Politiets pågripelse og arrestasjon av Marius Borg Høiby ligger an til å bli årets store norske skandale. Kroppskrenkelse og skadeverk er ikke hverdagskost, især ikke for en med tilknytning Norges aller fineste adresse, nemlig Slottsplassen 1. Men midt oppe i de hundretalls fordømmende artikler som skrives i disse dager, står mannen selv med sin egen historie og en bakgrunn som ved nærmere undersøkelse forteller om en kompleks psykologisk situasjon vi kanskje bare aner omrisset av.
Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!
Skandaleprinsen
Reaksjonene på hendelsen, som fant sted på Frogner i Oslo i begynnelsen av august, er todelte. På den ene siden er man meget overrasket, på den annen side ikke i det hele tatt. For på mange måter oppfattes denne hendelsen som et forventet klimaks på en mange års lang beretning om økende nysgjerrighet for fyll, narkotika og generell kriminell adferd. På Høibys Wikipedia-side kan man lese om råkjøring, kokainbruk, samt misbruk av kongefamiliens navn og adresse. I disse dager dukker det stadig nye artikler opp vedrørende kriminelle venner, samt vold i tidligere kjæresterelasjoner.
Nordmenns fascinasjon for alt dette kan kokes ned til ett spørsmål: hvorfor? Marius Borg Høibys egen forklaring er både oppklarende og underlig. Han skylder på sin skrantende psyke, men uten å begrunne hvorfor han sliter psykisk. Det er selvsagt en mulighet for at dette er et påfunn – et overbevisende forsvar han kan servere offentligheten. Denne muligheten er imidlertid lite fruktbar, for om så stemmer, er han jo bare en råtass, og politiet vil ta seg av resten. Et empatisk menneske vil uansett se bort fra denne teori som i verste fall er en umenneskeliggjøring av et meget virkelig menneske. Om vi aksepterer premisset om at han sliter psykisk, så er vi imidlertid ikke blitt klokere. Spørsmålet står fortsatt: hvorfor?
Det usagte
Kanskje svaret ligger i de store skuespill og dramaer? For som Oscar Wilde påpekte engang, så «efterligner livet kunsten oftere enn omvendt».
Det var min far, Odd Nerdrum, som gjorde meg oppmerksom på et av de store dramatikeres fremste fortellergrep. Vi hører ofte om de ulike virkemidler: om helten som drar ut på en reise, om et begeistret individ i et håpløst samfunn, om katarsis (renselse) når helten får forløst noe substansielt både i seg selv og i sin verden, og mye mer. Fortellergrepet min far hadde oppdaget handler imidlertid ikke om hva som fortelles – men snarere om hva som ikke fortelles. I Hamlet (1601) benytter Shakespeare seg av dette virkemidlet. Det er noe substansielt som ikke fortelles, det er noe «usagt», og dette «usagte» gjennomsyrer stykket. Når vi først møter Hamlet i første akt er bakteppet denne: Hans far, Kongen, har dødd. Det underlige er imidlertid at onkelen har tatt over tronen istedenfor sønnen – et tydelig brudd med kutymet om arverett. Man skulle tro at dette i seg selv var basisen for stykket, men det er det altså ikke. Ingen i teaterstykket kommenterer noensinne det underlige faktum at onkelen har tatt over tronen. Det ligger der bare – og skurrer.
Det usagte i dramet «Marius Borg Høiby» er av en lignende art. Mannen er, som de fleste nordmenn vet, sønn av kronprinsesse Mette Marit, men ikke av Kronprinsen. Hun fødte ham et par år før hun traff sin utkårede og kunne dermed føde ekte tronearvinger. Situasjonen Marius Borg Høiby befinner seg i er faktisk unik for vår tid. Han er en slags bastard, eller løsunge. Som hos Shakespeare er dette kun bakgrunnsstøy, men et bakgrunnsstøy som sannsynligvis i vesentlig grad påvirker dramaet i forgrunnen.
Hvordan er det å være Marius Borg Høiby, hele Norges bastard? Mannen befinner seg i en merkelig dobbel situasjon. Han er ikke kongelig, har ingen kongelige rettigheter, men får pressedekningen som skulle tilsi at han er det. Denne dissonansen, mellem de egentlige forhold og en befolknings oppfattelse, er ikke studert grundig nok. Det var Carl Gustav Jung som i sin tid observerte at psykologiske lidelser i stor grad handlet om et splittet sinn – en tilstand hvor et menneske lever i to vidt forskjellige tilstander eller verdensanskuelser samtidig. Splittelsen kan resultere i utagerende adferd, bipolare tendenser, eller regelrett schizofreni. Alle mennesker opplever former for splittelser i løpet av livet og med større eller mindre vanskeligheter overvinnes de over tid. Jung kalte prosessen for «individuasjon» (å bli et helt menneske).
