Innledning:
Hva ligger til grunn for folks interesse for saker og ting? Er det en vares kvalitet og egenskaper? Eller er det slikt som prestisje, image og forfengelighet? Med karakteristisk satire, peker Holberg på innbilning, høy pris og forfengelighet som sterke drivkrefter. Holberg observerer at folks smak noen ganger formes av mote, vane og forventninger fremfor en gjenstands naturlige, gode eller iboende verdi (intrinsique valeur). Enkeltes forfengelighet kan gjøre at de velger å spise en fordervet bekkasin fremfor en saftig biff. Holberg undrer seg også over at menns interesse for en kvinne synes å øke med hvor kostbar hun gjør seg. Er høythengende frukt mer verdt enn lavthengende frukt?
Essayet nedenfor er hentet fra Holbergs filosofiske hovedverk Moralske tanker, som ble utgitt i 1744, hvor Holberg drøfter vesentlige livsspørsmål så vel som samtidens latterligheter – alt i en saling blanding av satire og alvor.
En av dem som leste Holbergs verker intensivt var den berømte eventyrforfatteren H.C. Andersen. Andersen ga ny form til Holbergs harselas over menneskets forfengelighet i Keiserens nye klær, eventyret hvor keiseren lot seg lure til å skreddersy en dyr dress uten stoff, og viste seg frem for sitt folk i sin imaginære nye klesdrakt. Folket manglet mot til å påpeke bedraget, og ikke en gang en liten gutts utbrudd om at keiseren manglet klær stanset prosesjonen.
Ifølge Sivilisasjonen handler en levende klassisk kultur om både å dyrke det som skapes av kvalitet i samtiden, og å løfte frem tanker og perspektiver fra fortidens storheter. Derfor er redaksjonen stolt over å kunne publisere essayet «Forfengelighet og høy pris, ikke egenskapene, skaper interesse for ting», som er eksklusivt oversatt for Sivilisasjonen fra Holbergdansk til norsk av Andreas Aure – i håp om at den nye og meget lettere tilgjengelige språkdrakten kan introdusere Holberg for nye lesere. Aure er også aktuell med den første norske oversettelse av Holbergs «Rettskunnskap» (original «Naturens og Folke-Rettens Kundskab») utgitt av Vidarforlaget.
Ludvig Holberg
Moralske tanker (1744)
Forfengelighet og høy pris, ikke egenskapene, skaper interesse for ting
Oversatt av Andreas Harald Aure
Qværis cur Venerem plebejam nauseat Afer;
Asse emitur gemino; displicet inde nimis &c.[1]
Menneskets smak består mer i innbilning enn i virkelighet, mer i hva en ting sies å være, enn hva den virkelig er. Spedbarn er de beste smaksdommere. Man ser at nesten alle spedbarn liker melk, frukt, sukker osv., hvorfra man kan slutte at disse tingene har en naturlig, god smak. Voksne, derimot, er vanligvis uegnede til å bedømme. Deres smak har blitt så fordreid av vaner og innbilning at de ikke verdsetter en ting ut fra dens naturlige godhet, men ut fra prisen som andres dårskap setter på den. Tings høye pris og knapphet fører til at de ringeakter de ting som naturen har utpekt som gode bare fordi disse kan skaffes uten anstrengelse og kostnad. Mens de derimot finner vellyst i unaturlige og illesmakende ting, bare fordi de er dyre og ikke kan anskaffes uten vanske.
Hva har for eksempel gitt kaffe eller brente bønner en mer utsøkt smak enn melk? Det handler om forskjellen i pris. For om en flaske melk kostet 1 riksdaler, og et pund brente bønner 2 skilling, ville melken bli et fyrstelig traktement, og kaffen bare drikkes i stråhytter. Alt som kommer fra India og Kina smaker godt fordi varene først ankommer oss etter en to år lang reise.
