Om ingen står opp mot denne snikende masseinvasjonen, vil hver kvadratmeter av det offentlige rom snart ha et kjøleskaps sjarm, skriver Olav Drange Moen, som argumenterer for at kaldere lys gir en kaldere verden.
Stuen min var ikke lenger trivelig. Likevel var det vanskelig å sette fingeren på denne brå og uventede forandringen, utover at den rent faktisk hadde skjedd. Åpenlyst var det lite å utsette på interiørets smakfulle estetiske kvaliteter.
Så falt bitene på plass: De nymonterte LED-lyspærene badet rommet i et motbydelig hvitt og iskaldt lys. Hva som tidligere var et hyggelig oppholdsværelse, hadde med ett fått auraen til et sterilt offentlig kontor, en operasjonssal eller venterommet hos tannlegen. Hjemmets helligste kammer var skjendet.
Under en spasertur forleden, stanset jeg opp for å inhalere stemningen under de gylne gatelyktene, som flommet grasiøst mellom de nakne grenene og kronet kvelden. I horisonten glødet byen som tusen gnistrende stearinlys. Det er noe ved dansende lys i nattens ulmende mørke som fyller meg med en slik vidunderlig nostalgi, med den herlige fornemmelsen av å være fabelaktig levende.
Denne sjelens luftetur ble på hjemveien forstyrret av turbulens, som varslet om den nærstående krasjlandingen: De varme gatelyktene frøs gradvis til skjærende hvite pærer. Natten ble støpt i is. En skulle tro at ingen ringere enn Hufsa hadde gjort sitt nærvær kjent. Vel fremme i nabolaget mitt, var det sjelløse LED-tyranniet tilsynelatende allmektig. Kveldsmagiens mykhet var smadret med modernitetens kalde, harde stålnever.
Klassisk versus moderne?
Klassisk anlagte mennesker liker å tale om arkitektur, billedkunst, skulpturer, mote, litteratur, musikk eller selv farver. Hva vi tenderer å underspille i våre estetiske overveielser, er lyssettingens betydning. Lyset forvandler nemlig alle ting innenfor dets rekkevidde. Således har fenomenet til felles med musikk at det gjør noe med hele atmosfæren til et sted.
Min observasjon er at klassiske hjem oftest er dunkelt belyst, med varme lyskilder. Det kan minne om hvordan våre forfedre satt rundt bålet og fortalte hverandre historier, eller om faklene og oljelampene som pustet liv i kveldene i Athen eller det gamle Rom. Lamper med varme lys er hva vi forventer av en restaurant som møter en viss klassisk standard. Det er også hva vi ønsker oss av en pub av det fornuftig tradisjonelle slaget (helst i det muntre selskap med et bibliotek, glassmalerier, komfortable godstoler i skinn, og et åpent ildsted).
Gylne lys imiterer flammene fra lyktetennerens tid. Slik oppfylles det tiltenkte delikate, dramatiske samspillet mellom lys og skygger på utsiden og innsiden av våre klassiske byggverk. Når julepynten skal opp og frem, er det som regel også varmere toner det går i, som særlig er velkomment i et kaldt og mørkt vinterland som vårt. Jeg mistenker at mye av høytidens enorme sekulære appell ligger nettopp her.
Hvit, skarp belysning tilbyr i kontrast ingen hygge eller trøst, kun et likegyldig, upersonlig institusjonspreg. Det står i stil med gatekjøkkenet, fylt med skrålende, berusede folk som venter på kebab. Eventuelt med den vulgære influenserboligen, innredet med IKEA-møbler, grelle farvevalg og store bokstaver som erklærer at dette tomme eggeskallet, i motsetning til hva alle ledetråder skal ha oss til å tro, virkelig er et «HOME».
Ønsker man å gjøre Europas katedraler og kirkebygg mer tafatt trivielle (skal vi si i Rema 1000-frysediskens ånd?) kan kortbølgede LED-lyspærer med fordel installeres innad konstruksjonene. Hvilket er nettopp hva slags overgrep som har rammet Notre-Dame etter restaureringen, som har strippet helligdommen for mye av sin gotiske mystisisme og sublimitet. Assosiasjoner vekkes til ghettofiserte bydeler, moderne finansdistrikter, flyplasser eller metropoler i dystopiske fremtidsvisjoner. Siden det nå finnes LED-alternativer i varmere farver, er det rett og slett ingen unnskyldning for dette.
