Aristoteles’ klassiske visdom kan i stor grad hjelpe oss med å analysere og diagnostisere problemene i den nyeste generasjonen av politikk, skriver Thomas Clemens.
Kan en gammel klassisk tenker som Aristoteles bidra til en dypere forståelse av den nye verdensordenen i dag? Rory Stewart (født 1973), en britisk akademiker, kringkaster, forfatter, offiser, diplomat og tidligere minister, har i en forelesning utforsket hvordan klassisk tenkning kan brukes for å forstå og navigere i dagens komplekse samfunnsorden. Denne klassiske tilnærmingen, som er distansert fra den moderne politiske skalaen med høyre og venstre, gjør det lettere å se hva som har gått galt med verden i dag. Ved å trekke på Aristoteles’ filosofi, prøver Rory Stewart å fremheve nødvendigheten av å finne balanse og orden i en verden preget av særegen endring i vår sivilisasjon.
Populisme, Aristoteles og håp
Den 8. juni 2023 holdt den tidligere britiske konservative ministeren Rory Stewart den årlige Sir Thomas Gresham-forelesningen i The Old Library, Guildhall, City of London i Storbritannia. Forelesningen knytter seg til en stolt tradisjon ved Gresham College, hvor det har vært tilbudt gratis offentlige forelesninger i over 400 år.
Rory Stewart innleder sin forelesning med å kort kommentere de historiske artefaktene i Guildhall og proklamerer deretter at han vil tale om «Populisme, Aristoteles og Håp», og at han vil gjøre dette ved å reflektere over en særegen endring i vår sivilisasjon som har inntruffet i de seneste tiårene.
Bakgrunnen for hvorfor nettopp dette foredraget har stor betydning er at det i den vestlige verden i dag er en tidsånd hvor mange mennesker synes at idealer og moralske begreper bryter sammen. Der er en fragmentering av åndslivet, en politisk polarisering, og snevre elitære grupper har tilegnet seg noe som noen vil beskrive som en uforholdsmessig stor makt. Dette er resultatet av noen politiske prosesser som Rory Stewart prøver å dissekere og analysere fra et litt unikt perspektiv, da han ser verden i en annen optikk enn vanlig statsvitenskap.
Den gylne middelvei
Rory Stewart går i sin forelesning ikke inn i en nærmere diskusjon om hvordan en ny verdensorden kan skapes, men det er klart at han indirekte peker på at verden kan bli bedre ved å forstå mer om Aristoteles’ filosofiske univers og ved å ha større respekt for den kulturelle tradisjonen vi stammer fra i den vestlige verden.
Det er primært Aristoteles’ retorikkbegreper som danner rammen for Rory Stewarts analyse av den nyere historien. Aristoteles ser på retorikk som et kraftig verktøy for å engasjere mennesker, med mål om å forbedre ulike kvaliteter i et menneskes liv. Aristoteles mente at effektiv kommunikasjon ikke bare kunne formidle informasjon, men også inspirere enkeltpersoner til å reflektere over sine verdier og atferd. Ved å appellere til publikums følelser og fornuft fungerer retorikk som et middel for å fremme forståelse og oppmuntre til personlig vekst. Det er her det kan ligge et håp, hvis dette settes sammen med Aristoteles’ gyldne middelvei. Sentral i Aristoteles’ filosofi er nemlig begrepet «den gyldne middelvei», som innkapsler dyden av moderasjon. Han hevder at en dydig person utvikler vaner som unngår ytterligheter og finner en balanse mellom overflod og mangel. Denne moderasjonen er avgjørende for å dyrke en velbalansert karakter og ta gode beslutninger.
Dette med at mennesker og samfunn er tjent med å bevege seg på den gyldne middelvei er en viktig og dyp klassisk innsikt som Rory Stewart mener vi kan lære av i dag. Det moderne samfunn kan se ut til å ha glemt en del av denne innsikten. La oss derfor begynne med å se hvordan Rory Stewart mener verden ser ut i dag.
Den liberale globale ordens tidsalder
Hoveddelen av Rory Stewarts forelesning starter med Berlinmurens fall i 1989, som var avslutningen på den kalde krigen, men som markerte begynnelsen på en tid med liberal optimisme dominert av USA og dets allierte. I løpet av årene mellom 1989 og 2004 dobles antallet demokratier i verden. Det er ikke bare i Sentral- og Øst-Europa, men også i Latin-Amerika, Asia og deler av Midtøsten. I denne perioden ser vi at verden blir fredeligere, med færre sivile drept i konflikter, færre internt fordrevne og flyktninger. Samtidig blir verden mer velstående, ettersom hundrevis av millioner mennesker løftes ut av ekstrem fattigdom.
