Edmund Burke, del II av II: Den franske revolusjon [dybdelesning]

Publisert 23. oktober 2022 av

De filosofiske inspirasjonskildene til den franske revolusjon er velkjente: Montesquieu foreslo i Lovenes ånd (1748) å splintre det eneveldige kongedømmet i den dømmende, utøvende og lovgivende makt; deisten Voltaire hånet i sin satiriske roman Candide (1759) kongenes styre ved guddommelig rett; Rousseau lanserte i Om samfunnspakten (1762) «allmennviljen» som konsept, og diagnostiserte status quo med sin berømmelige strofe: «Mennesket er født fritt, men er overalt i lenker.»

Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!

Opplysningstiden var ikke minst en periode av rastløs innovasjon. Den franske encyklopedien til Denis Diderot og Jean d’Alembert ble sendt til trykkeriet i 1772, brødrende Montgolfier svevde mot skyene i den første luftballongen i 1783, og sekularister på begge sider av Atlanteren utøvde fornuftsbasert kritikk mot religiøse dogmer og institusjoner. Mest prominent av disse var trolig Thomas Jefferson, USAs tredje president, som i det første amerikanske grunnlovstillegget reiste en «mur av separasjon» mellom kirke og stat. Etter å ha fjernet alle referanser til det mirakuløse i Bibelen, omtitulerte Jefferson den likeså godt til The Life and Morals of Jesus of Nazareth

Av strategiske grunner hadde Frankrike hjulpet de revolusjonære amerikanerne med å vinne sin uavhengighet fra den engelske kronen. Ikke uten utilsiktede konsekvenser, skulle det vise seg. I kaféene og salongene i Paris så de intellektuelle med voksende misunnelse på amerikanernes republikanske styresett. Foruten monarkiet var franskmennene selv regjert av tre stender, hvorav de geistlige og de adelige kunne stemme en bloc for å blokkere ethvert reformforsøk fra tredjestanden, som representerte over nitti prosent av befolkningen. Revolusjonære tanker om å utvide dennes makt kom naturlig nok i omløp. I Hva er tredjestanden? (1789) besvarte Emmanuel-Joseph Sieyès sin egen tittel med: «Tredjestanden er alt.»

Samme år ble skjellsettende begivenheter for alvor satt i bevegelse. Arbeidsledigheten var krøpet over 50 prosent i flere deler av landet, matprisene hadde økt med 200 prosent. Av den franske arbeiderens dagslønn på 18 sous, gikk ifølge historikeren George Rude hele 14,5 sous med til brød. Monarkiets manglende evne og vilje til å håndtere krisen er foreviggjort i dronning Marie Antoinettes tonedøve kommentar: «Om folk ikke har brød, kan de jo spise kake!» 

Den svenske historikeren Herman Lindquvist beskriver den perfekte storm i Revolusjon! Frankrikes blodige år (2011):

«De siste dagene av april 1789 var situasjonen eksplosiv. Det var imidlertid ikke tredjestanden som hadde skapt den opphissede stemningen, ikke bare opplysningstidens filosofer, den amerikanske frihetskrigen, den økonomiske krisen eller den store statsgjelden, og ikke engang de dårlige avlingene eller den harde vinteren. Det var det faktum at alle disse omstendighetene og hendelsene skjedde samtidig.»

Den franske revolusjons virkelige startskudd kan dateres til 23. juni 1789, dagen tredjestanden krevde at de tre stendene ble slått sammen til en felles nasjonalforsamling. Deres leder, grev Mirabeau, gav kongens sendebud et ultimatum: «Vi kommer bare til å forlate plassene våre hvis vi trues med bajonetter!» Kong Ludvig 16. så ingen annen utvei enn å gi etter, men avsatte ikke lenge etter den populære finansministeren Jacques Necker. Dette ble av folket lest som et første skritt mot tvangsoppløsning av den nystiftede nasjonalforsamlingen. 

12. juli 1789 lød kampropene i gatene av Paris: «Til våpen!» Tollbodene ble stukket i brann og Bastillen blodig stormet et par dager senere. Om ikke lenge spredte revolusjonen seg også til landsbygden. Mens hele landet falt i kaos og opprør, og trikolorens revolusjonære farger flydde over offentlige bygninger i Paris, tok et demonstrasjonstog seg til det kongelige slottet i Versailles, som de invaderte med økser og sverd. Med de kongelige livvaktenes hoder båret fremfor seg på påler, ble kongefamilien på ydmykende vis eskortert til hovedstaden.  

Den politiske makten ble konsentrert hos nasjonalforsamlingen, der den revolusjonære jakobinerklubben (med «den ubestikkelige» Maximilien Robespierre blant lederskikkelsene) ble sittende på venstre fløy og rojalistene på den høyre, opphavet til venstre- og høyreinndelingen i vårt politiske system. 26. august kodifiserte nasjonalforsamlingen menneskerettighetserklæringen som fransk lov. Kongen og hans familie satt i praksis som gisler i Paris. Vel vitende om at en uunngåelig dødsdom ventet dem, prøvde de i desperasjon å rømme landet i forkledning, men fluktforsøket mislyktes da de ble gjenkjent i Sainte-Menehould. 

Revolusjonære er i sin essens voldsromantikere, med det beleilige forbehold om at volden ikke retter seg mot dem personlig eller deres elskede. Det er andres hjerner som skal knuses inn som eggeskall for å piske frem deres omeletter av påstått fremskritt.

Olav Drange Moen

Mens alt dette utspilte seg i maktens korridorer, var den økonomiske krisen bare blitt fordypet, med fortsatt stigende brødpriser. Plyndring av butikker, vandalisme og blodsutgytelse i gatene var hverdagskost. Over store deler av landet ble medlemmer av adelen og geistligheten utsatt for ekstreme voldeligheter. Det ulykksalige folket av Frankrike var ved å erfare at når begivenheter flyter fremover i en elv av blod, er de skjebnesbestemt å renne ut i et blodrødt hav. 