Lys i fiksjon
Forfatterens mest potente grep for å gjøre et sted dystert og håpløst, er å trekke ut alle farvene fra det. Tenk bare på hovedkvarteret til det onde Magisteriet i Philip Pullmans Den mørke materien-trilogi, Azkaban-fengselet i J. K. Rowlings Harry Potter-serie, eller Den hvite heksens borg i Legenden om Narnia – Løven, heksen og klesskapet (1950) av C. S. Lewis.
Det er likedan i filmens verden: Hjemplaneten til det onde Harkonnen-huset har i Dune-filmatiseringen fått en sort sol av regissør Denis Villeneuve, som til forskjell fra bøkene gjør alt marerittaktig, blendende hvitt. Virkemiddelet ble også brukt til skrekkinngytende effekt av stjerneregissør George Lucas i dystopien THX II38 (1971). I Star Wars-filmene hans er naturligvis Det galaktiske imperiet og Darth Vader bestandig svøpt i farveløse omgivelser, med kritthvit belysning. Det samme er fremtiden i Terminator-filmserien eller den postapokalyptiske virkeligheten i The Matrix, som begge har falt under maskinenes mekaniske herredømme.
I TV-serien Severance (2022-) har hovedkarakterene fått hjernene splittet. Deres ene halvdel er fanget i en depressiv kontorbygning, hvor de i praksis er slaver for den andre halvdelen hvert sekund av sin bevisste eksistens. For å understreke hvor horribelt dette kontorlandskapet er, har skaperne overveldet det med uinspirerende hvitt taklys.
Da jeg nylig fikk et gjensyn med den noe undervurderte science fiction-thrilleren Equilibrium (2002) – hvor premisset er at den totalitære staten undertrykker all emosjonalitet – var også alle scenene pudret i demoraliserende, gledesløst hvitt. Det eneste unntaket var scenen hvor hovedkarakteren, spilt av Christian Bale, for første gang begynner å føle, etter på ulovlig vis å ha skulket pillene som fjerner borgernes emosjonelle evner. I scenen bryter han sammen til Beethovens 9. symfoni. Episoden er historiens vendepunkt, som får Bales karakter til å beslutte at regimet må veltes. Det er også filmens eneste øyeblikk satt til varm belysning.
Vitenskapelig ryggdekning
Også vitenskapen er solid på min side her. Verdens mest omfattende studie på feltet, med 87 000 deltagere, konkluderer at å bli eksponert for lys med kortere bølgelengder om kvelden, kraftig øker risikoen for psykriatiske lidelser som angst, depresjon og psykoser. Ifølge the American Medical Association gir LED-lys ellers større risiko for både kreft, diabetes og hjerte- og karsykdommer. Samme organisasjon fastslår at LED-pærer har hele fem ganger høyere påvirkning på søvnrytmen enn konvensjonelle gatelys. Dette er en katastrofe også for trafikksikkerheten: Opp mot 20 prosent av ulykker på veien skyldes dårlig søvnkvalitet. I tillegg virker LED-lys blendende på trafikanter.
På toppen av alt dette, desorienterer LED-lys trekkfuglene, så vel som å forårsake mange øvrige forstyrrelser på dyrelivet. Det forsterker ikke minst lysforurensningen, slik at vi ikke lenger kan se stjernehimmelen.
Kaldere lys, kaldere verden
Fremdeles er det altså opplest og bestemt: Gate for gate, nabolag for nabolag skal erobres av LED-lys i sterilt hvitt, én pære av gangen. Om ingen står opp mot denne snikende masseinvasjonen, vil hver kvadratmeter av det offentlige rom snart ha et kjøleskaps sjarm. Dette er et modernistisk angrep, på linje med den arkitektoniske brutalismen. Forskjellen er at det synes å foregå under alle sin radar.
Som den gamle amerikanske reaksjonære William F. Buckley Jr., som gikk bort i 2008, fylles jeg med lysten til å stille meg fremfor historiens lokomotiv og skrike med trassig stemme: «Stopp!» Vi ble tross alt ikke spurt om denne revolusjonen. Den ble aldri debattert, men vedtatt langt over hodene våre. Beslutningstakerne fremstår i det hele tatt som den type mennesker som, for å parafrasere den radikale 1800-tallsforfatteren Mark Twain, «vet prisen på alt og verdien av ingenting.»
Kjære leser, jeg bønnfaller deg om å stå opp mot denne heslige styggedommen, før det er for sent. For det kan hverken betviles, bestrides eller benektes: Kaldere lys gir en kaldere verden.
