Konserten kommer krypende inn på deg. Den lister seg som en sulten hund. Åpningsmotivet er langt fra dramatisk, det er nesten hverdagslig. Før man vet ordet av det er motivet utbrodert og man befinner seg midt oppi et voldsomt drama.
Cadenszaen i denne konsert er ikke en puslete variasjon over temaet som en tradisjonell cadenza er det. I denne konsert er det hovedmotivet som er puslete og cadenzaen som er stor. Cadenzaen er hjertet til konserten.
Hvilken konsert snakker jeg om? Selvfølgelig den legendariske Pianokonserten i D-moll av Sergej Rachmaninov!
Den er beryktet for ferdighetene den krever av pianisten, men slik jeg ser det er den vanskelig også for lytteren. For det er ingen selvfølge at denne konsert øyeblikkelig griper slik Rachmaninovs mer kjente andre klaverkonsert i C-moll gjør. På mange måter er det dens komplette motsetning. Hans andre klaverkonsert var et resultat av mange år med depresjon og verket ble skrevet som en slags utrykning fra mørkets dyp. Hans tredje, i D-moll, er derimot skrevet i sjelefred mange år senere, nærmere bestemt en sommer på et landsted i Russland i 1909.
Denne konsert er ikke tragisk slik nr 2; denne er episk. De mange merkelige motivene som kommer på rullende bånd er både halvtriste, halvmorsomme, men aldri helt det ene eller det andre. Konserten er en eventyrberetning, fortalt av en som for lengst har ridd igjennom livets vanskeligheter og ser det hele fra et ørneperspektiv. Resultatet er en serie av mystiske motiver og intuitive variasjoner som allikevel henger sammen med et tema som knapt uttrykkes i løpet av stykket.
22. april settes denne konserten opp av kringkastingsorkesteret i Oslo under dirigeringen av Petr Popelka med pianist Sandro Nebieridze. Man kan ikke påpeke ofte nok hvor stor en slik begivenhet er. Dette er i sannheten et eventyr av en konsert. For en pianist er dette den siste store testen før man kan regnes som en mester. Vanskeligheten består ikke i å spille korrekt, langt ifra. Vanskeligheten består i å holde roen, for hører man at pianisten stresser, mister stykket all sin kraft.
En som maktet dette og var min inngang til dette stykket efter å ha forsøkt mange ganger med innspillinger av andre pianister, var amerikaneren Van Cliburn. I en alder av bare 23 år forbløffet han publikumet i Moskva og vant den internasjonale Tsjaikovskij-konkurransen, og dette midt i den kalde krigens verste år. Tross sin unge alder var han fullstendig avslappet i sin formidling og valgte den tunge lange cadenzaen som gir verket tyngde (Rachmaninov skrev to alternative cadenzaer). I denne innnspilling er ikke lenger solisten et brysom hinder mellom deg og verket, slik det ofte dessverre er tilfellet. En dyktig pianist påfører ikke verket egne idéer og fakter, men opptrer selv som et instrument, for å kunne formidle en annen manns verk best mulig. Som Cliburn i beundringsverdig ydmyghet selv har sagt:
– You want to be faithful to what they wrote, you want to convey that to someone else.
En sen sommerkveld i 2019 satt jeg i det jødiske kvartal i Rom og nynnet på avslutningen på denne konsert sammen med en venn. Vi var nok begge litt bedugne, men vi kunne omtrent hele konserten utenatt. Og da vi sammen, sannsynligvis litt falskt, sang konklusjonen på den fantastiske reisen dette stykket er, kjente jeg blodet bruse. Strykernes vemod gjennomboret meg, og Cliburns tunge, forsinkede slag på klaveret la kronen på verket. Dette er nemlig ett av de stykker hvor du kan høre tonene like tydelig i ditt hode som om det ble spilt rett foran deg.
Vi sees på fredag!
Om konserten:
Franz Liszt: Les Préludes
Sergej Rakhmaninov: Klaverkonsert nr. 3, op. 30, d-moll
Richard Wagner: Ouverture og Venusbergmusikk fra Tannhäuser
Tid: 22. april kl. 18
Sted: NRK Store studio
Kjøp billetter her!
**
Sivilisasjonen samarbeider med organisasjonen PublikUng i å promotere klassiske konserter.
PublikUng har delt ut gratisbilletter til denne konserten, men den er nå utsolgt. Meld deg inn i PublikUng via deres nettside for å sikre deg gratisbillett til neste konsert!
