Vi er alle klar over skjønnhet. Det er medfødt, naturlig og menneskelig. Man ser det i et barns reaksjonen til en sommerfugls vinger. Man hører det i beundringens gisp fra turister som runder hjørnet og stirrer på The Royal Crecent i Bath. Det er økumenisk. Vakre gater og bygninger er ikke identiske rundt om i verden – fra Luang Prabang i Laos til Siena i Italia. De varierer med kulturen og klimaet. Men de rimer. De har like fargetemaer, en sterk vektlegging av sted, av variasjon i mønster og av en sammenhengende kompleksitet av vinduer og dører i symmetriske mønstre.
«Den tidløse måten å bygge på, er slik vi naturlig bygger ting», for å sitere den store Christopher Alexander. Og man trenger ikke komme fra et spesielt sted for å verdsette dets kvaliteter. Det er derfor min åtte år gamle sønn kan ankomme Venedig og stirre opp mot de vakre palasser fra Canal Grande. Øynene hans uttrykker endeløs forundring, selv om han ikke snakker noe italiensk og ikke kunne fortalt deg mer om venetiansk gotisk historie enn han kunne sagt om månens bakside.
Vi er alle klar over skjønnhet helt til vi blir lært, eller lærer oss selv, å overse den. Altfor mange av oss er smidd i sinnsfordreiende lenker. Det er på tide å bryte fri. Og å skape skjønnhet for oss selv og kreve det fra våre offentlige organer.
Hvorfor skjønnhet er viktig
Det er så mange mulige svar til dette, fra det teologiske til det eksistensielle. Jeg har et enkelt empirisk et. Skjønnhet betyr noe fordi det er bra for oss. Vi vet fra flere statistiske «stor-data»-analyser at når man bruker tid på steder man anser som vakre, pleier vi å bli lykkeligere og sunnere, med mindre stress og lavere blodtrykk. Vi spaserer mer på steder der vi liker oss. Der kjenner vi flere av våre naboer. Der er vi mer fornøyd med naboene. Det må da vel være grunn nok?
«Hvis man snakker om skjønnhet i politiske kretser, risikerer man å ydmykes», sier Dame Fiona Reynolds. Utvilsomt har det utviklet seg en kultur over de siste 80 årene – i Storbritannia, vet jeg, og jeg antar enda bredere – for å ignorere, til og med fordømme, skjønnhet. I verdenen av politikk, business og design tas ikke skjønnhet med i beregningen. Man diskuterer det ikke. Man etterstreber det ikke. Dette er perverst og selvutslettende.
Hvorfor vi har glemt skjønnhet
Jeg tror at vi har gjort denne feilen, som har foregått over flere generasjoner, av to hovedgrunner, hver av dem fullstendig påtatt. Først er det den naive managerkulturen og overstadig selvsikre økonomien. De som styrer offentlige departementer eller underviser ved businessskoler tror at man skal være i stand til å måle og telle alt.
Men skjønnhet er ikke av denne naturen. I likhet med sannhet og godhet, har det en ultimat og grunnleggende karakter. Vi søker etter skjønnhet fordi ved å gjøre det, realiserer vi vår natur som frie, selvbevisste vesener. Og fordi trangen vår til å gjøre dette er så dypt innebygd i hva vi er, kan vi aldri finne en definisjon av skjønnhet som ikke er triviell eller paradoksal. Spørsmålet «Hva er skjønnhet?» er derfor ikke mer mottagelig for et tydelig og oppklarende svar enn spørsmålet «Hva er sannhet?». Vår manglende evne til å svare på det siste spørsmålet har imidlertid aldri overbevist noen til at sannhet ikke betyr noe. Selv om vi ikke alltid kan eniges fullstendig om hva vi finner vakkert, vil prosessen med å debattere og diskutere det løfte våre kollektive visjoner og hjelpe oss til å etterstrebe bedre ting.
Den andre grunnen til at vi har glemt skjønnhet er den inhumane modernismens lange skygge. Egget på av oppfinnelsen av bilen, har det tyvende århundrets planleggere og arkitekter avvist den tradisjonelle byen med dets tydelige sentrum, sammensatte fasader, lokale materiale, varierte bruk og tetthet tilpasset fotgjengere. Gater, symmetri og sammenhengende struktur ble oppløst i en grøt av gjemte døråpninger, inhumant enkle fasader og uklare offentlige områder. Som Le Corbusier skrev: «Gaten sliter oss ut; det er alt i alt motbydelig. Hvorfor finnes det da fortsatt?»
Løgnen
Men til tross for den er praktisert i hundre år, fortsetter folket konsekvent å avvise denne visjonen. Det anonyme, pregløse, gatefrie nabolaget av blokker i et stort åpent rom er vanligvis assosiert med høyere kriminalitet, lavere takster og mindre naboskapsfølelse. Mange stedsutviklere har følgelig falt tilbake på løgnen om at skjønnhet kommer an på øyet som ser og derfor skal ignoreres. Hvordan bygninger ser ut, mener noen ikke betyr noe, ettersom alt er relativt. Jeg er noen ganger fristet til å svare til arkitekter som tar til orde for dette: «Hvis du virkelig synes det, hvorfor ikke bli regnskapsfører?».
Men, mer dypere sett er dette rett og slett ikke sant. Data fra spørreskjemaer, fokusgrupper, psykologi og prisoversikter er gjennomgående og overbevisende om hvilke typer hjem, steder og byer som flest mennesker ønsker å bo i og oftest finner attraktivt. På et individuelt nivå er det kanskje vanskelig å forutse hva en enkelt person vil eller ikke vil like. På nivået for den bredere befolkningen, er det slående lett. Enkle klisjeer er farlige saker. Og denne har trolig gjort mer skade enn de fleste.
Read Boys Smith’s article “The Values of Beauty” in English.
Nicholas Boys Smith er grunnlegger og direktør av den britiske tenketanken Create Streets, som fremmer byutvikling på stedets og befolkningens premisser. Sammen med filosofen Sir Roger Scruton leder han Building Better Building Beautiful Commission som rapporterer til Storbritannias Secretary of State for Housing. Boys Smith er medlem av Historic England Commission, en akademiker ved Academy of Urbanism og en seniorforsker ved University of Buckingham.