Quærit se natura, nec invenit, omnibus ergo
scorta placent, fractique enervi corpore gressus
et laxi crines, et tot nova nomina vestis,
quæque virum quærunt ecce! Afris eruta terries
citrea mensa, greges servorum ostrumque renidens.[2]
Vi kjenner ordtaket: Jo mer noe koster, dess bedre smaker det. Det er derfor ikke selve føden, men fødens pris som adskiller den rikes og den fattiges matbord. Ja, det kan sies at sistnevnte spiser bedre, men førstnevnte dyrere. For når vi eksaminerer den rikes matbord, finner vi det dekket med mange slags retter som mennesket har måttet tilvenne sine organer å fordøye, fordi rettene anses fornemme. På de fattiges bord finner vi derimot omtrent bare ting som man tilvenner organene å vrake. I alle rettene som finnes på bondens bord, er en naturlig god smak, og man trenger bare å teste det på et spedbarn som har sin smak ufordervet intakt, for å bli overbevist om det.
De rikes ganer er blitt så fordervet av mote og vane at de heller spiser en fordervet og illeluktende bekkasin enn det beste og saftigste oksekjøtt. Ja, det er sannsynlig at om en kuruke kostet mange penger, og med stor vanske ble fraktet nedsyltet fra India eller fra Den nye verden, ville dette bli en delikatesse i fornemme stuer. Det er med mat og drikke som med klær. Skulle noen finne på å gå med stylter, ville andre også akseptere dét som en bekvem måte å promenere. Ja, i Venezia har man faktisk sett fornemme damer i slik positur gå gjennom gatene, støttet av to ledsagere. Folk venner seg til ting som smaker ille, og moter som er ubehagelige, for å skille seg ut fra allmuen, og siden blir vanen til en natur hvor man finner søthet i det som er mest surt og bittert.
Man kan derfor ikke bedømme hvor god en ting er etter prisen som visse mennesker setter på den. Kurtisøren ofrer sin kommende lykke for en jomfrudom som en jøde ikke ville byttet til seg for en daler. For førstnevnte bestemmer seg på et øyeblikks innfall, den andre setter seg derimot inn i tingens iboende verdi (intrinseque valeur).
Hva kan gi mindre naturlig behag enn tobakksrøk? Likevel ser man at hele nasjoner har lagt seg så stor elsk på tobakksrøk at de ikke kan leve uten. Den berømte perserkongen Abbas[3] prøvde en gang å avvenne sine undersåtter fra tobakksrøkning, men forgjeves, for de pretenderte alle at dèt ville være å frarøve dem deres glede. Senere inviterte han noen fornemme persere til tobakksrøkegilde. Her fikk de sine piper fylt med tørr gåselort og kumøkk, hvor Abbas lot som om det var en sjelden sort tobakk som han nylig hadde forordnet. Da alle hadde røkt pipene sine og rost den nye tobakken, fortalte kongen hva ingrediensene besto av. Deretter forklarte han dem hva innbilning kan lede til.
Jeg kunne nevnt utallige andre ting som smaker like ille som denne urten, men som like fullt foretrekkes foran de best smakende ting, enten fordi bruken har kommet på moten, eller fordi de er dyre og bare kan skaffes med stor anstrengelse. Et eple som ligger på bakken haster man forbi, mens man klatrer opp i toppen av et tre for å plukke ett annet derfra. Selv om dette eplet er mindre modent, smaker det bedre fordi det plukkes med anstrengelse.
En jomfru som byr seg villig frem eller overgir seg på første fremstøt, kjøler ned frierens kjærlighet. En kaldblodig kvinne, derimot, holder hodet kaldt, gjør seg selv kostbar, og lar en beiler fri på romansk vis[4] for på den måten å forhøye hans begjær, og på den måte desto sikrere nå sitt mål. Den velkjente Anne Boleyn[5] praktiserte dette med suksess, for hun ville aldri ha nådd sitt mål om hun hadde vært mer føyelig overfor kong Henry VIII. Alene hennes påtatte motvilje og kjølighet bante henne vei til tronen.
