Det er ikke bare sytti geiteskjebner som skal avgjøres på Stortinget i dag. Representantforslaget gir også en mulighet til å jekke ned et byråkrati som har gått over alle støvleskaft. Ethvert parti som er for selvbestemmelse og sunt folkevett bør stemme for å la geitene leve videre.
Byråkratiets kalde logikk
Geitene på Kvist i Sogn er blitt rikskjendiser, gjennom Mattilsynets langvarige kampanje for å få dem skutt. Det finnes neppe noen geit i Norges land som har det så godt som disse. Men ettersom geiter, ifølge Mattilsynets retningslinjer, er som tamdyr å regne, må de dø. Det eneste geitene kan lastes for, er at de har støtt på byråkratiets kalde logikk. I stedet for å tilpasse kartet etter terrenget, skal terrenget, med andre ord, jevnes med jorden.
Les det fremsatte representasjonsforslaget og her.
Men Tilsynet har møtt på motstand, i form av kjernesunt bondevett. Fordi man ikke er kommet til enighet, skal geitenes skjebne avgjøres i høyeste byråkratiske instans – den 8. april skal geitenes skjebne opp i Stortinget. Skjebnens bukkesprang vil ha det til at tingets liberalistiske stemmer skal avgjøre saken: Fremskrittspartiet har, etter sigende, ennu ikke tatt sitt standpunkt.
Hvis FrP er for å flytte makt bort fra byråkrater og kontorrotter og over til folk og fe (eller geit), bør de benytte denne muligheten til å redde geitene.
Hvorfor har kontorrotter fått tildelt definisjonsmakten?
Ifølge ekspertveldet hos Mattilsynet lider geitene på Kvist. Det de lider av, er mangel på det juridiske begrepet dyrevelferd. De smertes så til de grader, der ute i Guds frie natur, at de, ifølge den forvaltningsmessige vurdering, er tjent med en kollektiv reise til det hinsidige. I dyrevelferdens navn skal den kjernesunne geitegjengen snikskytes. Den forvaltningsmessige tankegangen gjenkjenner vi: Skal man markere seg som handlekraftig overfor folket, følges kun et bud: Ingen feil innrømmes. Skytes geitene ikke, må tilsynet derimot innrømme feil, og en ny runde i langflatighet, har merkevaren Mattilsynet på nuværende tidspunkt neppe råd til.
Tilsynets begrunnelse for hvorfor geitene må plaffes ned, er vikarierende. Det vises, blant annet, til at svake geitekillinger tas av ørn, at flokken lider av innavl, og at dyrene ikke har tilgang til lovfestede rettigheter som innefødsler, plastikkøremerker, kornbasert kraftfôr, Felleskatalogens medikamenter og strekkmetall.
Som oppvokst på geitegård i Indre Sogn, stiller jeg meg spørrende til om geiten som rase har et rikere liv innenfor det industrielle landbrukets rammer. Mattilsynet anfører at geitene i Sogn ikke har livets rett, da tamdyr – som geit er definert som, ifølge norsk regelverk – har krav på å føde under tak. Ja, hvem er vel ikke enig i at geitene, ideelt sett, bør få føde inne i varmen, omgitt av hjelpende hender. Samtidig spør jeg meg hvorvidt kontoristene i Mattilsynet anser at det industrielle geitebruket, samlet sett, kan tilby sine dyr en bedre fødselserfaring.
En geitefødsel er en rørende hendelse. Den nyfødte killingen vil nærmest umiddelbart etter at den er klemt ut av mors skjede, reise seg opp, og begynne å stotre omkring på skjelvende ben, febrilsk letende etter morens velfylte tatter. Geitemor, med sine fyrrige jur, fylt av næringsrik og varmende råmelk, vil lete mekrende omkring seg etter killingen sin. Stolt og fornøyd vil spellen hennes vifte mens hun instinktivt slikker nurket rent og tørt. Og mens det eldgamle ritual utspiller seg, småsnakker hun med killingen slik at de to, mor og avkom, for fremtiden skal kjenne igjen hverandres mæl i den større geiteflokken. Snart er killingens mave fylt opp av vitalitet og livskraft, og den tar til å svanse og danse rundt mors føtter.
