Hvorfor skriver diktere så rart?

Publisert 6. juni 2019 av

Garborg åpner sin flotte gjendiktning av Odysseen med «Songdis, fortèl meg um mannen hin raadsløge, han som so vide / kringum laut flakke (…)» (skråstreken markerer slutten på et vers). Dette er vel noe de færreste av oss sier til daglig, så debatten om konfirmantsanger som blusset opp i anledning syttende mai, kunne like gjerne dreid seg om dikt. Men hva er det nå de driver med, disse som setter verbet til slutt og så mye annet rart? 

Et overfladisk svar vil være at de bruker et poetisk språk, altså et språk som er annerledes enn det vi bruker til daglig. Dette har vært gjenstand for lassevis av studier, men min ambisjon her er bare å skissere hvordan man kan nærme seg dikt og versemål, og forhåpentligvis gjøre både nye og gamle diktere litt lettere å forstå for folk som ønsker å begynne å lese dikt. Så hva er det altså de moderne dikterne driver med når de trykker enter i tide og utide? Et svar kan være å finne i det at vi lever i et i stadig økende grad tekstbasert samfunn. Unge diktere finner sine plattformer på sosiale medier, og du kan jo bare spørre deg selv – hvor ofte leser du et facebook-innlegg høyt? Svaret er trolig, som det også er for min egen del, aldri. Likeledes har mye av diktningen i dag så å si blitt noe lydløst.

Men menneskene har også levd før tekst. Og dikt hadde vi da også, både lyrikk og epos og tidlige former for drama. På den tiden fantes det ikke ting som linjeskift eller bevegelige høyremarger, så for at noe skulle kalles dikt, måtte det skille seg fra dagligtalen. Og det skjedde ikke bare gjennom lyd og klang, men også gjennom ordforråd og setningsoppbygning. De gamle diktene ble ikke skrevet, slik vi i dag gjør det, med penn og papir: Trolig satt dikterne sammen versene sine i hodet, og dikterte dem så for en skribent. Og mens Homer og de greske sangerne brukte stavelsenes lengde for å komponere versene sine, gjøres dette på norsk om til stavelsestrykk, slik at Garborgs vers, som etterligner Homers versemål, fortoner seg slik: «SONGdis, forTÈL meg um MANnen hin RAADsløge, HAN som so VIDE / KRINGum laut FLAKke (…)». Grekerne kalte dette versemålet daktylisk heksameter, noe vi sånn omtrent kan oversette med finger-aktig seksmål. Det er snakk om mål som ligner på en finger, altså det er tre ledd – ett langt og to korte. Versemålet gjorde at dikterne hadde et system hvor ord og uttrykk måtte passe inn, og det gjorde at dikterne utviklet sitt eget ordforråd spesielt tilpasset deres formål. I Hellas ble det homeriske dikterspråket muligens et slags fellesspråk på tvers av dialektene, og i versemålet de brukte, er det faktisk mulig å finne språklige spor av for eksempel en vokalisert r-lyd, noe som hadde falt bort allerede før mykensk tid, omtrent 1300 år f.Kr. Når vi da tenker på at Homer (i den grad han var en historisk person) levde omtrent 700 år f.Kr., er det slående å tenke på. 

En ting var imidlertid fast for disse gamle dikterne. Som vi ser i Garborgs vers, ved at et vers slutter etter et bestemt antall stavelser, har det en lengde. Denne lengden var fast. Når vi i dag ser på gamle dikt av denne typen, er det lett å se at versene er nokså like. Men dette er et nyere fenomen. Det sier seg selv at når de gamle grekerne satt og komponerte vers i hodet, så brukte de ikke enter for å markere et nytt vers. Derfor kan vi også se i innskrifter og på pottekunst at versene ikke skilles ved hjelp av en ny linje, men skrives rett frem. SLIKSKREVDEGAMLEGREKERNEEGENTLIGNÅRDEFAKTISKSKREV. Det er ganske slitsomt å lese. Vi kan prise oss lykkelige for at noen fant opp tegnsetting og mellomrom, og ikke minst små bokstaver. Men med disse sammenhengende, store bokstavene ble altså de første diktene vi har i dag skrevet ned. Dette står i sterk kontrast til dagens diktning, som gjerne bruker linjehopp etter bare ett ord, og ofte ikke bare ett, men to-tre. Hva skyldes det? 