Rory Stewart har identifisert noen utviklingstrekk som preger denne tidsperioden, og han har inndelt dem i fem faktorer.
Den første faktoren er forestillingen om konsensus, hvor politikk består av demokratiske valg som vinnes i sentrum. 1990-tallet er en epoke preget av politiske skikkelser som Bill Clinton og Tony Blair, hvor den konvensjonelle visdommen er at politikk består av demokratiske valg som vinnes i sentrum.
Den andre faktoren er en klar visjon for velstand, drevet av frie, åpne, globale markeder.
Den tredje faktoren er ideen om en «uunngåelig forbindelse» mellom demokrati og velstand, hvor velstand skaper demokrati og omvendt. Det er ideen om at når middelklassen når en viss størrelse, vil den kreve friheter, og det økonomiske systemet vil også kreve disse frihetene for å vokse.
Den fjerde faktoren i systemet på 1990-tallet er ideen om «Vestens moralske legitimitet», som kommer til uttrykk i intervensjoner i eksempelvis Bosnia og Kosovo. Her tar USA og dets allierte ansvar for humanitære intervensjoner, der statens suverenitet brytes av militære invasjoner i menneskerettighetenes navn. Dette bygger på en grunnleggende idé om at vi i Vesten har moralsk legitimitet og at andre land ønsker å være som oss.
Endelig er den femte faktoren, som er ideen som kan kalles «en liberal global orden». Hvis antallet demokratier i verden har doblet seg i løpet av en periode på 15 år, vil det bare fortsette å dobles. Ganske snart vil alle land i verden bli demokratier fordi vi i den vestlige verden har rett og vi er gode.
Oppbruddets tidsalder og grenseløse medier
Rory Stewart går nå videre i den historiske redegjørelsen og påpeker at det kommer et skifte, fordi på tidlig 2000-tallet begynner ting å gå galt. Det kommer nå en periode med paralyse og usikkerhet i de politiske systemene, hvor ideene fra 1990-tallet dukker opp igjen, men nå i mer groteske former. Det mest dramatiske er hvordan Irak og Afghanistan ikke gjenspeiler hendelsene i Bosnia og Kosovo. En rekke hendelser rammer de fem sentrale faktorene fra 1990-tallet.
En faktor som spesielt rammer og som trekker vekk fra den liberale globale orden, er utviklingen av sosiale medier som Twitter og Facebook. Disse mediene begynte å utvikle seg i 2003-2004 og nådde sitt høydepunkt med den arabiske våren i 2011. Plutselig kan en mann i en liten by i Tunisia utløse uro og opprør i flere land. Rory Stewart refererer til episoden med den 26 år gamle Mohamed Bouazizi, som døde 4. januar 2011 ved å sette fyr på seg selv i byen Ben Arous i Tunisia. Opprørsbølgen som kommer i flere land i kjølvannet av denne episoden og som blir katalysert av sosiale medier i voldsom grad, er overraskende, da tidligere epoker ville ha argumentert for større forskjeller mellom disse landene. Men sosiale medier kjenner ingen grenser og påvirker på tvers av både nasjonale og kulturelle skiller.
Demokratiet og det frie marked utfordres
Samtidig utfordres forestillingen om at frie markeder, globalisering og velstand nødvendigvis henger sammen, noe som blir tydelig gjennom finanskrisen i 2008. Denne krisen blir en ødeleggende faktor for troverdigheten til vårt økonomiske system, våre eliter, bankene og politikerne som ikke klarte å forutse den. Mest fundamentalt sett fører krisen til stagnasjon for store grupper i samfunnet. Eksempelvis i Storbritannia opplever man 15 år med stagnerende BNP per innbygger. Dette avslører at drømmene fra 1990-tallet ikke holder for mange mennesker, særlig de med lave inntekter, som kun har oppnådd stillestående inntekter og økende ulikhet
Den tredje faktoren som påvirker i denne perioden, er en utfordring til forestillingen om den nødvendige forbindelsen mellom velstand, frie markeder og demokrati. Dette symboliseres av Kinas fremvekst. Moderniseringsteoretikerne på 1950- og 1960-tallet hevdet grunnleggende at det ikke ville være mulig å oppnå en viss økonomisk tyngde for at middelklassen skulle vokse til en viss størrelse, eller at et visst BNP per innbygger skulle overskrides, uten at man ble en liberaldemokratisk stat. Kina ble medlem av World Trade Organization i 2001, og i løpet av de påfølgende årene vokste landets økonomi betydelig.
