Stortingspolitiker Emilie Enger Mehl (Sp) lar seg inspirere av folkebevegelsen Arkitekturopprøret Norge og ber politiker om å ta stilling til folkets krav om klassisk arkitektur. Silje Heimdal (Frp) savner engasjement blant lokalpolitikere og en overordnet visjon for arkitekturen.
Emilie Enger Mehl (Sp) er vokst opp på bygda og har røtter fra et småbruk på Vestlandet. Arkitekturopprøret Norge traff en nerve i Mehl, som lærte om byggeskikk og snekring av sin far og oldefar. Ikke overraskende har Mehl valgt å kjøpe et eldre hus i Jugendstil som i dag er hennes hjem, til tross for motstridene råd om å kjøpe en moderne leilighet med færre vedlikeholdsbehov.
En folkebevegelse som sparker oppover
Kampanjen Arkitekturopprøret Norge har siden midten av mars fått over 45.000 følgere på Instagram. Kollager som sammenligner bykvartaler i klassisk stil med modernistiske nybygg og bilder av nyoppførte, klassiske bygg i andre land, engasjerer en følgerskare som har sett seg lei av monotone nabolag. Instagram-fenomenet fikk Mehl til å sende innfølgende spørsmål til kommunalminister Nicolai Astrup:
««Arkitekturopprøret Norge» har i løpet av kort tid skapt stor engasjement i sosiale medier for klassisk arkitektur. Det pekes blant annet på systemutfordringer med at profitt for utbygger vinner over hensyn til fasade og bymiljø, og en kald modernistisk stil fortrenger det klassiske.
Hvordan ser regjeringen på arkitekturopprøret, og hvilke tiltak ser statsråden som kan styrke den klassiske arkitekturens posisjon i fremtiden?»
Politikernes handlingsrom
Mehl tok på alvor at opprøret etterlyser et politisk engasjement og så seg ikke fornøyd med statsrådens uttalelse i mediene om saken:
– Kommunalministeren forholdt seg passiv til saken i sine uttalelser i Nettavisen. Jeg opplevde at han forsvarte modernismen og den byggestilen vi ser i nybyggene i dag.
Et av handlingsrommene politikere har til å styre utviklingen innen bymiljøet er offentlige byggeprosjekter. Oslos nye regjeringskvartal er et av landets store offentlige prosjekter og er beregnet til å koste 36 milliarder kroner. Utenriksdepartementet skal flytte ut av Victoria terrasse fordi det er for kostbart å oppgradere. Mehl mener dette er ett av flere eksempler på at pengebruken går over stokk og sten når det gamle kunne ha vært forbedret:
– Folk har trivdes i mange år på Victoria terrasse, men nå er det plutselig helt umulig å bruke bygget. Det er helt feil tenkning etter min mening.
– Politikere og samfunnet drives av en bruk- og kastmentalitet på dette feltet hvor vi ikke klarer å finne en verdi i gjenbruk. Det er synd at med vår velstand så tenker vi så kortsiktig og setter profitten først. Før bygget man gjerne for flere hundre år i solide materialer, men i dag kan selv store byggeprosjekter ha en levetid på bare få tiår. Dessuten har det vært en stor rettsliggjøringsprosess med krav og regler til det tekniske ved byggene, som ofte gjør det rimeligere å bygge nytt, istedenfor å ivareta, sier Mehl.
– På den ene siden har det kommet mange nye reguleringer for de tekniske kravene på byggene. Samtidig kan utbyggerne oppføre bygg med korte levetider og ta ut stor profitt på en befolkning som lever med trasig arkitektur. Hvor er politikerne blitt av på dette feltet?
– Jeg er enig i at dette er et paradoks, svarer Mehl.
Blendes av mulighetsstudier og eksperter
På Arkitekturopprøret Norges Facebook side er det flere stortingspolitikere som kaster seg inn i debatten. Silje Hjemdal fra FrP sier hun er overrasket over at det ikke har blitt en større politisk diskusjon rundt et emne som har ulmet lenge. Hjemdal har erfaring fra at når arkitektkonkurranser utlyses så lar beslutningstakerne seg blende av det som presenteres:
– Når politikere skal fatte beslutninger rundt arkitektur- og byggeprosjekter blir det argumentert fra byråkratenes side at her har vi hatt mulighetsstudier og arkitekturkonkurranse med flere innsendere. Dermed har man tapt allerede i denne diskusjonen – og man skal ikke stille noen kritiske spørsmål. Arkitektene er ekspertene, og politikerne er redde for å mene noe som er politisk ukorrekt.
Hjemdal beskriver et miljø hvor nøkkelpersonene er på de samme seminarene og konferansene med lite utfordring i faglige diskusjoner og hvor det ikke er lov til å mene noe uten den korrekte utdannelsen.
– Byrårakter og arkitekter er ikke folkevalgte
– Men hvem eier byen? Jo – det er befolkningen. Byråkrater og arkitekter er ikke folkevalgte, så i dette tilfellet må lokalpolitikere ansvarliggjøres, sier Hjemdal.
Selv om FrP politikeren begynner intervjuet med å stadfeste at «Jeg er ikke veldig glad i politikere som skal detaljstyre og lage for mange byråkratiske regler.» så savner hun en overordnet plan eller politiske visjoner om byer og lokalsamfunn med litt perspektiv.
– Vi graver oss ned på detaljnivå i det tekniske, noe som koster utbyggere enormt. Jeg ønsker mindre av slike reguleringer, men økt fokus på det estetiske og kvaliteten.
I likhet med sin kollega Mehl har Hjemdal også sansen for norsk arkitektur og byggeskikker.
– Som politiker på reise rundt i verden blir vi stadig presentert for nyvinninger vi skal la oss imponere av og ta med oss til Norge. Samtidig blir vi satt i skammekroken på å ivareta vårt eget. Det må det bli slutt på!
Tradisjonell arkitektur foretrekkes av flest
Stortingsrepresentant Stefan Heggelund (H) tok i fjor høst bladet fra munnen og hevdet at arkitekturutviklingen er et demokratisk problem som må tas alvorlig av politikere, arkitekter og utbyggere. Det britiske utvalget «Building Better, Building Beautiful», som tidligere har blitt skrevet om i Sivilisasjonen, trekkes frem av Heggelund som et godt løsningsforslag i et tidligere intervju med Nettavisen. Kommisjonen har, ifølge Heggelund, kommet med flere konkrete forslag om hvordan byrom kan utformes bedre og døde rom revitaliseres. Innbyggere ble ønsket velkommen, og lokale myndigheter ble oppfordret til å si nei til stygg arkitektur, forteller Heggelund.
Stortingsrepresentanten viser til norsk forskning og en studie fra NMBU i 2020 som sammenligner åtte offentlige gater og torg i Oslo. Stedene preget av tradisjonell arkitektur ble betydelig bedre mottatt enn moderne byrom.
– Smak er til en viss grad subjektivt, men forskning viser jo at folk foretrekker byområder med tradisjonell arkitektur, sier Heggelund til Nettavisen.
I samme intervju stilles Rasmus Reinvang (MDG), byråd for byutvikling i Oslo spørsmålet: «Er du enig med «opprørerne», når de sier at det er penere på Frogner og Grünerløkka enn Løren og Hasle?»
– Løren og Hasle er byområder som faktisk ikke er ferdig utbygd enda. Sånn sett er det litt tidlig å felle en endelig dom. I utgangspunktet så vil nok jeg også tendere til å si at det er koseligere på Frogner og Grünerløkka, sier Reinvang.