Burkes brudd med Whig-partiet

I London fulgte den aldrende britiske parlamentarikeren Edmund Burke utviklingen i Frankrike tett. Burke hadde vært blant de ivrigste talspersonene for arven etter «den ærerike revolusjon» i England i 1688, som på blodløst vis gjorde England til et konstitusjonelt monarki og knesatte Bill of Rights. Som parlamentsmedlem for det liberale Whig-partiet hadde han manet kongehuset til økonomisk nøysomhet, og attpåtil arbeidet for å stramme inn deres finanser i 1780. Dette ble på tiden rettferdiggjort av hans tankegang om å endre for å bevare. Hans tale i reformens favør synes profetisk for utviklingen i Frankrike nesten et tiår senere: 

«Tidlige reformer er minnelige avtaler med en venn ved makten; sene reformer er vilkår pålagt en erobret fiende. Tidlige reformer er gjort i kaldt blod; sene reformer er gjort i en betent tilstand. Under de omstendigheter ser folket ingenting som er respektabelt ved regjeringen. De ser overgrepet, og de vil ikke se noe annet. De faller i temperamentet til en rasende befolkning provosert over uorden i et hus med dårlig omdømme; de prøver aldri å korrigere eller regulere. De river ned huset … En stor del av min idé om reform er dermed å operere gradvis.»

Burke opptrådte endog som en venn av de amerikanske revolusjonære. Naturligvis var det ventet at han også ville være sympatisk stilt til de franske revolusjonæres sak i 1789. Det vakte dermed viden oppsikt at Burke på dramatisk vis heller valgte å bryte med sine Whig-kolleger, som han anklaget for å forråde prinsippene til 1688-revolusjonen gjennom sin støtte til de blodtørstige jakobinerne. 

«Vi jakter i par», sa Burke en gang om sin nære venn og Whig-partiets leder, den karismatiske Charles James Fox. Nå fremførte Fox sin hyllest til den franske revolusjon i Underhuset, som han svulstig kalte «frihetens mest overveldende og strålende bygning som har blitt reist på grunnlag av menneskelig integritet i noen tid eller land.» I virkeligheten vaklet bygningen på bristende søyler av hodeskaller. Burke reise seg og erklærte sin gamle venn krig:

«Siden Husets arbeid ble prorogert i sommer, har det blitt gjort meget arbeid i Frankrike. Franskmennene har vist seg de dyktigste ruinarkitektene som hittil har eksistert i verden. I løpet av den svært korte tiden har de fullstendig revet sin monark, sin kirke, sin adel, sin lov, sine inntekter, sin hær, sin marine, sin handel, sin kunst og sine varer helt ned til jorden. De har gjort alt arbeidet for oss som rivaler, i en utstrekning tyve Ramillies eller Blenheims [militære slag] aldri kunne ha utrettet. Hvis vi var absolutte erobrere, og Frankrike skulle ligge nedbøyd fremfor våre føtter, skulle vi ha skammet oss over å sende en kommisjon for å påtvinge franskmennene en så hard lov, og så destruktiv for alle deres konsekvenser som nasjon, som de har pålagt seg selv. 

Jeg er ingen fiende av reform. Nesten hver virksomhet som har opptatt meg, fra første dag jeg satt i Huset, har vært en virksomhet av reform. Og når jeg ikke har vært beskjeftiget med å korrigere, har jeg vært beskjeftiget med å hindre overgrep. 

Medlemmene av Huset bør vurdere hvorvidt de ønsker å få sine herskapshus revet ned og plyndret, deres personer mishandlet, fornærmet og ødelagt, deres skjøter bragt ut og brent fremfor deres ansikter, og seg selv og sine familier drevet til å søke tilflukt i alle nasjoner over hele Europa, uten noen annen grunn enn dette, at de, uten skyld, ble født som herremenn og med eiendom.»

Revolusjonære er i sin essens voldsromantikere, med det beleilige forbehold om at volden ikke retter seg mot dem personlig eller deres elskede. Det er andres hjerner som skal knuses inn som eggeskall for å piske frem deres omeletter av påstått fremskritt. Slutten av Burkes oppsiktsvekkende tale er dokumentert for ettertiden som følger: 

«Mr. Burke sa at han ville ha følt seg ubekvem om han ikke hadde delt disse følelsene. Han nærmet seg slutten på sin naturlige, og sannsynligvis enda nærmere sin politiske, karriere. At han var svak og sliten, og ønsket hvile. At han var lite disponert for kontroverser.»

Burke motarbeidet i løpet av sin politiske karriere maktmisbruk mot alt fra katolikkene i Irland til religiøse dissidenter i England til de karibiske slavene til befolkningen i India til de amerikanske kolonistene. Det samme instinktet later til å ha underbygget hans umiddelbare forakt for jakobinerne. I et brev til en fransk venn gjorde han sine følelser kjent:

«Friheten jeg lengter etter er sosial frihet. Det er en tilstand der friheten er sikret ved likhet av tilbakeholdenhet. En konstitusjon av ting der friheten til ingen mennesker, og ingen samling av mennesker, og ikke noe antall mennesker, kan finne midlene til å krenke friheten til noen person, eller noen beskrivelse av personer, i samfunnet. Denne typen av frihet er faktisk bare et annet navn for rettferdighet; konstatert av kloke lover, og sikret av velkonstruerte institusjoner.»

«Jeg hater tyranni», skrev han til en militærkaptein. «Tyranniet til de mange er kun et mangedoblet tyranni.» Burke advarte således mot flertallstyranniet lenge før begrepet ble tatt i bruk for første gang av Alexis de Tocqueville i Om demokratiet i Amerika (1835), eller fant sin mer endelige form i Om friheten (1859) av John Stuart Mill. Mens konstitusjonene i England og USA var konstitusjoner av tilbakeholdenhet, omhyggelig satt opp for å beskytte mot tyranni og overgrep, forstod Burke fra begynnelsen av at den franske revolusjon aktivt tilrettela for det på massiv skala. 

Man kurerer ikke ondet ved å beslutte at det ikke lenger skal finnes monarker, ministre eller prester, ingen flere lovfortolkere, ingen flere statstjenestemenn, ingen flere rådsforsamlinger. Man kan endre navnene, men tingene i seg selv må bli værende i en eller annen form. I et samfunn må det alltid finnes et visst kvantum av makt, i hendene på bestemte personer, med en eller annen benevnelse, skrev Edmund Burke i Betraktninger over revolusjonen i Frankrike. Illustrasjonsbilde: «Henrettelsen av kong Ludvig XVI», (c. 1793) kolorert trykk publisert av Paul-André Basset etter et bilde av Georg Heinrich Sieveking.