I 2005 var Kinas økonomi større enn den franske, i 2006 ble den større enn den britiske, og i 2007 oversteg den den tyske økonomien. I 2008 ble Kinas økonomi større enn den japanske. I denne perioden ble 900 millioner mennesker løftet ut av fattigdom, og den kinesiske middelklassen vokste til å bli svært stor og betydelig. Imidlertid konverterte ikke Kina til et liberaldemokratisk samfunn, som teorier forutsagde. Faktisk tyder mye på at en vedvarende vekst på nesten 9,5 prosent siden 1980 kan sameksistere med et sterkt autoritært system. Dette systemet ble ytterligere befestet i 2012, da Xi Jinping ble Kinas leder, og han iverksatte tiltak for å stramme inn partikontrollen og sin egen autoritære styring.
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld seg inn i vårt nyhetsbrev!
Polarisering og moralsk tvil
Den fjerde faktoren, eller store endringen, som skjer i denne perioden, er en utfordring til vår moralske legitimitet og overlegenhet. Dette henger faktisk sammen med sosiale medier, som ikke bare begynner å polarisere, men også låser opp ulike ustabile koalisjoner av motstand og stiller spørsmål ved de grunnleggende hierarkiene som har eksistert tidligere.
Vi ser dette tydelig i medielandskapet, der vi går fra en tid hvor mennesker så de samme nyhetsprogrammene med de samme nyhetsvertene, til en verden der vi atomiserer oss i ulike, separate ekkokamre. I tillegg ser vi en fundamental utfordring i hvordan Vestens samfunn begynner å se innover, spesielt gjennom unge mennesker og bevegelser som utfordrer autoriteten til det gamle systemet. Dette blir svært dramatisk i miljøbevegelsen, som i 2000-årene begynner å utfordre strukturen i vårt økonomiske system. Vi ser også dette i 2013 med starten av Black Lives Matter-bevegelsen i USA. Samtidig øker bekymringen for at de store vestlige statene som Storbritannia og USA, med sine historier om rasisme og kolonialisme, faktisk ikke er moralsk legitime aktører, men snarere dypt involvert i strukturer av ulikhet.
Tabet av den globale liberale orden
Den femte faktoren som påvirker utviklingen i denne perioden, er selvfølgelig tapet av ideen om den globale liberale orden. Dette blir mest dramatisk eksemplifisert og avslørt gjennom ydmykelsene i Irak og Afghanistan. Her blir den grunnleggende ideen om at USA og deres allierte kan styrte Taliban-teokratiet i Afghanistan, et system som for oss fremsto som åpenbart avskyelig og undertrykkende, og erstatte det med en mer liberaldemokratisk modell. Eller vi kan ta eksemplet med å velte Saddam Hussein, symbolet på den groteske diktatoren, som blir avslørt som en form for optimistisk dårskap fra de vestlige alliertes side. USA og deres allierte bruker 3,5 billioner dollar på disse prosjektene i Irak og Afghanistan.
Populismens tidsalder
Denne overgangsfasen fra optimisme til nedbrytningsfaktorer fører med en viss grad av hysterisk agitation inn i den tredje epoken. De endringene som skjer nå, skjer så raskt at mange mennesker ikke legger merke til dem. Men 2014 markerer begynnelsen på det som Rory Stewart kaller «populismens tidsalder».
Tidsalderen for populisme markerer en periode der faktorene nevnt under oppbruddets tidsalder begynner å akselerere en dramatisk endring i både de moralske verdiene, politiske antakelsene, økonomiske modellene og faktisk også i selve statstrukturen i Vesten. Dette ser vi tydelig i 2014 og videre frem, hvilket også er den nuværende tidsalder.
I 2014 blir Narendra Modi valgt til leder i India, noe som fører med seg en spesiell form for hinduisk etno-nasjonalisme som erstatter de gamle strukturene og antakelsene til Kongresspartiet.
