Donald Trumps støttespillere liker å påpeke at han er en erfaren forretningsmann, som kjenner kunsten å fremforhandle en avtale.
Det kan godt være, men kontrakter i forretningslivet håndheves av staten. I statsvitenskapen taler man i kontrast om et «anarkisk» internasjonalt system: Det finnes ingen påtalemyndighet over statene til å sanksjonere avtalebrudd.
Volodomyr Zelenskyj sitter således med en helt legitim bekymring: Hvordan vil en fredsavtale i Ukraina håndheves, slik at russerne ikke bare gjenopptar aggresjonen som de har gjort tidligere?
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
Vi er fremdeles i fredsforhandlingenes innledende fase, men ser allerede konturene av tre avskrekkende mekanismer:
Den første mekanismen er europeernes villighet til å sende fredsbevarende styrker til Ukraina. Åpenlyst vil ikke disse være av militær verdi, men markant heve terskelen for et nytt russisk fremstøt. Som er nøyaktig hvordan NATO resonnerte da de utplasserte symbolske troppekontingenter i Baltikum i 2017, som et ledd i «Enhanced Forward Presence»-initiativet.
Den andre mekanismen er Trumps foreslåtte bilaterale mineralavtale med Ukraina. Undertegnede kritiserte umiddelbart utkastet, blant annet med bemerkningen at «under Trump ter ikke Uncle Sam seg lenger som verdens politimann, men som verdens røver.»
Avtalen inneholder tilsynelatende ingen quid pro quo. Amerikanerne får 500 milliarder dollar av ukrainske naturressurser, Kyiv får kun en vag setning om at USA «støtter Ukrainas innsats for å oppnå sikkerhetsgarantier.» En kan forstå Zelenskyjs kvaler med å undertegne et så ensidig dokument, som ville være å selge ut eget land til lavestbydende.
Derimot hersker det liten tvil om at avtalen tilbyr en viss avskrekkende effekt, da den legger opp til at et fremtidig angrep på Ukraina samtidig utgjør et angrep på vitale amerikanske forsyningslinjer. Det kan endog argumenteres for at dette er en mer solid sikkerhetsarkitektur enn et abstrakt løfte festet til et papir.
Den tredje mekanismen er at Donald Trump – i kraft av sin impulsivitet og uforutsigbarhet – har større avskrekkende potensiale enn sine to forgjengere. Empirien ser ut til å støtte dette: Under Barack Obama angrep russerne Georgia i 2008 og gikk inn i Øst-Ukraina i 2014, under Joe Biden utførte de fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022, mens under Trump har de avstått fra nye intervensjoner.
Det har en tendens til å bli glemt, men det var faktisk Trump som påbegynte våpenleveransene til Kyiv i 2018, etter at Obama-administrasjonen avviste ukrainernes forespørsel om militær bistand. Trump styrket også de økonomiske sanksjonene, flyttet tropper til Øst-Europa, og forsøkte å presse europeerne til å øke forsvarsbudsjettene og stanse kjøp av russisk gass.
Det er en myte at Trump bare er en bløffmaker. Ifølge Bob Woodwards bok Fear: Trump in the White House (2018) beordret han et attentat mot den syriske diktatoren Bashar al-Assad, som reaksjon på det kjemiske angrepet i Damaskus i april 2017. Forsvarsminister James Mattis undergravde ordenen ved å instruere sine ansatte: «Vi kommer ikke til å gjøre noe av dette.» I en annen hendelse slapp Trump den største ikke-nukleære bomben, «Mother of All Bombs» (MOAB), over et IS-kompleks i Afghanistan, noe han meddelte Kinas president Xi Jinping mens de spiste kake. Putin vet at om han ikke spiller ball med Trump, risikerer han en kraftig rekyl fra Det hvite hus.
Tautrekningen om en sikkerhetsgaranti
Hva som har utspilt seg de siste ukene, er at både europeerne og Zelenskyj har forsøkt å mase til seg en amerikansk sikkerhetsgaranti til Ukraina. Fra amerikanernes ståsted er dette helt uaktuelt, av tre kritiske årsaker:
For det første ville det undergrave fredsprosessen. Kremls viktigste kriterium for å sette seg ned ved forhandlingsbordet – foruten at de beholder okkuperte territorier – er at Ukraina forblir en nøytral stat utenfor NATO. Da kommer rett og slett ikke en slik sikkerhetsgaranti på tale. Punktum finale.