Betrakninger over revolusjonen i Frankrike

Som ung og søkende statsvitenskapstudent var undertegnede alt blitt desillusjonert med politiske ideologier. Jeg så klare paralleller mellom politiske ideologer og religiøse fundamentalister, som begge latet til å begynne i feil ende i sin utforskning: De begynte med konklusjonen. Platon, St. Augustin, Moore, Hobbes, Kant, Marx, Bakunin, og resten av de politiske teoretikerne grundig behandlet i universitetspensumet, bar alle på en viss forestilling om hvordan deres idealsamfunn så ut. Hovedregelen innen den politisk-filosofiske historie bestod tydeligvis i å tegne opp drømmesamfunnet a priori fra et skrivebord. 

Politiske ideologier, slik de defineres i den statsvitenskapelige litteraturen, rommer en beskrivelse av hvordan samfunnet bør se ut, typisk med en tilhørende oppskrift på hvordan en kan komme seg dit. Ideologer er med andre ord så kløktige at de sitter med alle svarene. Man vet på forhånd hva de kommer til å mene om enhver sak, før noen videre undersøkelse er gjort fra deres side. (Den kinesiske filosofen Zhuangzi beskrev en slik mentalitet som å legge ut på en reise i dag, for å komme frem i går.) En kan som regel gjette seg frem til deres oppfatninger om alle samfunnsspørsmål, kun ved å kjenne til deres synspunkt om ett eller to av dem, en god pekepinn på at ikke nok kritisk tenkning er involvert. Det mest presserende spørsmålet for slike mennesker blir dermed hvordan de kan erverve seg makt over andre. De som er uenige tar ofte ikke bare feil, men er moralsk korrumperte, siden de bevisst stiller seg i veien for utopien. 

Hva er vitsen med å diskutere et menneskes teoretiske rett til mat eller medisin? Hovedproblemet er hvordan man fremskaffer og administrerer disse tingene.

Edmund Burke

Som følge av alt dette tenderer ideologer påfallende ofte mot dogmatisme, skråsikkerhet, trangsynthet, konformitet, gruppementalitet, og den ubehagelige vanen å behandle annerledestenkende med personlig avsky og fiendtlighet. De forholder seg altfor ofte ikke til medmennesker som selvstendige individer, det vil si som autonome moralske subjekter, men som abstrakte størrelser som skal presses inn i et ordnet system. Dette overser at virkeligheten er et særdeles innviklet og rotete sted. 

Slik naturvitenskapen (til forskjell fra religionen) forholder seg til verden, ønsket jeg (til forskjell fra ideologien) å forholde meg til samfunnet. En kort periode tiltalte jeg derfor meg selv som «anti-ideologisk», «empirisk» og «konsekvensialistisk». Det var inntil jeg leste Burkes Betraktninger over revolusjonen i Frankrike, som i motsetning til selv de mest obskure verkene på den andre siden selvsagt aldri var å finne på noen pensumliste. Det var da jeg skjønte at jeg i min uavhengige søken var blitt en burkeansk konservativ. 

Edmund Burkes Betrakninger over revolusjonen i Frankrike (1790) ble opprinnelig ført i pennen til en fransk brevkorrespondent, og regnes som den moderne konservatismens grunnleggende manifest. Burkes empiriske og konsekvensialistiske tilnærming kommer allerede til overflaten i verkets første del. Han legger her frem det helt åpenlyse og ikke helt ubetydelige faktumet – i det minste for enhver ikke ideologisk besatt – at revolusjonen i Frankrike hadde medført en total kollaps på nær sagt alle samfunnsområder: 

«Deres egen suksess er blitt deres straff: Loven er satt til side; domstolene er omstyrtet; industrien er uten livskraft; handelen er døende; skattene blir ikke betalt, og folket er utarmet; kirken er utplyndret, uten at det er blitt noe lettere for staten; sivilt og militært anarki er blitt kongerikets nye konstitusjon; alt menneskelig og guddommelig er blitt ofret på den offentlige kredittverdighetens alter, med nasjonal bankerott som følge. Og som kronen på verket har vi papirgarantiene utstedt av en ny, usikker, vaklende statsmakt: Usikre verdipapirer utstedt av utarmede bedragere og tiggende røvere tilbys som betalingsmiddel til støtte for et stort rike i stedet for de to store anerkjente metallsortene som representerer det solide konvensjonelle grunnlaget for kreditt mennesker imellom, men som forsvant i skjul under den jorden de kom fra da den eiendomsretten som de er et resultat av og som de representerer, ble systematisk brutt ned.»

Burke skriver videre: 

«Menneskenaturen er innfløkt. Samfunnets anliggender er så komplekse som det overhodet går an å bli. Derfor kan ingen enkel anvendelse eller ledelse av makten være velegnet hverken for menneskets natur eller for beskaffenheten av de saker som angår det. Når jeg hører om de enkle grep som enhver ny politisk konstitusjon sikter mot og skryter av, kan jeg trygt trekke den slutning at opphavsmennene enten er grovt uvitende om sitt fag, eller fullkomment likegyldige overfor sin plikt … Slike mennesker er så opptatt av sine teorier om menneskerettigheter at de fullstendig glemmer menneskenaturen. Det har lykkes dem å sperre de veier som fører til hjertet uten å åpne opp en eneste ny vei til forstanden.»

Burke var bevisst på at hvem som helst utstyrt med en penn og et stykke papir kan skildre en utopi, men insisterte, som Aristoteles før ham, å tenke mange steg lenger enn det. Han avviste eksplisitt samfunnsteorier konstruert a priori:

«Hva er vitsen med å diskutere et menneskes teoretiske rett til mat eller medisin? Hovedproblemet er hvordan man fremskaffer og administrerer disse tingene. I slike overveielser vil jeg alltid råde til at man søker hjelp hos bonden eller legen fremfor hos en professor i metafysikk. Vitenskapen om å bygge opp en stat, eller om å fornye den eller reformere den, er i likhet med enhver annen empirisk vitenskap ikke noe som kan læres a priori. Heller ikke kan en kortvarig erfaring lære oss denne praktiske vitenskapen. De faktiske virkningene av moralske årsaker kommer nemlig ikke alltid umiddelbart. Det som til å begynne med virker skadelig, kan på lengre sikt fungere aldeles utmerket, og dets utmerkhet kan til og med komme av de dårlige virkninger det frembrakte til å begynne med.»

