En høytidelig opplevelse

Publisert 24. september 2019 av

Oslos filharmoniske orkester fengslet alles ører da æresgjest, Dalia Stesevska marsjerte inn på scenen og leverte en mektig fremførelse av Sibelius’ andre symfoni, onsdag 4. september. Den verdensberømte, finsk-ukrainske dirigenten, som for øvrig er den første kvinnen noensinne som har fått sitt gjennomslag i et BBC-orkester (2015) gav publikum en høytidelig opplevelse.

Første sats åpner med myke strykere som setter en harmonisk og bløthjertet stemning over salen. Man kjenner det igjen: Begeistrede treblåsere inviterer plutselig til en lystig dialog med de ellers uanstrengte fiolinene. Gjenklangen fra Sibelius’ største inspirasjonskilde, Tsjaikovskij, er umiskjennelig. 

Dirigenten Dalia Stasevska er født i Ukraina, men vokste opp i Finland. Før dirigentkarrieren, spilte hun fiolin. Det er kanskje ikke tilfeldig at det var nettopp stykerne som presterte best under Stasevskas ledelse. 

En av hennes styrker er overgangene fra musikk til stillhet; de er myke og presise. Og hun tar seg god tid i pausene. Publikum får lyst på mer. 

Også blåserne fortjener skryt i denne fremførelsen av Sibelius’ oppløftende mesterverk. Basunene blåser mektige marsjtoner, mens fløytene holder seg i bakgrunnen. Det finnes lite som er vondere for øret enn en skrikende fløyte som ikke kjenner sin plass i et orkester. Akkurat som at det er retorisk grep å få folk til å spisse ørene ved å hviske, skaper et forsiktig fløytespill et mer oppmerksomt publikum.

I første del av annen sats kommer melankolien tydelig frem. Klarinetten gis tid til å legge sjelen sin i det sentimentale spillet, som smerter ethvert hjerte. At dirigenten tar seg god tid, gjør at man skvetter desto mer når dramatikken plutselig tar seg opp. Noen overganger er skapt for å få folk til å skvette, akkurat som første sats i Tsjaikovskijs sjette symfoni. Det samme gjelder denne overgangen i Sibelius’ symfoni, og Stasevska leverer.

Tredje sats er en opplevelse. Oppbyggingen mot fjerdesats er imponerende. Dessverre har Stasevska en del ansiktsgrimaser og pesing når hun dirigerer. Publikum kommer for å høre på musikken, så det er ikke nødvendig med grimaser – musikken er intens nok fra før. 

Høydepunktet for mange er den siste satsen, «reisen mot lyset». Hele orkesteret spiller intenst, det er knapt nok tid til å bla i noteheftene. Svetten pipler og man ser – og hører – at musikerne koser seg. 

Men Stasevska haster. Fjerdesatsens fanfare spilles for raskt. Det virker som om orkesteret haster for å komme seg gjennom fanfaren, og det er synd. Med tanke på hvordan hele stykket bygger seg opp til denne lange fanfaren, er det naturlig å hvile. Et publikum bør aldri sitte igjen med at det hastes. Hvis det heller holdes igjen på tempoet, får publikum en trang etter mer. 

Mot avslutningen, kommer dirigentens styrke frem igjen: de rolige partiene. En verdig avslutning på et oppløftende mesterverk av nordens største komponist. 

Del og lik
Kassekampen
Han er stedsutvikleren som vil redde byene fra kasseideologien. Kjelleretasjen
Sommerens store maleeventyr
Eggedal, dalen mellom fjellkammene, har inspirert flere motiver i Theodor
Hva sier ordene?
Ordene taler. Men man må lære seg å lytte til