Dette året er også et viktig øyeblikk for Tyrkias leder, Recep Tayyip Erdoğan, hvor vi ser en betydelig endring i hans lederskap. Erdoğan er et symbol på overgangen til den nye epoken. Han kom fra en svært fattig bakgrunn i Tyrkia, hvor han som tenåring solgte vannflasker og simit på gatene i Istanbul (simit er et rundt brød, vanligvis dekket med sesamfrø. Det ligner på pretzel). På slutten av 1990-tallet ble han borgermester i Istanbul og gjennomførte imponerende infrastrukturinvesteringer. På begynnelsen av 2000-tallet ble han et stort håp for Vesten, da han så ut til å personifisere muligheten for Tyrkia å bli en del av den liberale globale ordenen, herunder medlem av EU. Han var pro-europeisk, støttet homofiles rettigheter og avskaffet dødsstraff.
Men i 2014, som markerer begynnelsen på populismens tidsalder, dukker en annen Erdoğan opp. Dette året protesterer 1.000 tyrkiske akademikere mot militære operasjoner mot kurderne og blir umiddelbart arrestert, med mange som mister jobbene sine. Samtidig begynner journalister å bli arrestert, og Erdoğan fullfører byggingen av sitt 350 millioner dollar dyre presidentpalass, som viser en helt annen visjon av lederen enn den unge mannen som solgte simit.
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
Sammenbruddet av konsensus
Men i sentrum av denne perioden, i 2016, er Donald Trump som best personifiserer populismens tidsalder. I valget av Trump til USA-president ser vi hvordan alle kjennetegnene definert på 1990-tallet, de fem tidstrek-faktorene, begynner å bli erstattet av et helt annet univers.
Den første faktoren som var identifisert for den optimistiske perioden, var ideen om konsensus, tanken om at vi er enige. Men i populismens tidsalder, som starter i 2014, kollapser denne konsensusen. Dette er særlig tydelig i Donald Trumps USA, hvor landet begynner å føles som om det balanserer på kanten av en borgerkrig. Men dette gjelder også Brexit i Storbritannia. For første gang ser vi i samtalene mellom Brexit-tilhengere og Remain-tilhengere en situasjon der halvparten av Brexit-velgerne sier i intervjuer at de ikke ville vurdere å ha en samtale med en Remain-tilhenger, og halvparten av Remain-velgerne sier det samme. Faktisk, i de samme meningsmålingene i denne perioden, ville bare 25 prosent fra begge leire vurdere at ett av barna deres giftet seg med noen fra den andre leiren. Så det er sammenbruddet av konsensus.
Det andre kjennetegnet ved dette fenomenet, altså populismens tidsalder, er den nødvendige forbindelsen som så ut til å eksistere mellom globale åpne frie markeder og velstand. Dette blir i stor grad utfordret av den fremvoksende populistiske tidsalderen, hvilket bl.a. kan ses ved at Donald Trump er en erklært proteksjonist og at han går inn i en handelskrig med Kina.
Rory Stewart argumenterer for at vi nå går inn i en tid der det med rette antas at finanskrisen i 2008 viste at den gamle liberale konsensusen kke hadde levert resultater for folk. Dette fenomenet er spesielt tydelig i de gamle industrisamfunnene som eksempelvis i Stålbeltet i USA , hvor folk kke lenger har tillit til at markedet vil levere for dem slik de ble ledet til å tro på 1990-tallet.
Den tredje faktoren, sammenhengen mellom velstand og demokrati, undergår også akselerert forandring. I populismens tidsalder ser vi det motsatte av det som skjedde på 1990-tallet, da antallet demokratier i verden økte dramatisk. Fra 2014 og utover begynner antallet demokratier å synke, ettersom folk over hele verden begynner å stille spørsmål ved forbindelsen mellom velstand og demokrati.
Den fjerde faktoren, som er den moralske legitimiteten til Vesten, kommer i spill. Angrepene på Vestens moralske legitimitet har selvsagt akselerert, men dette gagner populismen, fordi populisme, enten det er under Donald Trump eller Boris Johnson, er en fortelling om folket mot eliten. Jo mer eliten blir diskreditert og framstår som om de er egoistisk, som om de er ute av kontakt med vanlige mennsker, som om de er korrupte, jo mer gagner det populismens sak. Dette gjør det lettere for populistisk politikere å fremstå som representanter for det ekte, rene nasjonale folket mot denne diskrediterte eliten.