Den burkeanske konservatismen er i sin kjerne anti-ideologisk, empirisk og pragmatisk. Der ideologien påberoper seg å sitte med en optimal løsning, tilbyr burkeanismen en algoritme for å tilnærme seg en forbedret løsning. Den søker, i den aristoteliske tradisjon, å finne et godt balansepunkt mellom prinsipper i konflikt, fremfor å gjøre ett enkelt prinsipp rådende. Denne avveiningen mellom prinsipper, som er hvor den virkelige kompleksiteten innen politisk tenkning ligger, gir den dessverre også et enormt handikapp. Det gjør den særdeles vanskelig å forklare eller forstå, og gjør at den enkelt drukner ut i den mer tallrike enheten av mennesker som insisterer på å fremme et yndet prinsipp (for sosialister likhet, for liberalister frihet, for nasjonalister orden). Burke fortsetter:

«I enkelte nasjoner ser jeg virkelig en stor grad av frihet; men i mange, om ikke de fleste, ser jeg undertrykkende og nedverdigende slaveri. Men hva er vel frihet uten visdom og uten dyder? Den er det verste av alle tenkelige onder, for da er den bare dårskap, laster og vanvidd uten veiledning og begrensninger. De som vet hva frihet i forening med dydene er for noe, holder ikke ut å se at evneløse hoder kan skjende den fordi de har munnen full av høyttravende ord. Jeg forakter slett ikke de store svulmende følelser av frihet. De varmer hjerter, de åpner opp vårt sinn og gjør det mer vidsynt, de oppildner vårt mot i tider av konflikt … 

Men i et slikt prosjekt som det vi ser i Frankrike, er det ikke stort å hente ved å spille på slike følelser og kunstgrep. Å danne en regjering krever ikke så mye klokskap. Bare beslutt hvor makten skal sitte, og lær folket lydighet, så er jobben gjort. Å gi frihet er enda enklere. Det er ikke nødvendig med noen veiledning, man behøver bare å slippe tømmene. Men å danne en fri regjering, det vil si å sette sammen og avbalansere de to motsatte elementene frihet og tvang i en sammehengende helhet, det er noe som krever svært mye tankearbeid, dyp refleksjon, skarpsindighet, viljestyrke og kombinasjonsevne.»

«Hvis jeg har sett lenger enn andre», var matematikeren og fysikeren Isaac Newtons ydmyke budskap, «så har det vært ved å stå på skuldrene til giganter.» Likedan respekterer den burkeanske konservatismen den kumulerte livsvisdommen til hundretalls millioner av mennesker som kom før oss. Den strekker seg etter et dannelsesideal, i betydningen tilegnelsen av kjennskap til menneskehetens kulturelle og filosofiske kunnskapsarv. Dette står i grell kontrast til anti-intellektualismen innen den påstått «konservative» bevegelsen i nyere tid (som i likhet med så mange andre tåpeligheter synes å være en amerikansk importvare). 

Ideologen liker å fnyse bort all denne visdommen med billige slagord om at tortur og slaveri også er tradisjoner. Slik taler den som intet har forstått. En kunne med like stor infantilisme parodiere den naturvitenskapelige tradisjon som en samling dyreeksperimenter, frenologiske inngrep eller atombombingen av Nagasaki og Hiroshima, og opphøye seg selv til Opplysningens autoritative kilde. Det individuelle menneskelivet er imidlertid høyst begrenset, i flere betydninger av ordet. For Burke må dermed menneskeheten inngå i et større skjebnesfellesskap, strekkende seg på tvers av generasjonene: 

«Samfunnet representerer et partnerskap som dekker alle vitenskapelige områder, all kunst, alle dyder og enhver fullkommenhet. Siden hensikten med et slikt partnerskap ikke kan oppnås før det er gått mange generasjoner, blir det snakk om et partnerskap ikke bare mellom de levende, men også mellom de levende, de døde og de som skal fødes. Hver enkelt overenskomst om den enkelte stat utgjør bare en paragraf i den store opprinnelige overenskomst om det evige samfunn som knytter sammen høy og lav, og som forbinder den synlige verden med den usynlige i henhold til en fastlagt pakt stadfestet i den ubrytelige ed som holder alle fysiske og moralske vesener på sine respektive plasser. Denne loven er ikke underlagt viljen til dem som gjennom en forpliktelse som står over dem og er dem uendelig overlegen, selv er tvunget til å underkaste sin vilje under denne loven. De lokale styreorganene i dette enhetlige kongeriket har ingen moralsk frihet til etter eget forgodtbefinnende og ut fra egne teorier om en eventuell forbedring, å klippe over båndene og løsrive sitt underordnede samfunn, og oppløse det i et asosialt, usivilisert og usammenhengende kaos av elementære prinsipper.»

Lenge før de mange feilede kommunistiske samfunnseksperimentene i det 20. århundre, kom Adam Smith fram til at en planøkonomi har lite å stille opp med mot den samlede visdommen til milliarder av markedstransaksjoner. Burke ankom den eksakt samme innsikten, bare om samfunnet for øvrig, som i sin natur er kjennetegnet av milliarder av sosiale interaksjoner. I sin naivitet mener den politiske teoretikeren å vite bedre enn den praktiske erfaringen til menneskeheten. For slik fjell har blitt formet av hav og vind, eller biologiske organismer av sitt miljø, har institusjoner, lover og tradisjoner blitt til over århundrer av skiftende omstendigheter. Historien er den ultimate dommer. Om noe har bestått tidens ildtest, har man å være meget varsom med å tukle med det, særlig før man fullt ut forstår hva det er en angriper:

«Vi har funnet ut at disse gamle institusjonene våre stort sett virker gunstig på moral og disiplin, og vi har ment at det var mulig å forbedre dem uten å måtte endre selve grunnlaget. Vi har ment at de er i stand til å ta opp i seg, forbedre og fremfor alt ivareta nyvinninger innenfor vitenskap og litteratur slik forsynet bringer dem frem i tur og orden. Og tross alt, med denne middelalderske og munkelignende skolegangen (for det er jo det den i bunn og grunn er) kan vi gjøre krav på en likeså stor og en likeså tidlig andel av alle de fremskritt innen vitenskap, kunst og litteratur som har kastet lys og glans over den moderne verden, som en hvilken som helst annen europeisk nasjon. Vi mener at en viktig årsak til disse fremskrittene har vært at vi ikke har utvist forakt overfor den kunnskapsarv som våre forfedre har etterlatt oss … 

