For ikke så lenge siden trodde fremtidsoptimistene at den gylne tid var kommet, hvor all kunnskap ville være tilgjengelig for alle, til enhver tid, og løfte mennesket til uante høyder. Den tid har kommet, og uante høyder er blitt til et eneste kaos.
Undergangsstemningen er til å ta og kjenne på. Uansett hva teknologiens fremskritt skulle tilsi, kan man konstatere at det aldri har hersket så mye uenighet, forvirring og babbel som man er vitne til i dag.
Det finnes en sannhet for enhver. Kjønn, identitet, og virkelighetsperspektiv i uendelige varianter — og statsforvaltninger som gjennomsyres av disse tendensene.
I takt med denne utviklingen blir takhøyden for meningsytring lavere og lavere, med påfølgende fraksjoneringer som dyrker alternative verdensbilder. Dette har igjen skapt grobunn for de villeste fantasier om alt og alle.
Hvordan kunne dette skje?
Opphavet til kaoset
Andrew Breitbart sa en gang at «politikk er nedstrøms fra kulturen», og han har helt rett. Men jeg vil gjerne fortsette der han slapp og si at kultur er nedstrøms fra filosofien.
Går man det nye woke-tyranniet i sømmene, er det rimelig å argumentere at giftfrøet ble sådd av Immanuel Kant og den tyske idealismens uvidenskapelige, mystiske tankespinn allerede i opplysningstiden. Denne kvasifilosofiske retningen manifesterte seg hundre år senere i kulturen, nærmere bestemt i kunsten til modernismens pionerer, som ikke la skjul på arven fra sine tyske forfedre. I dag er det tre hundre år gamle frøet blitt en altomslyngende plante som er i ferd med å kvele sentrale institusjoner i samfunnet.
Men diagnostisering av problemet har det vært skrevet nok om. Det må gjøres noe, og det fort, for oppløsningen av felles, humane verdier i Vesten kan komme til et irreversibelt punkt.
En snuoperasjon i empiriens navn
Menneskene trenger et felles språk for å kunne leve sammen. For å oppnå en stabil, og grunnleggende enighet må empirien igjen bli en ledestjerne — ikke bare i videnskapen som sådan, men også som et livsprinsipp.
Dette var konklusjonen til filosofen Franz Brentano, som mente at tingenes tilstand allerede var på ville veier da han skrev sin teori om filosofiens fire faser på midten av 1800-tallet. Å gjeninnføre den videnskapelige metode som et overordnet prinsipp vil bli en vanskelig, men nødvendig oppgave i tiden som kommer.
Ta for eksempel det internasjonalistiske nyhetsbildet. Det er mildt sagt utfordrende å verifisere den informasjonen som blir meddelt en fra den andre siden av kloden. Vi har fem sanser av en meget god grunn: I ytterste konsekvens holder det ikke med synet og hørselen, som man til daglig må legge sin lit til i møte med flodbølgene av sannhetsstemplet informasjon.
Sannheten må man også kunne lukte, berøre, og smake på.
Bakkekontakten må gjenopprettes
Kanskje er mennesket nødt til å ta et par steg tilbake. Begynne forfra i sitt nærmiljø.
Man kan bli vemodig når man ser tilbake på den tilliten som menneskene viste hverandre, bare en generasjon tilbake i tid. Folk låste ikke døren om natten, barn kunne handle alkohol og sigaretter med en handlelapp fra foreldrene, nyhetene var mer lokale og derfor mer pålitelige.
Denne tilliten var mulig fordi man hadde et sett med felles verdier. Man brydde seg om omverdenen kun i den forstand det påvirket ens lokalsamfunn. I dag blir man fremstilt som moralsk ansvarlig for mennesker fra ethvert verdenshjørne.
En konge må som kjent kunne ta sitt rike i øyemål. Gjør han ikke det, vil han snart bli ført bak lyset og begå mangen urett. Nimrod var en slik konge. Han trosset Gud og siktet mot skyene med sitt Babels tårn. Han mistet bakkekontakt og ble straffet for det, hans folk ble tungemålsforvirret, sivilisasjonen kollapset.
Dette er i ferd med å gjenta seg, og derfor er det viktigere enn noensinne at empirien får sin rettmessige plass tilbake.
Empirien er humanistisk, fordi den forholder seg til virkeligheten og vår kontakt med naturen.
Empirien er den klassiske kulturen, som dyrker det beste i mennesket.