Den marxistiske moral
Det var i 2001 at Märtha Louise gav fra seg sin tittel og fikk, i hvert fall på papiret, en lignende situasjon som Marius Borg Høiby. Også hun har forblitt kongelig på folkemunne, men det er en vesentlig forskjell mellem henne og Høiby. Hun hadde nemlig et valg. Og det maktesløse som ligger i å ikke kunne foreta seg valg er vel nærmest definisjonen på å være ufri. Det vanskeligste med Borg Høibys situasjon er denne: Han har alle ulempene med å være kjent, men nesten ingen av fordelene.
Den norske folkemoralen, at det er «greit å sparke oppover», er den skjulte rettferdiggjøringen som ligger bak skriveriene og den hysteriske åpenheten rundt Marius Borg Høibys voldssak. I en artikkel i Dagbladet publisert 15. August sier den såkalte «danske kongehuseksperten» Lars Hovbakke Sørensen følgende om Marius Høibø:
– Han har levd et privilegert liv og hatt alle muligheter til å mestre livet bra.
Sitatet avslører at det er «oppoversparking» som ligger til grunn for den offentlige oppvask.
Problemet er at denne moral har bakgrunn i marxistisk tenkning: «oppover» er forstått utifra en klassetankegang som måler penger og kjendisstatus. I en tid med såpass høy generell velstand som i dag er denne tankegang ikke noe mindre utdatert enn bastardholdningen jeg nevnte tidligere.
Monarki eller ikke?
De kongelige skandaler er mange, både i Norge og utland. Märtha Louise og Durek er unektelig en skandaleduo og på den andre siden av Nordsjøen har det britiske kongehuset sine vanskeligheter med Prins Harry og Meghan. Alle disse skandalene har noe til felles: det handler om medlemmer av kongehusene som ikke finner seg til helt til rette – hverken som kongelige eller menige.
Den vanlige antagelsen er at dette er de respektive menneskers egne private problemer, men denne forklaring holder ikke vann når mønsteret er så tydelig: De respektive personligheter har opplagt vansker for å finne sin plass her i verden som kongelige fordi vi som samfunn har vanskelig for det. Märtha Louise kunne fortelle i en podcast for noen år tilbake at en vesentlig del av årsaken for å gi opp sin tittel var den svært lave apanasjen og jobbforbudet som fulgte med den. Prins Harrys situasjon handler også tildels om penger, for da han grunnet familiedisputter ville ta pause fra royale oppdrag, ble han fratatt apanasjen sin. I desperat jakt efter midler for å opprettholde livsstilen sin, ble eksklusive intervjuer og samarbeid med store amerikanske selskap løsningen, men dette var bare bensin på bålet hva gjaldt familiekonflikten.
Det kan virke som vi ikke helt har bestemt oss om vi skal forbli et monarki eller å ta steget inn i republikken. Har man først bestemt seg for monarki så bør folkelige normer ikke presses på kongehusene, det får holde at vi har folkevalgte. Det handler ikke om å frata de kongelige alt ansvar, men å gjøre livene deres så respektable og komfortable at de med ro og eleganse kan representere de lange linjers makt i tiår fremover.
Kongehusets falitt
Marius Borg Høiby er kanskje det tristeste eksempel på en folkeliggjøring av kongehuset. Løsningen er åpenbar: de kongelige titler må utvides. I en tid hvor barn fra tidligere ekteskap omtales som «bonusbarn» er vår holdning til Marius meget suspekt. Om han ikke kan få en prinsetittel så gjør ham i hvert fall til hertug med en stor flott eiendom og medfølgende privilegier.
Politisaken mot ham bør selvsagt ikke oppheves, han er ikke hevet over loven. Marius Borg Høiby har, som enhver annen, et personlig ansvar for å finne sin vei i livet, lykken kan ikke skjenkes ham. Men vi som befolkning må virkelig gå inn i oss selv og rette opp feilen som er begått. Han er blitt et offentlig skue, en halvpriveligert apekatt som nordmenn på sine høye moralske hest sitter godter seg over. Nu har han gjort noe virkelig ille og tidspunktet er kanskje feil, tenker du? Jeg tror ikke det. Av og til skal ikke store feilgrep besvares med straff, men med tillitserklæringer. Dette vet tusenvis av foreldre så inderlig godt. Det er på tide at skandaleprinsen blir prins på ordentlig.