De som av prinsipp utviser forakt for menneskehetens eldgamle og permanente fornuft og konstruerer en samfunnsmodell basert på nye prinsipper, må naturligvis forvente at de av oss som har høyere tanker om den samlede menneskehetens dømmekraft enn om deres, vil betrakte både dem og deres påfunn, både aktørene og deres planer, som noe som kan gjøres til gjenstand for en kritisk vurdering. De må ta for gitt at vi vil legge stor vekt på deres argumentasjon, men slett ingen på deres autoritet. De har ikke en eneste av menneskehetens mest innflytelsesrike fordommer på sin side. De bekjenner åpent sin fiendtlige innstilling overfor folkets meninger. Selvfølgelig kan de ikke regne med noen støtte fra denne maktfaktoren som de har avsatt fra sitt dommersete sammen med enhver annen autoritet.»

I dette ligger ikke en generell motstand mot endring. Burke var, som vi har sett, påpasselig med å understreke at all hans virksomhet i parlamentet hadde vært en virksomhet av reform. Her ligger snarere en visshet om at en gjør klokt i å gå frem varsomt, gradvis og forsøksvis. I likhet med naturvitenskapen er den burkeanske konservatismen tentativ i sine tilnærminger. Lokomotivet skal så visst bevege seg fremover i sporet, bare ikke bryte ut av det: 

«Når man går langsomt, omhyggelig frem, vil virkningen av hvert enkelt skritt kunne overvåkes. Det første skrittets gode eller dårlige utfall kaster lys over det neste. Således kan vi la oss lede fra det ene lyset til det andre i sikkerhet gjennom hele serien av trinn. Vi ser at systemets enkelte deler ikke kolliderer.»

Det er en evig sannhet at det er vanskelig å bygge og forsvare, og enkelt å rive ned og angripe. Tåpen vil derav ikke søke ære i skapelse, men i ødeleggelse. Konservatismen blir slik et høyst nødvendig vern av menneskehetens få gode idéer mot de særdeles mange dårlige. 

Aldri ville vi ha gitt noen uten kjennskap til odontologi ansvaret for så mye som en tann i munnen vår, så hvorfor fortsetter vi å bevilge dem ribbet for noen som helst relevante kvalifikasjoner ansvaret for statsbudsjettet, militærstyrkene, utdannelsessystemet, nasjonen og menneskehetens fremtid?

Olav Drange Moen

Burke er videre meritokratisk anlagt, ved at han mener at beslutningsmyndighet best plasseres hos dem med høyest kvalifikasjoner: 

«Stakkars det land som er vanvittig og respektløst nok til å avvise tjenester fra menn med talenter og dyder – enten de er sivile, militære eller religiøse – som nasjonen har fått for å la seg pryde og tjene; det land som ville la alt som er skapt for å spre lysglans og ære rund om i en stat, fordømmes til en tilværelse i mørket … 

Det sies at tjuefire millioner mennesker bør veie tyngre enn to hundre tusen. Sant nok, dersom et kongerikes konstitusjon hadde vært et rent aritmetisk problem … Men for mennesker som er i stand til å tenke sindig igjennom tingene, er det latterlig.» 

Historisk har ulike politiske styreformer forsøkt å kanalisere makten til de populære (demokrati), mange (anarki), få (oligarki), rike (plutokrati), eiendomsbesittende (timokrati), arbeidende (kommunisme), troende (teokrati), sterke (autokrati), rettarvede (monarki), «renrasede» (nazisme) også videre. I nær sagt alle samfunnsposisjoner – fra legekontoret til professorstillingen til flyets førerkabin – kanaliseres derimot ansvaret og beslutningsmyndigheten i retning av dem som innehar de rette kvalifikasjonene. Unntaket synes finurlig nok å være de aller høyeste og viktigste stillingene i staten. Aldri ville vi ha gitt noen uten kjennskap til odontologi ansvaret for så mye som en tann i munnen vår, så hvorfor fortsetter vi å bevilge dem ribbet for noen som helst relevante kvalifikasjoner ansvaret for statsbudsjettet, militærstyrkene, utdannelsessystemet, nasjonen og menneskehetens fremtid?

Burke setter også bestemt det praktiske over det teoretiske: 

«Et statsstyre er ikke noe som opprettes i kraft av naturgitte rettigheter – naturgitte rettigheter kan ha, og har faktisk, en eksistens helt uavhengig av ethvert statsstyre, og eksisterer på en mye klarere måte, og i en mye større grad av teoretisk fullkommenhet. Men nettopp denne teoretiske fullkommenheten utgjør også deres praktiske svakhet. Idet de har rett til alt, mangler de alt. 

Statsstyret er en oppfinnelse som menneskets visdom har frembragt for å sørge for menneskelige behov. Mennesket har rett til å få disse behovene sørget for av denne visdommen. Blant disse behovene må man i et sivilt samfunn også regne behovet for å tøyle menneskelige lidenskaper i en tilstrekkelig grad. Samfunnet krever ikke bare at det må legges bånd på den enkeltes lidenskaper, men at det også titt og ofte må legges hindringer for menneskelige tilbøyeligheter hos de store masser og hos helheten, så vel som hos det enkelte individ, og deres vilje må kontrolleres og deres lidenskaper bringes til underkastelse. Dette kan kun gjøres av en makt som ligger utenfor dem selv, og som i utøvelsen av sin funksjon ikke er underlagt den samme vilje og de samme lidenskaper som den har som oppgave å tøyle og betvinge. Forstått på denne måten er de begrensninger som pålegges menneskene, noe som må regnes blant deres rettigheter på samme måte som deres friheter. Men ettersom frihetene og begrensningene varierer med tiden og omstendighetene, og gir mulighet for en uendelighet av modifikasjoner, kan de ikke fastslås ut fra noen teoretisk norm, og ingenting kan være mer tåpelig enn å diskutere dem ut fra et slikt prinsipp.»