Noe endelig svar kan jeg ikke håpe å gi, men forhåpentligvis kan jeg gi noen (høyst forenklede) tilnærmelser. Det viktigste er nok at vi i dag lever i en ytterst skriftlig kultur, og kulturen ser bare ut til å bli mer og mer skriftlig. Hvis man vil oppnå noe, banker man ikke på en dør, men skriver en søknad, og så videre. Det dikterne altså gjør når de bruker linjehopp, er at de skaper en visuell pause, en pause ikke for øret, men for øyet. For selv om vi vet at setningen ikke skal slutte når en ny linje begynner, er vi likevel pent nødt til å flytte øynene fra den ene siden av arket til den neste. Og det gir en pause, om den nå er aldri så liten.

Dette er noe T. S. Eliot vet å utnytte i sine dikt, og også Wallace Stevens, Eliots litt eldre samtidige. Wallace Stevens skrev sine tidlige dikt på frie vers og var en flittig bruker av  enjambement, som er det vi kaller det når meningsinnholdet avbrytes av et linjehopp. Hans senere dikt er derimot preget av at versene er like lange. Hver linje på siden tar omtrent like mye plass. Men han fortsatte med bruken av enjambement. Versene hans slutter ofte midt i en frase, og vi sitrer av spenning i påvente av fortsettelsen. Forskjellen fra de tidlige diktene er at mens han til å begynne med tilpasset versets linje ved å legge inn et linjehopp, begynte han etter hvert å legge opp meningsinnholdet slik at det sammenfalt med overgangen mellom to vers. Forhåpentligvis begynner vi nå å få en forståelse for hva Elizabeth Bishop mente da hun sa til sine studenter at T. S. Eliots vers kunne tydelig deles inn i verseføtter (som er det et vers bygge opp av), mens versene studentene skrev var vanlige

setninger 

med linjehopp satt

inn på mer eller 

mindre tilfeldige 

steder. 

Studentene hennes skrev altså vers uten rytme, noe hun mente T. S. Eliot var langt ifra å gjøre, selv om forskjellen på siden ikke er så stor. Å høre forskjellen, å se hvordan han eksperimenterte for å sette sammen nye og underfundige lydkombinasjoner og hvordan dette kunne kombineres med et skriftlig oppsett, krever litt kjennskap til metrikk og prosodi. Dette er kunnskap som i hvert fall ikke jeg fikk med meg i min grunnskoleutdannelse (kanskje fordi jeg sov, men jeg tror ikke det var pensum). Da er det kanskje heller ikke rart at diktere som slår seg opp på nye medier, så som Instagram, først og fremst skaper et visuelt oppsett. Det er ikke lyden i Rupi Kaurs dikt som er det sentrale, men hvordan de fremstår i newsfeeden, og at man raskt kan kjenne seg igjen i budskapet diktet presenterer, uten at man er nødt til å slå opp eller på annet vis se vekk fra teksten (Kaur har for øvrig nylig avtronet Odysseen som tidenes mestsolgte diktbok, så det er liten tvil om at hun har funnet en suksessoppskrift).

På et vis er det altså ikke så forskjellig det T. S. Eliot og Rupi Kaur gjør. Begge varierer oppsettet og versenes lengde for å oppnå en visuell effekt. Men lydlig står altså Eliot Homer nærmere, Homer som – der han stod på tampen av en lang muntlig tradisjon –paradoksalt nok komponerte et verk uhorvelig mye lenger enn disse to skriftlige dikterne, som ikke engang behøvde å memorere sine vers.

Del og lik
Downton Abbey (2019) strider mot
Som fjernsynsserie var Downton Abbey en suksess og det er
Fargenes forkjemper
Fargeløsheten i den moderne tid er uhistorisk og frakoblet vår
En høytidelig opplevelse
Oslos filharmoniske orkester fengslet alles ører da æresgjest, Dalia Stesevska