– Skatteflyktningene har rykt og reist – hvem blir venstresidens nye hakkekylling? | 1. mai, du skjønne milde

Skrevet av | 1. mai 2024

Kom mai, du skjønne hamskiftets måned. Regnskapet er levert, det er fatølvær, høysesong for pollenallergi, klamydia og familiesammenkomster – med og uten bunad. Fridagene og overgangsritualene står i kø. Det flagges og festes i vildensky; kvisete konfirmanter, frislipp fra dansken og tyskeren, og, for de spesielt interesserte, dagen da Jesus spratt til himmels. Parallelt pågår russefeiringen – med eller uten russedress. Gudskjelov er kongen friskmeldt, og kan holde samfunnet i sving mens alle andre nyter pølser og lediggang. 

Først ut på mai-agendaen er arbeidernes dag. En rød dag hvor Jesus ikke synes å ha hatt en finger med i spillet. Ingen helligdag med andre ord, kun en offisiell høytidsdag. Og dermed er det, i henhold til antitetisk lovtolkning, fritt frem å fylle dagen med «utilbørlig larm» og «annen forstyrrende virksomhet». Dette smutthullet i lovverket blir flittig benyttet  – ikke en eneste 1. mai forbigår uten at det støyes på høyst utilbørlig vis i gatene rundt om i det ganske land.

Arbeiderbevegelsens første fanesak var 8 timers arbeidsdag. Venstresiden stod samlet om kravet. Men som andre bevegelser sliter imidlertid også arbeiderne med å finne et samlingspunkt i individualismens tid. Interne motsetninger er noe herk, og demonstrasjoner har blitt dagligdags. Det er langt fra lett å vinne folkets oppmerksomhet i mylderet av opponenter. Skal man bli hørt og sett i dag, må budskapet være lettfattelig, og gjerne ha sexy og grenseoverskridende elementer.

I en tid hvor Norge støvsuges for kapital og kompetanse, er det åpenbart hva årets fanesak egentlig burde være: «Det er bedre å ha en arbeidsgiver, enn ingen». For ikke bare de ustyrlig rike pakker «snippsekken», også de som akter å bli det, tar sorger og skatter på forskudd, og planlegger en exit før de rekker å etablere arbeidsplasser i Norge. Men det er ikke bare Alpelandet som tiltrekker seg kreative og nyskapende hoder. Heller ikke regjeringen og i departementene ligger de på latsiden: Nærmest hver uke kommer de opp med nye idéer for hvordan å skape uforutsigbare og ugunstige vilkår for de som våger å ansette nordmenn.

Som forventet er det imidlertid påfallende stille fra 1. mai-togene. Det ropes ikke om avvikling av formuesskatten, om et stabilt styresett eller krav om at Norge skal være verdens beste land for gründere. Da er det imidlertid viktig å huske på at skatteproveny og velferdsstat ikke er alt. Dersom de rike forlater landet, vil venstresiden miste det viktigste de har, nemlig en felles fiende. Uten Røkke og Stordalen vil samholdet kollapse som et korthus. 

Kurvfletting i Polen og karbonfangst i Emiratene finansierer seg imidlertid ikke selv. Skatteprovenyet må dertil økes. Problemet er bare at når exitskatten er innkassert, er det ikke mer å hente fra de beste skattyterne blant oss. Finansdepartementet og Skatteetaten blir dermed forvist til nye jaktmarker.

En gruppe som på mange måter kan minne om skatteflyktningene, ved at de som finanstoppene høster fruktene av andres arbeid og kan, i likhet med Spetalen og Haudemann-Andersen, ha avvikende meninger, er alle de 1,3 millionene som mottar støtte grunnet manglende arbeidsevne. Her finnes uante inntektsmuligheter for staten. Ved å innføre nye skatteløsninger som går spesifikt på de som mottar støtte fra arbeids- og velferdsforvaltningen, har vi en utømmelig kilde å leve av etter at oljen forbys: Dokumentavgift på skjemaveldet på 2,5 prosent av trygdeutbetalingen, NAV-avgift, sykepengegebyr, og grunnrenteskatt på øvrige velferdsgoder.  

Bare vent og se, når de rike har reist sin kos, er de trygdede fritt vilt. Uten hat, intet samhold.

Fredag 19. april kl. 21.30 fylles Den arktiske hovedscenen på SALT med lyrikkglade mennesker. Det ...
Vår samtid dyrker stadig viktigheten av å ikke ta på «en maske», men tenker sjeldent ...
Hvor har de vært de tre siste år? De som hadde i oppgave å holde ...