Ved en annen anledning talte Burke i det britiske parlamentet: 

«Vi må påta oss rettighetene til hva som representerer offentligheten til å kontrollere individet, for å få hans vilje og hans handlinger til å underkaste seg deres vilje, inntil en utålelig klage skal få oss til å vite at den ikke svarer på slutten, og vil hverken underkaste seg reformasjon eller tilbakeholdenhet. Ellers bør vi bestride alle moralens punkter før vi kan straffe en morder, røver og ekteskapsbryter … Ingen moralske spørsmål er noen gang abstrakte spørsmål. Før jeg dømmer etter abstrakte påstander må det legemliggjøres av omstendigheter.»

Mot slutten av 1750-tallet hadde Burke påbegynt et skriveprosjekt, etter hvert forlatt, om Englands historie. Her viet han særskilt oppmerksomhet til den engelske sedvaneretten, Common law, som «ble formet og vokste opp blant oss selv.» Mens den kontinentale romerretten (og etter hvert Code Napoléon) er noe som dikteres ovenfra-og-ned av statsarkitekter, har England ingen skriftlig konstitusjon. Deres lover har blitt formet nedenfra-og-opp gjennom en inkrementell rettsprosess, spennende århundrer. Magna Carta har ikke minst etablert som prinsipp at den tiltalte skal dømmes av en jury av frie likemenn fremfor av statsmakten. Den franske revolusjon, og prinsippene den stablet opp, var derav på kollisjonskurs med den rettstradisjonen Burke holdt så kjært, et helt sentralt aspekt om en ønsker å forstå hans aversjon mot jakobinernes bedrifter til det fulle.  

Det mest siterte avsnittet i Betraktninger over revolusjonen i Frankrike har naturlig nok også vært gjenstand for mest kritikk. Angrepet på dronning Marie Antoinettes soveværelse vekket til live en usedvanlig stor sentimentalitet i Burke:

«Det er nå seksten-sytten år siden jeg sist så dronningen av Frankrike, som den gang var kronprinsesse, i Versailles. Og sikkert er det at aldri har noe vakrere syn lyst opp på denne jord, som hun knapt nok så ut til å berøre. Jeg så henne like over horisonten hvor hun forskjønnet og opplivet den fornemme sfære hun nettopp var begynt å ferdes i. Hun tindret som morgenstjernen, full av liv og glans og glede. Åh! For en revolusjon ! Hvor hjerteløs måtte jeg ikke være hvis jeg var i stand til å observere en slik opphøyelse og et slikt fall uten å bli beveget! Lite drømte jeg om at hun, som kunne gjøre krav på både ærefrykt og begeistret, ydmyk og respektfull kjærlighet, noen gang skulle bli nødt til å bære et skarpt vern mot vanære i sitt bryst. Lite drømte jeg om at jeg skulle oppleve å få se slike ulykker ramme henne i en nasjon av høviske menn, i en nasjon av hederlige og ridderlige menn. Jeg hadde trodd at titusener av sverd ville springe ut av sin skjede for å hevne det minste blikk som kunne virke truende eller fornærmende på henne. Men ridderlighetens tid er forbi. Den er blitt etterfulgt av sofistenes, økonomenes og regnemesternes tid, og Europas største stolhet er slukket for bestandig. Aldri, aldri mer skal vi få se den storsinnede lojaliteten overfor rang og kjønn, denne høyreiste underdanigheten, denne verdige lydigheten, denne hjertets underkastelse som selv under slavekår holdt liv i en opphøyd frihetsånd. Den ynde som ikke kan kjøpes for penger, nasjonenes billige forsvar, den amme som oppdro menn til medmenneskelighet og heroisk handlekraft, er borte! Den er borte, denne prinsippfastheten, denne ærbare renheten som følte en plett som et sår, som satte mot i mennesker alt mens den temmet villskap, som foedlet alle ting den rørte ved, og som fratok selv lasten halvdelen av dens ondskap ved å fjerne dens råhet.»

Lite drømte jeg om at hun, som kunne gjøre krav på både ærefrykt og begeistret, ydmyk og respektfull kjærlighet, noen gang skulle bli nødt til å bære et skarpt vern mot vanære i sitt bryst. Lite drømte jeg om at jeg skulle oppleve å få se slike ulykker ramme henne i en nasjon av høviske menn, i en nasjon av hederlige og ridderlige menn. Jeg hadde trodd at titusener av sverd ville springe ut av sin skjede for å hevne det minste blikk som kunne virke truende eller fornærmende på henne. Men ridderlighetens tid er forbi, skrev Edmund Burke om Marie Antoinette i Betraktninger over revolusjonen i Frankrike. Ilustrasjonsbilde: «Marie Antoinette på vei til sin henrettelse» (1887) av François Flameng.

Thomas Paine latterliggjorde avsnittet i Rights of Man (1791) som vulgært føleri. Feministen Mary Wollstonecraft kritiserte i Et forsvar for menneskenes rettigheter (1790) Burkes kjønnsbestemte språk, et eiendommelig søkelys. Andre har brukt utdraget for å fremstille Burke som en håpløs romantiker. Burke selv betrodde i et brev til en nær venn, Philip Francis, at tårer faktisk falt fra øynene og bløtgjorde papiret hans idet han skrev det. Og han hadde følgende å si om sine mange kritikere:

«Jeg skal ikke beordre mitt eget hjertes og alle ærlige brysts naturlige sympatier til å vente til alle vitsene fra kaffehusene i Paris og fra møtehusene i London er gjennomsøkt av all baktalelse av dem som sverter folk, for at de etterpå kan myrde dem ustraffet …

Presenter for meg forestillingen om slike massakrer på enhver tysk dame eller slike forsøk på å myrde henne … og jeg forsikrer deg at jeg vil være like full av naturlig bekymring og rettferdig indignasjon.»

