Hva har The Matrix, Jim Carrey og antikkens gnostikere til felles? | Virkeligheten er ikke det du ser, ei heller det du blir fortalt

Skrevet av | 7. august 2023

«What you know you can’t explain, but you feel it. You’ve felt it your entire life, that there’s something wrong with the world. You don’t know what it is, but it’s there, like a splinter in your mind, driving you mad.»

Dette mystiske utsagnet kommer fra heltefiguren Morpheus, i filmen The Matrix fra 1999. I løpet av 90-tallet skapte Hollywood flere filmer som fremstiller karakterenes levde virkelighet som en form for simulasjon – simulasjon kommer av det latinske simulatio, av verbet simulare, som betegner det å etterligne eller forfalske.

I Ground Hog Day fra 1993, opplever Bill Murrays karakter, værmannen Phil Connor, den samme dagen om og om igjen, mens menneskene rundt ham opplever den som for første gang. Hans situasjon ligner den til sjelene innen vedisk og buddhistisk filosofi, dømt til reinkarnasjon – selv når han tar sitt eget liv, våkner han igjen til «Ground Hog Day».

I norrøn mytologi, som er nært beslektet med den vediske visdomstradisjonen, omgis verden av en veldig sjøreptil, kalt Midgardsormen, som biter seg selv i halen. Når ormen slipper taket, vil ragnarok bryte ut, og verden slik vi kjenner den opphøre. Forstått allegorisk, betegner Midgardsormen den sluttede reinkarnasjonssyklusen som vedvarer så lenge menneskesinnet er rettet mot den fysisk-illusoriske virkelighet.

Phils første respons på sin nye tilstand, er å utnytte andre mennesker for å blåse opp sitt eget selvbilde, sitt ego. Men også dette blir utålelig med tid og stunder, Phils underliggende selvforakt kommer for dagen, og han begår gjentatte selvmord. Først etter at heller ikke dette fungerer, og han for alvor konfronteres med seg selv, spør Phil seg hva slags menneske han egentlig vil være. I stedet for å fråtse i blotte sanseopplevelser, begynner Phil nå å øve opp sin egen karakter, og lære ferdigheter til glede for seg selv og andre. Han oppdager at for endelig å kunne godta seg selv, må han elske og hjelpe sine medmennesker. Først når denne lærdommen er inderliggjort, oppheves tidssløyfen som utgjør «Ground Hog Day».

En todimensjonal skapning vil kunne fanges innen en flat sirkel, helt til den lærer seg å bevege seg langs en tredje akse. Innen mysterietradisjonen alkymi kalles Midgardsormen ouroboros, fra det greske for «halebiter». Alkymisten forsøker å omdanne sin egen ouroboros, slik sprenge rammene for sin egen virkelighet, og åpne seg for det hinsidige.

I 1999 utkom The Matrix, der Keanu Reeves spiller Neo, en dataprogrammerer som på fritiden hacker seg inn i maktens skjulte arkiver, og derigjennom har fått nyss om «The Matrix» – Matrisen. Etter hvert som han graver dypere i hva Matrisen er, kommer han i kontakt med en gruppe angivelige terrorister. De gir ham en nervestimulerende pille, hvorpå Neo våkner til den virkelige verden, og den kokongen der hans kropp har vært oppbevart hele hans liv, mens bevisstheten på kunstig vis har befunnet seg i Matrisen. Her møter han igjen sine befriere, som avslører at menneskene påkoblet Matrisen tjener som energikilde for en kunstig intelligens som har lagt under seg jordens overflate.

– En todimensjonal skapning vil kunne fanges innen en flat sirkel, helt til den lærer seg å bevege seg langs en tredje akse. Innen mysterietradisjonen alkymi kalles Midgardsormen ouroboros, fra det greske for «halebiter». Alkymisten forsøker å omdanne sin egen ouroboros, slik sprenge rammene for sin egen virkelighet, og åpne seg for det hinsidige, skriver Henrik Høeg. Illustrasjonsbilde: Illustrasjon fra Aurora-konsurgensene, en alkymistisk avhandling fra 1400-tallet. Ukjent tegning.

Til tross for visse vesensforskjeller, samsvarer fortellingen i The Matrix med kjerneelementer i gnostikernes verdensbilde. Gnôsis var blant de greske ordene for kunnskap, eller erkjennelse. Derav dannet Platon gnōstikē tékhnē, som betegner «kunnskapens kunst», eller simpelthen «vitenskap». Etter kristendommens fremvekst begynte kristne skriftlære å betegne visse angivelige «kjettere» som gnōstikoi, som dannet grunnlaget for det moderne «gnostiker» og «gnostisisme». Betegnelsen var imidlertid ment ironisk, i retning av «bedreviter». Ifølge den nygnostiske forskeren John Lash Lamb kalte gnostikerne seg for telestes, de målrettede.

Hvorom allting er, anså gnostikerne at virkeligheten, eller rettere sagt den gjengse menneskelige persepsjon av denne virkeligheten, styres av åndevesen kjent som «arkonter», hvilket opprinnelig betød «høyere embedsmann» eller «hersker». Disse arkontene er forbundet med alle solsystemets legemer, foruten sol, jord og måne, hvorfra de påvirker menneskenes affærer. Akkurat hvordan og hvorfor arkontene gjør dette, finnes det ulike versjoner av. Noen vil hevde at de livnærer seg av menneskelige emosjoner overhodet, og dermed vil piske opp så mange følelsesmessige svingninger som overhodet mulig – de foretrekker med andre ord at livet på planeten utspiller seg som en såpeopera. Andre hevder at arkontene livnærer seg på frykt, og dermed vil foretrekke scenario av typen skrekkfilm og thriller.