For det andre er det en tverrpolitisk forståelse i Washington D.C. om at det å gi Ukraina en sikkerhetsgaranti er uansvarlig, fordi det drastisk vil øke sannsynligheten for en katastrofal krig mellom USA og Russland. Dermed har suksessive amerikanske administrasjoner – demokratiske så vel som republikanske – motsatt seg dette.
For det tredje bestemmes ikke det utenrikspolitiske handlingsrommet bare av maktfordelingen internasjonalt, men også innenrikspolitisk. Etter en serie av tvilsomme Midtøsten-intervensjoner under George W. Bush og Barack Obama, er det amerikanske elektoratet preget av krigstretthet. Amerikanere flest ønsker ikke under noen omstendigheter å sende sine sønner og døtre i døden for å forsvare fire fylker i Øst-Ukraina – i en krig som ikke engang er i USAs nasjonale interesse å opprettholde. Det mest sammenfallende med USAs interesser i Ukraina, er å avslutte konflikten. Slik kan de heller fokusere på oppdemming av sin globale hovedutfordrer: Kina.
For effektiv utbalansering av kineserne, ønsker Washington på sikt å bryte opp alliansen mellom Kina og Russland. Slik president Richard Nixon og hans nasjonale sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger «åpnet» Kina under den kalde krigen i 1972, innebærer dette muligens et strategisk partnerskap med Moskva. Bare å underholde en slik idé er naturligvis blasfemisk i Berlin, Paris og London. Som global hegemon har derimot Washington et mer overordnet og langsiktig perspektiv på verdensaffærene.
(At Trump faktisk åpner et vakuum for Kina ved å starte handelskriger mot allierte, rulle tilbake USAs myke makt i verden med omfattende bistandskutt, og demontere institusjonene til den vestligledede verdensordenen, er en annen sak.)
En svært utbredt misoppfatning, er at USA allerede har gitt Ukraina sikkerhetsgarantier i Budapest-memorandumet (1994). Dette er komplett uriktig: Den eneste garantien de gav, var å «søke umiddelbar handling fra FNs sikkerhetsråd» i tilfeller av aggresjon «der atomvåpen blir brukt.» Siden Russland har vetorett i sikkerhetsrådet, betyr dette at Budapest-memorandumet er ubrukelig selv i atomscenarioet. Om Ukraina allerede hadde en blank forsvarsgaranti fra USA, ville hele konflikten omkring et NATO-medlemskap selvsagt vært overflødig.
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld deg inn i vårt nyhetsbrev!
Utblåsningen i Det ovale kontor
Etter den pinlige krangelen i Det ovale kontor 28. februar, er fremstillingen til norsk presse at Zelenskyj ble «overfalt» av bøllene Donald Trump og hans visepresident J. D. Vance. Det er helt klart inntrykket nordmenn flest vil sitte igjen med – etter å ha blitt presentert en tre minutters videosnutt av øyeblikket det hele virkelig gikk skeis.
Hva som utelates, er kritisk kontekst: Zelenskyj besøkte Det hvite hus for å undertegne en avtale. I tredve minutter forlanget han foran pressekorpset en sikkerhetsgaranti fra USA, som amerikanerne har vært ettertrykkelig klare på ikke ligger på bordet. Normalt er slike pressekonferanser rent seremonielle, og hverken riktig tid eller sted for å innlede den slags betente diskusjoner.
En majoritet av amerikanere oppfattet Zelenskyj som respektløs. Han rullet med øynene, ristet i frustrasjon på hodet, holdt armene i kors, og prøvde gjentatte ganger å endre vilkårene til avtalen de skulle signere i rommet ved siden av. USAs visepresident, J. D. Vance, eskalerte til slutt situasjonen på særdeles uprofesjonelt vis, men dette var først etter at Zelenskyj konfronterte han ved å latterliggjøre hele fredsdiplomatiet:
Zelenskyj tiltalte deretter Vance som «suka blyat», som betyr «jævla bitch» på russisk. Dette er åpenlyst ikke i tråd med god diplomatisk kutyme. Det er også en ekstraordinært lite intelligent atferd.
Etter den skamfulle seansen i Det hvite hus, uttalte Zelenskyj at fred fremdeles var «langt, langt unna», et nytt sjakktrekk som gjorde at Trump tilbakekalte militær bistand. Selv etter at Zelenskyj begynte å bøye seg for Trumps pisk, var ordlyden fremdeles at han så frem til «solide sikkerhetsgarantier» fra USA. Frustrasjonen er forståelig, men dette er et spill han ikke kommer til å vinne.