Burke var i Betraktninger over revolusjonen i Frankrike snar med å påpeke hykleriet til de revolusjonære. På den ene siden preket de universelle menneskerettigheter, på den andre nektet de å innvilge denne friheten til dem de tilegnet seg makt over: 

«Koloniene hevder sin rett til en uavhengig konstitusjon og fri handel. De må holdes tilbake med militære tropper. I hvilket kapittel av menneskerettighetenes kodeks er det de kan lese at menneskerettighetene innebærer at deres handel skal være underlagt et monopol, og at den skal begrenses til fordel for andre? På samme måte som kolonistene reiser seg mot dere, reiser negrene seg mot dem. Igjen må troppene inn for å massakrere, torturere og henge! Der har dere menneskerettighetene deres … Lederne lærer folket å avsky og forkaste all føydalisme som den mest barbariske form for tyranni, og etterpå forteller de dem hvor mye av dette barbariske tyranniet de tålmodig må finne seg i. I samme grad som de er sjenerøse med sin opplysningsvirksomhet med hensyn til klager over urettferdigheter, så oppdager folk at de er ekstremt sparsommelige når det er snakk om å rette dem opp.» 

Burke anmerket ved en senere anledning at friheten [i Frankrike] var blitt «forvist fra de folkemøtene hvis eneste anbefaling er frihet – etter at det var kommet til at ingen dissens våget å dukke opp i noen av dem», siden dette ville koste «livets visse pris», mens attentat «inntraff like raskt som mistanke.» Den franske revolusjon hadde i realiteten erstattet monarkiets autokrati med et totalitært tyranni, og kalt det fremskritt. Derav Burkes innsikt om at makt ikke kan drepes – den kan bare flyttes:  

«Man kurerer ikke ondet ved å beslutte at det ikke lenger skal finnes monarker, ministre eller prester, ingen flere lovfortolkere, ingen flere statstjenestemenn, ingen flere rådsforsamlinger. Man kan endre navnene, men tingene i seg selv må bli værende i en eller annen form. I et samfunn må det alltid finnes et visst kvantum av makt, i hendene på bestemte personer, med en eller annen benevnelse.»

Det mer relevante spørsmålet for Burke, var hva slags begrensninger og kontroller som ble pålagt denne makten. I jakobinernes tilfelle var det så godt som ingen. Burke skimtet derfor med klarsinn terrorveldet til det nye regimet i horisonten: 

«Den gang anabaptistene i Münster på 1500-tallet [et bondeopprør som ledet til et totalitært teokrati som utførte usedvanlig grufulle massakrer] hadde fylt Tyskland med forvirring gjennom sitt likhetssystem og sine ville ideer med hensyn til eiendomsrett, fantes det vel ikke noe europeisk land som ikke med rette lot seg skremme av at denne galskapen spredte seg?

Alle disse betraktningene etterlater ingen tvil i min sjel om at dersom dette uhyret av en konstitusjon blir stående, så kommer Frankrike helt og holdent til å bli regjert av oppviglere i korporasjoner, av foreninger i byene bestående av dem som bestyrer assignatene, av dem som forvalter kirkegods, av sakførere, fullmektiger, pengetrillere, spekulanter og eventyrere, som sammen danner et uverdig oligarki grunnlagt på ruinene etter tronen, kirken, adelen og folket …

Barnet deres kommer til verden med symptomer på at det er døende; dets ansiktstrekk er et facies Hippocratica som varsler om dets skjebne. De lovgiverne som utformet antikkens republikker, visste at deres oppgave var for krevende til å kunne utføres uten bedre hjelpemidler enn en students kunnskaper i metafysikk og en skatteoppkrevers kunnskaper i matematikk og aritmetikk. De hadde å gjøre med mennesker, og ble derfor nødt til å studere menneskenaturen. De hadde å gjøre med borgere, og ble derfor nødt til å studere virkningene av de sedvaner som innarbeides i et liv som samfunnsborger …

Denne staten kan i alle fall ikke forbli i sin nåværende tilstand. Men før den finner sin endelige faste form, blir den kanskje nødt til – som en av våre diktere uttrykker det – å passere gjennom et stort mangfold av uprøvde eksistensformer, og til å renses med ild og blod under alle disse omskiftningene.»

Det forvirret de ideologisk besatte den gang, og det har fortsatt å forvirre dem helt frem til denne dag, at Burke kunne holde den kombinasjonen av meninger som han gjorde. Noen av dem har prøvd å farge ham som en slags reaksjonær forkjemper for ubegrenset kongemakt, en teori falsifisert av resten av hans politiske karriere. Evner de virkelig ikke å se hvorfor noen ellers skulle være imot tyranni og massedrap? 

Kanskje ikke. Det er nok av mennesker i vår egen tid som har kjøpt myten (for det er en myte) om at den spanske inkvisisjon, som på barbarisk vis henrettet 3000 mennesker mellom 1478 og 1834, representerte den mørkeste middelalder, mens den franske revolusjon, som fikk 17.000 hoder til å rulle innen noen få måneder, og til sammen drepte 663 100 mennesker, representerte Opplysningens skinnende, blafrende lys. Det før man kommer inn på revolusjonens massearrestasjoner, vandalisme, skjending, bokbål, plyndring og utarmelse av den franske økonomien. 

Ikke bare forutså Burke terrorveldet og den konstante revolusjonsstemningen som kom til å forpeste den franske nasjon, men han predikerte også med skremmende presisjon militærdiktaturet til general Napoleon Bonaparte, ni år før faktumet: 

«Tingenes natur krever at hæren aldri bør opptre som noe annet enn et redskap. I det øyeblikk den opphøyer seg selv til en rådgivende enhet, vil den begynne å handle i tråd med sine egne beslutninger, og da vil regjeringsmakten, uansett hva den måtte være, straks utarte seg til et militært demokrati – en form for politisk monster som alltid har endt opp med å fortære dem som skapte det … 

Så lenge den ene typen autoritet er svak, og alle autoriteter vakler, vil offiserene i en hær i en periode være oppviglerske og preget av strid og splittelse, inntil en eller annen populær general som kan kunsten å vinne soldatene på sin side, og som virkelig besitter en evne til å befale, tiltrekker seg hele mannskapets oppmerksomhet. Hærstyrkene vil adlyde ham på grunn av hans personlige egenskaper. Det finnes ingen annen mulighet for å sikre seg hærens lydighet under slike forhold. Men i det øyeblikk dette skjer, vil den personen som har den reelle kommandoen over hæren, være franskmennenes herre. Han vil være herre over kongen (det er jo en enkel sak), herre over nasjonalforsamlingen, og herre over hele republikken.»