Men det er også sant at kløften mellom velstand og demokrati betyr at de samme populistene også kan utfordre sine egne konstitusjoner. Det skjer en forverring av den demokratiske praksisen. Vi kan se det i Storbritannia, og i dramatiske former, selvfølgelig, med opprøret den 6. januar i USA. I Storbritannia blir dette tydelig i måten Boris Johnson konsekvent forsøkte å undergrave de fleste av de uskrevne reglene som styrte hvordan parlamentet og demokratiet fungerer. Da Johnson tok makten i det konservative parti utviste han umiddelbart 21 medlemmer av partiet fra parlamentet fordi de representerte en annen tradisjon. Johnson prøvde deretter å prorogere parlamentet for å presse gjennom sin politikk, men ble utfordret av Høyesterett, som tvang ham til å gjenåpne det.
I stedet for å vise respekt for rettsstaten, reagerte han med sinne, snakket om folket mot eliten, og hevdet at Høyesterett tok feil og at situasjonen var en konspirasjon mot folkets vilje. Det er viktig å merke seg at denne «viljen» ikke nødvendigvis representerer flertallet. Det er også mulig å se i utviklingen av interessekonflikter og forverringen av ministerkoden i Storbritannia. Da Boris Johnson ble utfordret for å lyve i parlamentet, var løsningen hans å omskrive ministerkoden slik at det ikke lenger var nødvendig å trekke seg for å lyve.
Til sist kommer spørsmålet om den liberale verdensorden, som tidligere var ansett som den store samlende ideen. I løpet av denne populismens tidsalder kollapser den liberale verdensordenen, delvis fordi en annen side av populismen i sin nye form er isolasjonisme. Vi beveger oss inn i en verden der vi trekker oss tilbake. Et dramatisk tegn på dette, blant mange, er kutt i internasjonale bistandsbudsjetter over hele verden. Rory Stewart omtaler at da han var Afrika-minister i 2018, hadde han et bilateralt utviklingsbudsjett på omtrent 4,5 milliarder dollar. I dag ville hans motpart i Storbritannia ha et budsjett på omtrent 1 milliard dollar. Samtidig har antallet mennesker som lever i ekstrem fattigdom i Afrika økt fra 170 millioner i 1980 til 470 millioner i dag. Alt dette repræsentere en bevegelsen mot isolasjon og bort fra våre globale ansvar.
Hvordan kan man respondere? Leksjon fra Aristoteles
Hvordan kan mennesker respondere på dagens situasjon? Rory Stewart avslutter forelesningen med å introdusere Aristoteles og fremheve noen tankevekkende perspektiver ved å se på verden av i dag gjennom en Aristotelisk linse.
Rory Stewart introducerer fem Aristoteliske begreper. Først tar han for seg de tre retoriske konseptene: logos, pathos og ethos. Deretter ser han på begrepet håp, som på gresk kalles elpis, men som i Aristoteles’ tilfelle er eualpis, det gode håpet. Til slutt nevner han også Aristoteles’ begrep eudaimonia, som refererer til en spesifikk Aristotelisk forståelse av lykke eller blomstring.
Det finnes også et mer overordnet aristotelisk begrep som bør nevnes her, hvis dybden i Rory Steward’s analyse skal helt frem. Aristoteles ville sannsynligvis påpeke at for å håndtere en tid preget av polarisering, må vi forstå at pathos, følelser, og logos, rasjonelle argumenter, er nødvendig å se på det han kaller den gyldne middelvei – en moderat tilstand mellom to ytterpunkter. Disse ytterpunktene representerer de kjedelige teknokratiske fantasiene i sentrum og de hysteriske følelsene fra populistene. Den mellomliggende tilstanden finner vi i empati, som er en følelse rettet mot å forstå andre. Empati er helt sentral, fordi kjernen i våre demokratiske verdier ligger i ideen om kompromiss og likestilling mellom mennesker.
Logos alene er ikke nok
Rory Stewart påpeker at den tradisjonelle analytiske tilnærmingen ville vært å bruke et klassisk utilitaristisk perspektiv, slik vi oppfattet verden på 1990-tallet. Den gang hadde vi en oppfatning av en relativt enkel verden, som ikke var særlig opptatt av moralske verdier og som var styrt av økonomer med klare beregninger av midler og mål. Vi visste hvordan markeder skapte økonomisk vekst, og at økonomisk vekst førte til demokrati. Ideen var at alle de store problemene var løst.