Jeg drister meg ikke til å bedømme den kyske Pamela[6] på samme måte, siden jeg i så fall risikerer å få på nakken et stort antall fornemme fruer og jomfruer, som med tårer i øynene leser denne moralsk oppbyggelige fortelling. Men ingen bør heller klandre meg om jeg vegrer meg for å gå god for denne berømte kyskhetsheltinne. Hadde hennes oppførsel ført til forfølgelse av henne, fengsel og død, skulle jeg gjerne, for å innynde meg våre kvinner, opphøye henne til helgen. Men siden hun, fra sin status som bondepike, ble en respektabel dame, avholder jeg heller min vurdering. Jeg kan i det minste ikke bedømme denne fortellingen med samme styrke som saken om romerske Lukretia.[7]
Ingen steder har elskov større virkning enn i Italia, Spania og i orienten hvor kvinner holdes innesperret. Ingen baner seg vei til disse uten å sette liv og lemmer på spill. Om noe er vanskelig, øker det lysten, og hundre listige metoder brukes til å storme de mest forskansede festninger. De forholdsregler mennene tar for å holde på og skjule sine hustruer, er en form for invitasjon til beilere, og mang en mann taper sin kone nettopp fordi han forskanser henne. Og nettopp fordi han tar så mange forholdsregler, går det med ham som med dem som blir syke som følge av for mye medisin.
Man trenger derfor bare å sette en høy pris på en ting, eller gjøre dens besittelse vanskelig, for å øke interessen for tingen. Man trenger bare å lette tilgangen til en ting, og opplyse mennesker om overflod og store lagre med varer, for å kjølne interessen. Ingen bryr seg mindre om sukker enn en konditor, og ingen drømmer mindre om rosiner og svisker enn krambodgutten. Dette vet kremmere, og de lar derfor eskene stå åpne for sine gutter og svenner. Mennesket er på dette punkt, som med andre ting, selsomt og vanskelig å forstå.
Også jeg innrømmer å være besatt av samme dårskap. NN er den blant mine venner som jeg har vært mest glad i. Han bor to mil fra meg, og skulle han flytte to mil lenger bort, vil jeg kanskje blitt enda mer glad i ham. Jeg har alltid vært glad i kaffe, men har ikke lenger samme smak for kaffe som den gang et pund kostet 2 riksdaler. Prisfallet må ha skapt en avtagende appetitt, slik at interessen for kaffe på nytt ville øke om bønnene kostet det samme som før.
Hvorfor anses dèt ikke for å være en synd å drikke ferskvann (perche non é peccato di bevere l’aqua fresca), sa en klok italiener,[8] som mente at vannet i så fall ville smake bedre. Således kan man også si: Om melk, smør, erter, rotfrukter og annen bondekost hadde hatt en høyere pris, ville man bedre forstå denne kostens sødme og naturlige, gode smak.
[1] Hvorfor vil ikke Afer gå hjem med en folkets pike?
Jo, hun kan fås for en slant, det er ham sterkt imot etc.
Epigrammet fortsetter slik:
Men hvis en høyfornem tøs kunne lokkes i seng for det halve, gikk han til folket igjen – prisen bestemmer hans lyst.
Fornorsket fra Peter Zeebergs oversettelse til dansk fra latin.
Om ikke annet er notert, er notene i det følgende hentet fra siden til originalessayet på Holbergsskrifter.no. O.a.
[2] Fra latin til dansk: “Naturen søger sig selv, men kan ikke genfinde sig selv. Altså finder alverden behag i disse skøger, i deres gang der er slap på grund af legemets afkræftelse, i de løsthængende lokker, i de så talrige nye navne på klædninger, og alt det som skal hidlokke mændene; se: bordet af citrontræ, der er revet op af Afrikas jord, og hvori slavernes flok og purpuren spejler sig.” Petronius, Satyrica 119.
[3] Abbas 1. den store, sjah av Persia ca. 1586-1628, biografert i Heltehistorier (1739) I, s. 394 ff.
[4] Romansk: “frie paa Romansk dvs. som det sker i romaner: »Han vil efter sin Herres Exempel frie paa Romansk.« – »Hvordan er det at frie paa Romansk?« – »Det er at hans Maitresse skulle stille sig haard og indgetogen an mod ham, alle Tider være masqvered, og ikke tilstede ham at see sit Ansigt, førend Bryllups-Dagen kommer« Usynl I 5.” H.o., stikkord romansk.
[5] Anne Boleyn 1507-1536, engelsk dronning, andre hustru til Henrik VIII.
[6] Pamela, den dydige hovedpersonen i Samuel Richardsons bestselgende roman med samme navn, 1740.
[7] Lukretia, romersk kvinne som ifølge sagnet begikk selvmord etter å ha blitt voldtatt.
[8] Uidentifisert sitat; samme referanse i Peder Paars (1720) II 2, v. 429 (med note), og i Moralske Tanker (1744) IV 20, s. 555.