Desember 1791 talte Burke i Underhuset at England og øvrige europeiske makter måtte gripe inn militært overfor de revolusjonære i Frankrike. Han advarte at jakobinerne ikke kjente nasjonale grenser. Jakobinismen måtte kveles i krybben, før den vokste seg sterk og prøvde å spre revolusjonen til nabolandene. Også dette skulle bli virkelighet: Napoleonskrigene (1803 – 1815) kostet millioner av menneskeliv og omdannet store deler av det europeiske kontinentet til aske og ruiner. 

Reformene Burke støttet i anglosfæren viste seg å være genuine skritt mot opplysning og frihet. Den franske revolusjon endte derimot ikke i frihet, slik dens forsvarere mente at den ville gjøre, men i tyranni, akkurat slik Burke foreskrev. Mot slutten av Betraktninger over revolusjonen i Frankrike frarådet han likevel fremtidige generasjoner å være hevngjerrige over jakobinernes forbrytelser. Bedre var det å hente lærdom fra deres feilgrep, og avstå fra å gjenta dem:

«Historien vil bli bedre forstått og bedre anvendt i det 19. århundre, så jeg stoler på at den vil lære den siviliserte etterslekt å avsky denne tidsalderens ugjerninger. Den vil lære fremtidige prester og øvrighetspersoner at de ikke må hevne seg på fremtidige tiders teoretiserende og passive ateister for uhyrligheter begått av nåtidens praktiserende fanatikere og rasende tilhengere av denne ynkelige villfarelsen som i sin slumrende tilstand blir mer enn tilstrekkelig straffet hver gang noen tilslutter seg den. Historien vil lære etterslekten at den ikke skal gå til krig mot hverken religion eller filosofi på grunn av misligheter som hyklere har bedrevet innenfor begge disse to mest verdifulle velsignelser som universets Herre sin gavmildhet har skjenket oss – Han som på alle områder begunstiger og beskytter menneskeslekten.»

«Det eneste vi lærer av historien», observerte den tyske filosofen Georg Hegel imidlertid så altfor treffende, «er at vi ikke lærer noe av historien.» Religiøs og filosofisk forfølgelse har enda til gode å bli fordrevet fra vår gale, gale verden. 

Burkes siste leveår

Burke forfattet august 1791 en pamflett, titulert An Appeal from the New to the Old Whigs. I denne argumenterte han at han var av den «gamle Whig-klassen» som forsvarte prinsippene av den ærefulle 1688-revolusjonen, mens Fox og de andre hadde latt seg forføre av de «nye Whig-idealene»:

«Den særegne delen av vår konstitusjon er dens frihet. Å bevare denne ukrenkelige friheten er den særegne plikten og den sanne tilliten gitt til Underhusets medlemmer. Men friheten, den eneste friheten, etter min mening, er en frihet knyttet til orden, og som ikke bare eksisterer sammen med orden og dyd, men ikke kan eksistere overhodet uten dem … 

En ignorant mann, som ikke er tåpe nok til å tukle med sin egen klokke, er på den annen side sikker på at han trygt kan ta fra hverandre og sette sammen, etter egen fornøyelse, en moralsk maskin av en annen form, betydning og kompleksitet, sammensatt av helt andre hjul og fjær, og balanserende, motvirkende og samarbeidende krefter. Mennesker tenker lite på hvor umoralsk de opptrer ved overilet innblanding i hva de ikke forstår. Deres innbilte gode intensjon er ingen unnskyldning for deres formodning. De som virkelig mener vel må være redselsfulle for å handle feilaktig. 

Den britiske konstitusjonen kan ha sine fordeler påpekt for kloke og reflekterende sinn, men den er av for høy kvalitet til å bli forstått av hvem som helst. Den innhenter for mange synspunkter, gjør for mange kombinasjoner, til å bli forstått av de grunne og overfladiske. Dype tenkere vil kjenne den i sin fornuft og ånd. De mindre spørrende vil gjenkjenne den i sine følelser og erfaringer.» 

Fox klaget at Burkes prinsipper ville fordømme alle konstitusjoner og revolusjoner. Burke, en dyp tenker mer interessert i strukturene enn fasadene, slo tilbake med at han «aldri bekjente seg som en venn eller en fiende av republikker eller monarkier i det abstrakte», men at «omstendighetene og vanene i ethvert land» måtte ha innflytelse på dets styringsform. 

I 1795 formidlet Burke til en løytnant William Smith:

«Hele min politikk i dette øyeblikk sentrerer seg om ett punkt, som fortjenesten eller ulempen ved hvert mitt tiltak kan refereres til: Hva som mest vil deprimere jakobinismens sak. 

Hva er jakobinisme? Det er et forsøk, til nå altfor vellykket, på å fordrive fordommer fra menneskenes sinn, med det formål å legge all makt og autoritet i hendene på personer som av og til er i stand til å opplyse folkets sinn. For dette har jakobinerne besluttet å ødelegge hele rammen og stoffet til de gamle samfunnene i verden, og gjenskape dem etter deres eget bilde. For å reise en hær til denne kampen engasjerer de overalt de fattige ved å gi dem som bestikkelse byttet fra de rike.»

I 1797 ble Burke rammet av en kraftig magesykdom. Han visste at det bar mot slutten. Charles James Fox sendte i bekymring et brev til sin gamle venn. Han fikk til rørende svar at Burke hadde følt den «mest hjertefølte smerte å adlyde den strenge røsten av plikt ved å splitte et langt vennskap», men at han hadde ansett det som et nødvendig offer for landets velferd og verdighet. Han hadde følt seg kallet til å «leve for andre» og ikke for seg selv. 

Kort tid etter døde Burke. Hans gravplass i Beaconsfield Church forble umerket og en statlig hemmelighet, i frykt for at den ville bli skjendet av de mange jakobinerne han hadde gjort til fiender. Hans liv, virke og sterke karakter lar seg praktfullt oppsummere i den aller siste setningen av Betraktninger over revolusjonen i Frankrike:   

«Dersom likevekten i det skipet jeg seiler i settes i fare på grunn av overlast på den ene siden, er jeg oppsatt på å bære den lille vekten av min egen fornuft over på den siden, hvor den kan bidra til å utligne vektfordelingen.»

Julen er et påskudd for å bade i kitschens søtladne fantasier. Det er bare å ...
[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike ...
Komponist Martin Romberg og kitschmaler Jan-Ove Tuv møtes for en grunnleggende diskusjon i samtaleprogrammet Cave ...