Men populismens tidsalder har utviklet seg til en mer ekstrem machiavellisk verdensanskuelse, der målet rettferdiggjør middelet, og de fleste moralske betenkeligheter blir skjøvet til side. Mange populistiske ledere fremstiller seg som uforferdede skurker og klarer å danne merkelige koalisjoner, der religiøse velgere støtter dem til tross for åpenbar utroskap og løgner. Dette kan først virke som en leksjon fra Aristoteles’ begrep logos. Populistene har forstått at et av problemene med det tidligere liberale demokratiske konsensus på 1990-tallet var at det var utrolig kjedelig fordi hele verdenssynet var dominert av rasjonalitet, som tilhører det vi kan kalle logos i dette perspektiv.
Aristoteles påpeker at politisk kommunikasjon ikke bare kan handle om det han kaller logos, altså rasjonelle argumenter. Den krever også to andre elementer: pathos, som refererer til følelser, og ethos, som handler om karakter. Populistene er dyktige til å appelere til følelser, altså pathos. De vet hvordan de skal gjenopplive gamle slagord og bringe tilbake ord som patriotisme, nasjon, frihet og offer. Det som eksempelvis skiller Boris Johnson og Donald Trump fra andre politikere, er deres sans for følesemæssig appel og særegen humor, som appellerer til mange store velgergrupper som føler seg oversett. De to politikerne er kanskje ikke de mest moralske, men mange velgere opplever dem som morsommere enn andre politikere, og dette utgjør en del av deres hemmelige makt.
Begrepet ethos, som handler om karakter og moral, undersøker Rory Stewart i forholdet mellom økonomisk vekst og demokrati. Ethos minner oss om at demokrati ikke bare handler om produksjon av økonomiske goder, men at moralske dyder er sentrale for demokratiets betydning. Det har vært et oversett aspekt i den dominerende verdensorden i alle de tre tidsaldrene som er diskutert ovenfor.
Det fjerde punktet som Rory Stewart tar opp, er tapet av vår moralske legitimitet. Her knytter han det til Aristoteles’ begrep eudaimonia, som ikke bare handler om en beregning av midler og mål. Hans respons på sosiale bevegelser er at lykke ikke er et mål, men en aktivitet, spesielt at politikk er en felles aktivitet.
Endelig tar Rory Stewart spørsmålet om sammenbruddet av den liberale verdensordenen opp. Her trekker han frem begrepet eualpis, som betyr det gode håpet. Den første perioden han snakket om, fra 1990-tallet, var preget av en ubundet optimisme – en abstrakt fantasi som antok at det ville være mulig å omdanne Irak og Afghanistan til liberale demokratier. Den populistiske tidsalderen kjennetegnes derimot av en form for ekstrem pessimisme. Mange av de nasjonalistiske bevegelsene er basert på en dyp pessimisme.
I sin avslutning argumenterer Rory Stewart for at Aristoteles’ eualpis sier at håpet som virkelig betyr noe, er basert på mot som anerkjenner både fiasko og frykt. Dette håpet finner balansen mellom lammelse, som det kan være fristende å gi etter for når man konfronteres med den dystre utviklingen i verden, og ideen om glatte, lite troverdige eventyr. I stedet er det forankret, konkret, og finner sin plass i en tradisjon, et sted, et land. Dette håpet anerkjenner at selv om vi ofte kan gjøre mye mindre enn vi later som, kan vi faktisk gjøre mye mer enn vi frykter.
Hvorfor er Aristoteles’ innsikt viktig for å forstå verden i dag?
I innledningen ble det stilt spørsmål om en gammel klassisk tenker som Aristoteles kan bidra til en dypere forståelse av den nye verdensordenen i dag.
Rory Stewarts forelesning peker på at Aristoteles’ innsikt er høyst relevant i dagens verden. Aristoteles’ klassiske visdom kan i stor grad hjelpe oss med å analysere og diagnostisere problemene i den nyeste generasjonen av politikk. Men det som er enda mer sentralt, er at Aristoteles’ visdom også kan brukes til å påpeke hvordan vi moderne mennesker kanskje har ført oss selv på avveie ved å glemme betydningen av den gyldne middelvei.
Hele Aristoteles’ grunnleggende innsikt i hva det vil si å være menneske og stå for gode dyder har gått tapt i moderne politikk, preget av teknokratiske eller populistiske tiltak fra en elite som har glemt at det vanlige mennesket må være i sentrum for politikken. Stewart understreker at vi må finne en politikk som bedre kan etterleve den aristoteliske gyldne middelvei, hvor vi med hjelp av balansert håp kan arbeide med en politikk som skaper blomstring i samfunnet til gavn for lykken til alle mennesker.