Den europeiske fredsplanen
Storbritannias statsminister Keir Starmer og Frankrikes president Emmanuel Macron har forsøkt å gjenvinne initiativ med sin egen fire punkters fredsplan. Hva de har lagt frem, er en våpenhvile på én måned «i luften, til sjøs og innen energiinfrastruktur.» Ergo en pause av stridigheter utelukkende på områder der Russland nyter tilnærmet full dominans. Dette er ikke en seriøs plan, men en fornærmelse av intelligensen til alle involverte parter.
Et langt mer alvorlig problem, er at europeerne ikke er i posisjon til å diktere noe som helst eller forskyve maktbalansen på slagmarken. Starmer fremstiller seg selv som en slags moderne Winston Churchill, men har til rådighet kun seks brigader. Innen 2025 vil Russland ha 250 brigader. (Norge har for ordens skyld én brigade.)
Statsviteren Daniel C. Sneider har skrevet om Japans «frykt for amerikansk forlatelse» kontra USAs «frykt for å bli fanget» i relasjon til deres gjensidige sikkerhetsavtale fra 1960. For å holde amerikanerne inne, besluttet japanerne under lederskapet til (den nå myrdede) statsminister Shinzō Abe å omgå sin pasifistiske grunnlov og ruste kraftig opp. Det gjorde sikkerhetsavtalen mer jevnbyrdig. Som konsekvens er USA fremdeles dypt forpliktet til forsvaret av Japan.
Med hederlige unntak som Polen og Finland, har Europa i motsetning valgt å forbli USAs gratispassasjerer. Til tross for hele elleve år med krigshandlinger i Ukraina – og press fra både administrasjonene til Obama, Trump, Biden og Trump igjen om å jevne ut NATO-byrdefordelingen – har europeerne fremdeles ikke rustet opp relativt til russerne.
Dette er aldeles hårreisende. Det betyr at Europa ikke kan ta ansvar for egen sikkerhet, ikke har noen kort å spille i denne krisen, og i verste fall risikerer å bli forlatt av sin viktigste allierte. USAs bekymring for å bli «fanget» av sine NATO-allierte – og forvillet inn i uønskede konflikter hvor de må bære nesten hele byrden – er nå kritisk høy. Den dempes ikke akkurat av at europeerne ønsker å videreføre en krig Ukraina taper, og forlanger å bli kausjonert ut med amerikansk blod.
Forstår man egentlig hvor nedlatende dette oppfattes på den andre siden av Atlanteren? Ikke bare av Trump-kabinettet, men av vanlige amerikanere? De undrer seg hvorfor ikke flere krigshissende europeere selv reiser til frontlinjen. Er det ikke tross alt deres nabolag?
Manglende realisme
Europeerne har lenge vært fullstendig frakoblet virkeligheten, fordi de har vokst opp i en helt risikofri verden: På nasjonalt nivå kan de falle tilbake på velferdsstaten om de feiler, mens de på internasjonalt nivå er beskyttet bak en amerikansk forsvarsmur.
I ly av denne muren har europeerne følt seg riktig så overlegne amerikanerne, som ikke har en like utbygget velferdsstat. For å sette dette i et større perspektiv: Det amerikanske forsvarsbudsjettet løper på over 10 500 milliarder norske kroner, som tilsvarer det britiske velferdsbudsjettet ganget med femten. Europas velferdsstater har i en ikke ubetydelig grad blitt subsidiert av USAs forsvarsparaply.
Takket være den amerikanske forsvarskausjonisten, har det europeiske ordskiftet i Ukraina-krigen vært dominert av moralisme fremfor realisme. Spør man hvordan den dystre situasjonen på slagmarken konkret kan snus – som undertegnede har forsøkt i en årrekke – fordømmes Putin som den nye Hitler én gang til. Flere mentale trekk kan man bare glemme. Lysene er på, men det er ingen hjemme.
Ingenting er farligere i internasjonal politikk enn en falmende stormakt med en såret nasjonal stolthet. En revinisjonistisk imperialstat som Russland må behandles med økt avskrekkelsesevne kombinert med stor varsomhet. Den europeiske eliten har i stedet tydd til stikk motsatte tilnærming: Kraftig redusert avskrekkelsesevne kombinert med dumdristige provokasjoner og eskalasjon ved hver minste korsvei. Det er ikke akkurat kardinal Richelieu verdig.
Nå hamrer virkeligheten på døren.
