I Australia var det nylig verdenspremiere for noe så sjeldent som et nytt requiem | – Etter året som har gått er et requiem akkurat det vi trenger nå, sier Paul Stanhope

Publisert 6. mai 2021 av

Et requiem er sjelden vare i konserthusenes ferskvaredisk. I mars ble den australske komponisten Paul Stanhopes Requiem urfremført av Sydney kammerkor. Verket tok til sammen over 20 år å komponere. 

Stanhopes Requiem ble fullført før koronaviruset brøt ut, og urpremieren har måttet bli satt på vent i over et år. Det var et munnbindiført publikum som den 13. mars gav Stanhopes requiem en stående applaus i Sydney Recital Hall. 

– Selv om et requiem på mange måter er tung og dyster, har det også evnen til å være oppløftende og livsbekreftende. Og etter det året vi nettopp har hatt er det kanskje akkurat dette vi trenger nå, sier Stanhope til Sivilisasjonen.

Stanhopes Requiem er i Sydney Morning Herald omtalt som «et betydelig bidrag til australsk kormusikk», og kan høres på Australian Broadcasting Corporation

Lærdom fra en eldgammel kultur

Stanhope er tydelig på at stykket ikke er et «korona-requiem», men snarere et universelt requiem. I stykket har han ikke bare blitt inspirert av komponister som Fauré, Britten og hans egen læremester Peter Sculthorpe, men har også tatt lærdom fra aboriginernes musikalske tradisjon.

– Hvordan går du frem for å skape et stykke med et universelt nedslagsfelt?

Stanhope tillater seg å være en smule mer konkret i sitt svar, og forklarer at hans intensjon er at stykke har en åpen slutt:

– Jeg prøver simpelthen å sidestille forskjellige perspektiver på hva det vil si å sørge, og å bruke både de religiøse og poetiske tekstene som springbrett for musikalske ideer, sier Stanhope. 

Han forteller at han har forsøkt å innarbeide perspektivet til det australske urfolket i requiemet, og samle innsikten nedskrevet av den aboriginske poeten Oodgeroo Noonuccal for å berike opplevelsen:

– Jeg stilte meg selv spørsmålet: Hva vil det si å dø i et land som er blitt tatt fra dets opprinnelige beboere? Hva kan vi lære fra denne eldgamle, og pågående, kulturen som vi med respekt kan anvende i denne sammenhengen? Selv om dette er noen konkrete tilstrebelser, tror jeg Oodgeroos observasjoner er universelle i den forstand at de handler om den menneskelige tilstanden og jeg håper noe av dette kommer frem i musikken.

Stanhope har også tidligere skrevet musikk inspirert av aboriginerkulturen. I 2014 var det première på Stanhopes musikalske drama Jandamarra: Sing for the Country, som forteller historien om den vest-australske motstandshelten Jandamarra. Stykket ble urfremført med et stort ensemble av sangere fra Bunuba Community. 

Skryter av norsk kortradisjon

Det tok over 20 år for Stanhope å fullføre sitt Requiem. Han forteller at arbeidet kan spores tilbake til 1999 da han skrev Lux Aeterna, til minne om en ung korist i St Peters Chorale i Brisbane som gikk bort. I senere år skrev han stadig flere stykker, som han endte med å innlemme i requiemet – for ham har det vært en måte å binde sammen fortid og nåtid på.

Den australske komponisten har hatt flere av sine stykker fremført i konsertsaler i både Asia, Europa, Sør- og Nord-Amerika. Han er ikke fremmed for at også hans nyeste stykke fremføres utenfor Oseanias grenser.

– Har du planer om å fremføre ditt nye requiem i Norge eller et annet sted i Europa?

– Jeg håper virkelig det vil skje. I 2004 turnerte jeg i Norge – i Oslo, Trondheim og Bergen – med et skolekor og kammerorkester, og jeg kjenner godt til de fine kortradisjonene dere har i Norge. Hvis dette stykket finner sin vei til Europa til tross for de store utfordringene som mange land fortsatt har, ville jeg vært henrykt, sier Stanhope. 

– Requiem er tross alt til for de levende

I den katolske kirke er et requiem messen for de døde, og navnet kommer fra messens inngangssang: «Requiem aeternam dona eis, Domine» («Gi dem den evige hvile, Herre»). Ut av den katolske dødsmessetradisjonen har requiem som musikalsk form sprunget ut. 

– I stor grad takket være Mozarts berømte ufullendte verk, har requiemessen fått en emblematisk karakter som har trådt ut av sin opprinnelige kirkelige kontekst og inn i konsertsalene, forklarer Stanhope. 

Han forteller om hvordan requiemet som musikkform har endret seg gjennom tidene, og at han følger i fotsporene til særlig Fauré og Britten. For eksempel er Stanhope inspirert av Faurés mer trøstende innfallsvinkel til dødsmessen, hvor han utelot delen om dommedag, Dies Irae, og heller innlemmet den himmelstrebende hymnen In Paradisum. Likeledes har han funnet inspirasjon i Benjamin Brittens War Requiem, hvor komponisten bruker tekster fra den sekulære poeten Wilfred Owen. 

Stanhope har i likhet med Fauré utelatt Dies Irae, og i likhet med Britten er deler av stykket basert på engelskspråklige dikt. De engelske tekstene som er del av Stanhopes requiem er skrevet av poetene Neela Nath Das, Mary Elizabeth Frye, Oodgeroo Noonuccal og Emily Dickinson. 

– Requiemet avslutter med In Paradisum-hymnen, som også inneholder, som en utfyllende fortelling, Emily Dickinsons dikt «Hope is the thing with feathers». Dette sender et budskap om trøst, optimisme og fred. Requiem er tross alt til for de levende, sier Stanhope. 

I disse korona-tider kan det være krevende for klassiske malere
Kapittel 17: To rømlinger Etter at Esbens slitne ben og
Kitschmaler William Heimdal har lest sin Bibel, og følger Bergprekenens