I The Truman Show, fra 1998, spiller Jim Carrey Truman Burbank, en mann som fra barndommen av har vært den uanende stjernen i et verdenskjent reality-program. Hele den for ham kjente verden – Seahaven Island – er et fjernsynsstudio omgitt av en veldig kuppel, og alle han kjenner, inklusive venner og familie, medsammensvorne skuespillere. Idet han fyller tredve år, begynner Truman å ane at noe ikke stemmer. Til tross for det han blir fortalt, virker det som om om Seahaven er en falsk virkelighet. For å bryte sin egen Ouraboros, kuppelen som omgir hans liv og dets illusjoner, må Truman lytte til sin egen indre stemme og intuisjon, og trosse de kunstige fobier som programskaperne forsøker å dyrke frem i ham.

Gnostikerne talte om kósmos, som kommer av verbet kosméō, som betyr å anordne, innrette eller arrangere. I den gnostiske kontekst kunne en naturlig oversettelse av kósmos være «system», eller nettopp «program». Filmen som best illustrerer det gnostiske verdensbilde, er meg bekjent The Truman Show. Slik forstått, er Truman Burbanks situasjon et bilde på den til hele menneskeheten. Gnostikerne benyttet gjerne den hebraiske fortellingen om menneskets historie, men tolket den vidt forskjellig fra de abrahamittiske religioner. I lys av denne fortellingen er Truman Adam, det opprinnelige menneske. Den genierklærte, men strengt tatt stormannsgale, skaperen av tv-programmet The Truman Show, Kristof, tilsvarer demiurgen, Yaldabaoth.

Yaldabaoth er en angivelig skapergud, som utgir seg for å være alltings skaper. Han er imidlertid kun skaperen av kósmos, programmet. Og helt sentralt for en rett forståelse av gnostisk visdom: Yaldabaoth er ikke skaperen av jorden – jorden er et guddommelig legeme; kroppen til gudinnen Sofia. I motsetning til Sofia, har arkonter som Yaldabaoth ingen skapende vilje, eller intensjon, ennoia. Deres bidrag til denne verden består derfor kun i vilje til forfalskning, apaton, og forfalskende simulasjoner, eller etterligninger, antimimon. Sistnevnte går ut på at arkontene etterligner skaperverket, men snur dets ennoia på hodet, og slik lurer menneskeheten inn i et narrespill.

[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike filosofiske emner på en knapp og klar måte.]

I vår tidsalder manifesterer antimimon seg, blant annet, i de abrahamittiske religioner. Idet Yaldabaoth lover Abraham jorden, i bytte mot evig troskap, later han som om jorden ikke var menneskets til å begynne med. I tråd med Sofias ennoia, skal mennesket få utvikle sitt indre geni på jorden – uten heftelser. Men Abraham faller for fristelsen, og slik oppstår også ondskapen, forstått som ond vilje. Ettersom mennesket har skapende vilje, blir ennoia selv nå gjenstand for antimimon. Slik snus alle menneskets sunne og gode impulser på hodet, og eksemplene er mange: Et menneske vil forenes med sin skaper, men vender seg til religionen. Det vil bidra til et godt og rettferdig samfunn, men involverer seg i politikken. Det vil forstå hva som foregår i verden, og avdekke sannheter, men leser aviser og ser på fjernsyn. Det vil hegne om naturen, men anlegger vindmøller til lands og til havs. Det vil ha fred og kjærlighet i verden, men legger andre for hat, i tråd med splitt-og-hersk-prinsippet.

Inntrykket av en syndig og fallen menneskehet er innpodet oss fra fødselen av. Det er et narrespill. Hvis gnostikerne skulle ha bedt en bønn til sin angivelige gud, Yaldabaoth, kunne den gått som følger:

Fader vår, du som er i himmelen!

Hold ditt navn for deg selv.

Forbli i himmelen, så skal vi forbli på jorden.

Vårt daglige brød får vi av jorden.

Vi er ikke skyldige, så led oss ikke inn i fristelse.

For riket er vårt – makt og ære kan du beholde.

Ja, slik er det.

Gnostikerne blir imidlertid ofte misforstått og feil fremstilt, slik antimimon tilsier. Påstanden om at «verden» er skapt av en forfalskende demiurg, er blitt forvrengt dithen at gnostikerne ikke hadde noen kjærlighet til jorden, hvilket er så uriktig som det kan få blitt. Forholdet mellom jorden og kósmos er innfløkt, og mystisk. Det kan vanskelig behandles i en ren filosofisk-intellektuell utlegning, og endatil en som legger det abrahamittiske verdensbilde til grunn. Det er riktig at gnostikerne ønsket frihet fra en evinnelig reinkarnasjonssyklus, der sjelen stadig mister sin erindring av tidligere liv, og avhender sin energi til kósmos. Men dette innebærer ingen distansering fra den jordiske tilværelse, snarere tvert imot: På den andre siden venter Sofia, i sin sanne, uhildede form. Når tilstrekkelig mange menneskesjeler – være det seg i dette livet, eller i neste – erindrer Sofias ennoia, og gjennomskuer arkontenes antimimon, vil det ikke avføde noen «himmel på jord», men snarere enn sann og uforfalsket sådan. Da vil vi kunne si som Truman Burbank:

In case I don’t see ya, good afternoon, good evening and good night!

Det er mange skjønnlitterære mønstre fra Jane Austens bøker vi kan peke på, for så ...
Tidligere fotballspiller, eiendomsmogul og skuespiller John Carew møter opp i Oslo tingrett tirsdag 18. oktober. ...
Første gang jeg hørte Wim Winters fremføre Chopins C-dur Etude i «historisk tempo» var jeg ...