opplever ikke sin egen kultur som så opptatt av forskjeller mellom kvinner og menn.
– Kvinneundertrykkelse og moralpoliti for å påse korrekt hijab er iranernes problem, det er ikke vårt problem. I den kurdiske kulturen har kvinner frihet, og flere rettigheter enn de fleste kulturene rundt oss har. Kvinnekamp er viktig i alle deler av verden, men jeg opplever at kurdere i årevis har vært i front av kvinnekampen. Et nylig eksempel, er fra det syrisk okkuperte Kurdistan (Rojava på kurdisk) hvor kurdiske, kvinnelige krigere var med å bekjempe IS i 2014.
Et viktig minne Zino har fra sine opphold i Kurdistan er når nasjonaldansen blir danset rundt et bål under festligheter og Newroz.
– Da holder vi hender, både jenter og gutter og danser nasjonaldansen sammen, uten noen skam.
I desember skal Zino til sitt moderland Kurdistan i flere uker, både for å gjøre research til kreative prosjekter, men ikke minst for å treffe venner og familie og gjenoppleve landet.
– Jeg skal snakke mer, være mer – åpne øynene mine og suge inn alt jeg kan av det kulturelle. Besøke nye steder, oppsøke de eldre og høre historier og finne så mye inspirasjon jeg kan, avslutter hun.
Et mål Zino har satt seg for det neste året er å jobbe med et solo-album og skrive egne sanger. For å få til dette så godt som mulig, vil hun høre på gamle kurdiske sangtekster. Hvem vet, kanskje blir det mer kurdisk folkemusikk å høre på norske konsertscener fremover.
