Marcus Paus med spektakulære nyutgivelser | – Når presset er borte, komponerer man for å gi livet mening

Publisert 15. mars 2022 av

Ingen klassisk komponist i landet har vært like produktiv under koronapandemien som Marcus Paus. Nå er deler av Paus’ pandemiverker samlet i det nyutgitte dobbeltalbumet «Cabin Fever: Pandemic Works». Mer eller mindre samtidig ble albumet «Requiem» lansert. Utgivelsene blir feiret med en dobbelt lanseringskonsert lørdag den 19. mars på Gamle Raadhus i Oslo. 

Sivilisasjonen møter Paus på tradisjonsrike Bristol i Oslo. Komponisten hentyder at han kjenner et «mildt, lite sauternes-slør» fra gårsdagens eskapader, men han er like fullt rede til å drøfte sine nyeste utgivelser.

Dobbeltalbumets tittel – «Cabin Fever: Pandemic Works» – gjenspeiler perioden den ble skrevet i, og Paus kaller selv dobbeltalbumet for «solo- og duoverk i sosial avstand». Pandemien forandret hverdagen til de aller fleste, og for Paus’ skaperånd ble det på mange måter en forandring til det bedre. I løpet av 2020 skrev han hele 30 verker.

– Jeg er på ingen måte sliten, bare lykkelig. Det er som å være tilbake på gutterommet, tilbake til livet, sier Paus entusiastisk.

Selvforsvar fremfor forretning 

Paus har i de pandemiske stykkene hentet inspirasjon fra en rekke ulike kilder. I stykket «2 Eldritch Songs» er det to dikt av poeten og forfatteren H.P. Lovecraft tonesatt, mens stykkene «The Wounded Angel» er en sonatina for solo fiolin over malerier av den finske maleren, tegneren og skulptøren Hugo Simberg. 

Den økte inspirasjonen han opplevde under pandemitiden skyldes ifølge Paus at samfunnet forandret seg i den grad at det endret grunnlaget for å komponere.

– Jeg kom i kontakt med en helt annen måte å skrive på. Før var det deadliner å forholde seg til, mens under pandemien mer eller mindre opphørte tiden. Slik ble det, paradoksalt nok, viktigere å skrive, forteller Paus og fortsetter:

– Når presset er borte, komponerer man for å gi livet mening. Komposisjon blir en eksistensberettigelse. 

Han beskriver opplevelsen han fikk i et nedstengt samfunn som «befriende og sunt». 

– Å skrive som selvforsvar er noe jeg foretrekker fremfor det å skrive som forretningsmodell, konstaterer Paus. 

– Jeg kom i kontakt med en helt annen måte å skrive på. Før var det deadliner å forholde seg til, mens under pandemien mer eller mindre opphørte tiden. Slik ble det, paradoksalt nok, viktigere å skrive, forteller komponisten Marcus Paus om pandemitiden. Foto: Julie Brundtland.

Kjente på musikernes trang til å spille

Kulturutøvere verden over opplevde under pandemien fustrasjon over plutselig å bli fratatt muligheten til å gjøre det livet deres gikk ut på – å fremføre. Mange musikere tok initiativ til å publisere opptak av fremføringer på YouTube, mens orkestre over hele kloden fremførte for tomme saler og strømmet sendingene i sanntid. 

Det var en åpenbar trang blant musikere til å fremføre, og dette var noe Paus merket som komponist:

– Under pandemien merket jeg at behovet jeg har for å skrive vekkes av behovet folk har for å spille, forteller han. 

Dobbeltalbumet er et resultat av samarbeid med flere at Paus’ favorittmusikere, og alle verkene spilles av utøverne de ble skrevet for. 

– Barndommen føles melankolsk fordi vi tror at den er noe som er tapt for oss. Men den er ikke tapt. Den står fortsatt der med åpne kratre og sår. Foto: Julie Brundtland.

Requiem

Det andre albumets hovedstykke Requiem er resultat av et samarbeid mellom Marcus Paus og hans far Ole Paus, og er et rekvie i romanseformat, altså sang og klaver, der Ole Paus har gjen- og omdiktet den tradisjonelle dødsmesseliturgien. 

Albumet byr også på syklusen «Trisyn», over dikt av Cornelius Jakhelln, samt innspillingen av operamonologen «Læreren som ikke ble», som er en tonesetting av et rasende brev fra Marcus Paus’ tidligere komposisjonsprofessor ved Musikkhøgskolen, som Paus forteller om i samtaleprogrammet Cave of Apelles.

Barndommens åpne sår

Når vi har drukket den siste tår av Bristols varme sjokolade, trekker undertegnede frem ditt yndelingsstykke fra utgivelsene – Silver Key fra Sonate for fiolin og piano.

– Dette stykket har mye barndom i seg, slår Paus fast. – Under pandemien var jeg mye i kontakt med lengslene fra den tiden. Jeg etterstreber å holde fast ved noe fra den tiden, forteller Paus om stykket. 

– Hva slags lengsler fra barndommen er du kommet i kontakt med?

– En slags drømmende lengsel. Ikke så mye melankoli som dagdrømmeri, forklarer han og avslutter: 

– Det føles melankolsk fordi vi tror at barndommen er noe som er tapt for oss. Men den er ikke tapt. Den står fortsatt der med åpne kratre og sår. 

Den russiske teatermannen Vsevolod Meyerhold, født i 1874, innehar en av de mest brutale skjebner ...
Anmeldelse av Måken, Torshovteateret (spilles fra 30. august til 19. oktober) «150 år gammelt» «Dere ...
«For meg har det bestandig vært en test på fornuften og ærligheten til enhver på ...