Han er problematisk! Særlig hvis man foretrekker at verden er endimensjonal. Først tryller han med sin penn, frem mektige modige kvinneskikkelser, yndet og aktet verden over. For deretter å bli avslørt som en gammel grafsete gris. En gave til samfunnsdebatten er han.
Ibsen setter dagsorden
Nylig utga Ibsen-forsker Astrid Sæter boken I skyggen av Ibsen, som omhandler Ibsens «prinsesser»; fire unge damer dikteren kompromitterte og brevvekslet med da han selv var i høymoden alder. Sæter uttalte målsetting er å studere disse fire «i et feministisk perspektiv». Ingunn Økland fra Aftenposten har anmeldt Sæters utgivelse. Aftenpostens Økland lar seg ikke imponere har Sæters analyse; den lever angivelig ikke opp til Sæters feministiske lovnader.
Økland kritiserer Sæter for å «buktale» patriarkiet; hun «traderer et forsvar for Ibsens bruk av kvinner». I oppglødde ordelag avslutter anmelderen: «I 2022 må en kvinnelig forfatter være seg uhyre bevisst hvilke inngrodde tankebaner, formet av menn, hun risikerer å repetere». Økland avslører seg med det som en talsperson for vårt tids nedlatende kvinnesyn.
Spørsmålet som trenger seg på er om vi i 2022 er tjent med de perspektiver Aftenposten og resten av woke-feminismen forfekter? Mye tilsier at deres virkelighetsforståelse er formet av gamle gubber, av begge kjønn, og at utspill som Øklands kun gjentar avdankede kjønnsstereotypier. Vi får si som Økland: «Det holder ikke å være kvinne skal man skrive alternativt om kjønn og makt, kulturmenn og unge kvinner. Du får ikke automatisk et feministisk eller kvinnelig blikk på mekanismene».
#De uunngåelige paradokser
Aftenposten synes det lite passende når Sæter spør seg om Rosa Fitinghoff var «en sensasjonslysten og narsissistisk ung kvinne som samlet på møter med maktfulle menn». For i dag vet vi nemlig bedre, i 2022 vet vi at kvinner som har hatt «møter» med maktfulle menn, så fremt de ikke har fått en ring på hans finger eller en diamant på sin egen, har blitt, ikke bare brukt, men misbrukt.
Formodentlig har den som brukes ingen sanselig eller åndelig glede av forholdet. Nyter man en elskovsakt eller fortrolig samtale der man brukes og misbrukes? Likevel forutsettes det, i 2022, at kvinner som har denne typen samkvem med menn i høye maktposisjoner, må ha blitt misbrukt. Hva innebærer denne forutsetning? Og hva gjør den med samfunnets kvinnesyn, repeteres den ofte nok? Jo, at det kun mannen som kan nyde.
Hvem buktaler så «patriarkiet», Økland og venninder? Ifølge patriarker mangler kvinnen mannens fysiske behov; hun er til for å tilfredsstille ham, samtykker kun for å glede ham, eller enda verre, gjør seg til gjenstand for hans lyster fordi hun med det kan oppnå noe; en lovnad, en gave, en tjeneste.
Når det er sagt, kan det være at kvinner i «politisk-uerfaren-møter-fremadstormende- fylkesleder»-relasjon trodde akten med den mektige mann skulle bli en begivenhet av de sjeldne. Det skal derfor ikke utelukkes at kvinner opplever oppriktig skuffelse i slike situasjoner. Det råder visst en kollektiv villfarelse om at mektige menn er utsøkte elskere. Og når det, gang på gang, viser seg ikke å stemme, føler kvinnen seg naturligvis snytt. Er mannen i tillegg brutalt selvsentrert, uvillig til å forlate sitt faste følge, og enda mindre villig til å trekke i tråder for å oppfylle lovnader som satt løst på sengekanten, er det til å bli både vill og gal. Status misbrukt derimot burde vært forbeholdt de kvinner og menn som blir fysisk og psykisk presset til handlinger de på ingen måte ønsker.
Lik lønn for lik vurderingsevne
For øyeblikket har Norge kvinnelig justisminister. I likhet med Ibsens prinsesser, er hun i 20-årene. Hvor er protestene mot at vårt justisvesen ledes av en person uten rasjonell vurderingsevne? For skal vi ta vår tids kvinnesyn innover oss, har kvinner i 20-årene minimal evne til å foreta komplekse mentale øvelser. En realistisk kost-nytte-analyse, for eksempel er hinsides deres kapasitet.
Hva så Ibsens prinsesser for seg da de innledet bekjentskap med en aldrende, verdensberømt dikter? At han på slutten av 1880-tallet skulle finne for godt å forlate sin kone, for så å dedikere all sin tid og sine verker til dem? Det er beste fall naivt, og i verste fall over grensen til delirisk, å tro at ens handlinger mangler konsekvenser. Men kanskje forstod ikke datidens kvinner (i borgerskapet) livets realiteter. I dag vet vi derimot bedre, vi lever tross alt i 2022 og får lik lønn for likt arbeid.
Hun må bevise at hun ikke er villig til å «gå over lik»
Forskning viser at tross kvinners inntog i topp-politikken og alle andre steder, antar arbeidsgivere fremdeles at kvinner er mindre kompetente enn mannlige søkere, selv om ansøkernes papirer ellers har likelydende innhold.
At kvinner i 2022 stadig nærer sin svake selvfølelse med komplimenter og gaver fra anerkjente kulturprofiler, for deretter å brette hans og eget privatliv ut i sladrepressen, kan forklare noe av diskrepansen der på arbeidsgivers bord. For slik adferd viser at kvinnen hverken har eller stoler på egen dømmekraft.
Skal vi komme oss ut av inngrodde tankebaner, må kvinnen rett og slett følge sine lyster som en mann. Og slik bevise at hun kan hun komme seg opp og frem i verden uten å gå veien om mektige menns boksershortser.
Ikke gjør henne til et tanketomt forlystelsesoffer!
Vil Sæter og Økland snu om på etablerte kjønnsstereotypier, burde de heller spurt seg om det ikke var Ibsen som ble brukt av de tre oppvakte «prinsesser»? Var det ikke for hans status og anerkjennelse, ville han neppe stått høyt i kurs hos unge intellektuelle fruentimmer. La det være et tankekors, og utgangspunkt for en mer likestilt debatt. Et innlegg i denne debatten kunne vært spørsmålet om det overhode var et offer til stede, eller om det fra Ibsen side kun var snakk om det som i våre dager kalles «benching».
