Det er umulig å være nihilist på fotballkamp

Skrevet av Olav Drange Moen | 18. desember 2022

Forsøk bare selv, idet kampen tikker inn i tilleggsminuttene, publikum nervøst reiser seg fra setene på alle kanter, og ballen løftes inn i feltet i det mest avgjørende av øyeblikk.

Så fyres et skudd av mot mål, med keeperen hengende i løse luften. Et unisont gisp legger seg over stadion.

Med ett er det som om hele verden har stanset opp. Ballen – denne vesle klumpen av lær og gummi – har på mystisk vis forvandlet seg til øyet til en gigantisk malstrøm, som millioner hjelpeløst sirkler rundt og rundt og rundt.

Liker du det Sivilisasjonen skriver om?
Bli en søyle – sammen bærer vi Sivilisasjonen!

Med en uforklarlig kraft danner den usynlige krumninger tvers over hele kloden, dragende oss dypt ned under overflaten av fasaden vi kjenner som den materielle verden. Det er som om veggene selv begynner å gynge.

På en tilfeldig pub skriker de mange tilskuerne entusiastisk mot skjermen, i den vakre, irrasjonelle overbevisningen om at det skulle ha noe som helst å si. Hvor mange slike steder finnes det ikke der ute? Hvor mange er ikke som den eldre mannen i hjørnet akkurat nå, skytende opp i været? Alt takket være en gummiballs geografiske lokasjon på en gressmatte, et sted langt, langt der ute.

Så klasker ballen mot nettet, utløsende ekstase og gråt og jubelbrøl. Drømmer har gått i oppfyllelse, håp er knust.

Hvordan kan man i en så høyst levende stund si at det ikke spiller noen som helst rolle, at det ikke egentlig ville utgjøre noen som helst forskjell om ballen i stedet traff nettveggen, at det tross alt er den samme vilkårlige fysiske begivenheten som når en i sin barndom skjøt ballen i mål på en folketom løkke? Jeg har virkelig, virkelig prøvd, men kommet til kort.

I et tilsynelatende dødt univers, synes fotballen å representere livet på sitt mest idiosynkratiske, på sitt aller mest uttalte. Det er hva som mest markant skiller denne magiske lille stenen vår fra alle andre steder vi kjenner i universet. Hva kan vel være mer virkelig enn det?

Og skulle dette teateret til syvende og sist vise seg bare å være en eneste stor illusjon, et gedigent narrespill, det ultimate selvbedrag, hva er det da ikke om den mest tilfredsstillende, hånlige, trassige latter i ansiktet til et kaldt, meningsløst og likegyldig univers? Om det ikke er villig til å skjenke oss med en mening, er vi høyst klare til å skape en på egne vegne, mange takk.

For mens fotballen utvilsomt er noe av det underligste vi mennesker gjør, er det også noe av det mest vidunderlige.

I antikkens Hellas ble olympiaden sett på som en religiøs begivenhet. Grekerne forstod at idretten har en transcendent karakter, ved at den ikke lar seg redusere til sine materielle bestanddeler. Gjennom lekene er det som om vi ikke lenger beveger oss i denne verdenen mer, men blant gudene.

Så hva er sport, sånn virkelig?

Sporten er et biprodukt av leken. Mennesket er en art som har utviklet svært store hjerner proporsjonalt til kroppsmassen. Dette fører med seg at vi har en særdeles lang barndom, relativt til de aller fleste andre arter. Leken handler for oss ikke lenger bare om lærling i å navigere i miljøet vårt, den har blitt helt definerende for oss som skapninger.

Slik mennesker har gjort musikk til mer enn vibrasjoner i luften, sex til mer enn dyrisk forplantning, og kunst til mer enn fargesøl på et lerret, er også fotballen blitt mer enn noen vilkårlige fysiske bevegelser på en gresslette, så mye mer enn bjørnungenes lek. Som med andre menneskelige aktiviteter, er det opphøyet til noe langt større enn oss selv, løftet til et plan langt hinsides sin ydmyke dyriske opprinnelse. 

De som søker å tømme verden for sine farger vil fortelle deg at fotball bare er to og tyve mann som løper etter en ball. Det har de helt rett i, rent logisk sett. Men dette er djevelen som prater, den samme livets baktaler som vil overbevise deg om at kjærlighet bare er utløsningen av noen kjemikalier i kroppen, eller at all glede og lidelse i nåtiden ikke spiller noen som helst rolle sett i den store sammenhengen.

De har rett, men tar også fryktelig feil.  

Verdensmesterskap i fotball er en kulturell begivenhet helt uten sidestykke, en fest som samler hele menneskeheten, om så bare for en liten stund.

Men så vakker denne stunden er! Her er meksikanere med sombreoer, japanske kvinner i kimono med viftene sine, ghanesere dansende i sine tradisjonelle folkedrakter, her er briter, franskmenn og spanjoler, trommer, sang og hele spekteret av farger, skapende den perfekte ramme for denne åndelige aktiviteten.

Alle er de forent i troen på fotballen, at denne tilsynelatende irrasjonelle aktiviteten faktisk betyr noe. Det finnes virkelig ingen annen slik begivenhet i hele den vide verden. Det fyller en med en uslukkelig stolthet av å få være en del av denne merkelige arten vår – det største av alle privilegier.

Så måtte den beste vinne! For jeg tror virkelig det betyr noe, selv om jeg ikke er riktig sikker på hva.

Fotballens store finalearena er der nihilismen – en gang for alle – legger seg bekjempet ned for å dø.

Denne uken skulle Ibsenfestivalen gått av stabelen på Nationaltheatret. Grunnet tingenes tilstand utsettes festivalen på ...
«Hvem er redd for Virginia Woolf?» spilles på Nationaltheatrets scene Kanonhallen til og med 25. ...
I 8. klasse på ungdomsskolen fikk jeg i oppgave å skrive en stil om meningen ...