Men kjære tilsynsbyråkrat, Disney-filmen slutter der. Landbruksoppgjøret levner ikke mer plass til instinkter og morskjærlighet enn dette. Matvareprisene må ned, bondens marginer er presset. For tross alt er killingen født, som regel utelukkende, for at geiten skal produsere melk, nok et år. Er kontoristene kjent med at pattedyrs melkeproduksjon avtar hvert år, utpå høsten? Om snefriskost med smak av appelsin og lime igjen skal fylle butikkhyllene, må det settes barn på beistet. Når barnet ankommer, må mor og barn skilles så raskt som mulig. Hvis ikke, vil killingen stjele råvarer fra Tine meierier.
Killingen plasseres i en høyst sosialdemokratisk barnehave, en separat binge, sammen med andre nyfødte, hvor det krangles om morsmelkerstatning, servert dem fra kunstige gummitotter. Og mens de små forvirret gaper etter gummitottene, tømmes mødrenes dyrebare råmelk i sluket, frem til den ordinære lakseringen er i gang. For råmelk, en særs fettholdig næringsdrikk, er ikke noe for konsumentene; man foretrekker proteinrik sportsdrikk, med kunstig banansmak og lav fettprosent nå til dags.
Geitemor står rådvill igjen, i villrede om hva som nettopp har hendt henne. Hun har båret frem et fullbårent avkom, født det, og sett det. Men plutselig er killingen borte. I dagevis mekrer hun lengtende etter ungen sin, til hun innser at livet må gå videre. Hun er tross alt et nyttedyr, ingen villgeit. Mektige byråkrat, du kan snakke om dyrevelferd.
Killinger på avfallsdyngen
Jeg har ikke alle svarene, hva gjelder vårt moderne landbruk. Bøndenes økonomi er presset, og en geitegård vil aldri ligne et veganerparadis. Det jeg reagerer på er den groteske kontrasten mellom våre nyttedyrs livskvalitet, og den til en gruppe ville dyr som snart kan måtte bøte med livet, kun for å tilfredsstille en byråkratisk rubrikk.
Siden Eichmann ble stilt for retten i Jerusalem, har tenkende mennesker spurt seg: Hvordan skal det gå med vår byråkratiske og regelstyrte sivilisasjon? Har lovverk og forvaltning intet menneskelig ansikt? Paradoksene melder seg, på rekke og rad: Hvordan skal et Tilsyn kunne forvalte vår norske natur, hvis byråkrater i den grad er fjernet fra landets basale og livgivende natur, med sin ubønnhørlige, grusomme og pur vakre væremåte?
I en tidligere publisert artikkel i Sivilisasjonen, foreslår jeg følgende bilde på vårt moderne Norge: Byråkrater i allværsjakke og gummistøvler, der de rutsjer rundt i liene langs Sognefjorden, og forsøker å telle geiter med hver sin iPad. Dersom disse snart får følge av lokale villbasser, som i det minste vet å føte seg, men i den hensikt å plaffe flokken ned, er dekadansen total.
La meg igjen stille Kvist-geitenes liv i grell kontrast til norsk geitedrift. Mattilsynet anfører at geitekillinger på Kvist blir tatt av ørn, som på sadistisk vis flyr av gårde med dem, uten først å kakke dem i hodet, i henhold til allmenne retningslinjer for dyrevelferd. Hvor trist dette enn kan virke, bidrar byttedyret dermed til å livnære en av våre sterkt truede arter – de av ørneslekten som ikke er blitt flerret ihjel av det som – takket være rabiate næringskrefter og sjelskvestende politikere – nå ruver i landskapet, i form av vindmøller.
Kontrastér så dette med at minst halvparten, om ikke mesteparten, av killingene som fødes av norsk tamgeit hvert år, er og forblir søppel. Nærmest alle bukkekillinger, og mang en geitekilling, får et like dyrevennlig som dødelig kakk i hodet idet de ser dagens lys, eller senest i løpet av sine første levemåneder. Kun et svært begrenset antall bukker, og et noe større antall geitekillinger, blir med videre til neste sesong. Slik må det være, skal geitene komme i laktasjon. Noen slakt er det altså ikke snakk om; killingen blir intet slakt, som selv skal fø folk eller dyr. De slås ihjel og kastes, gudene vet hvorhen, fordi et moderne samfunn ikke kan bruke de små skrottene.
De geitene som vokser opp, lever heller ikke lenge. For idet melkekvaliteten ikke lenger står til budsjett, er hun moden for avskilting. Tine meierier, og forbrukerne, ønsker seg mer protein, og mindre fett. Skal melkedyr narres til å produsere siviliserte menneskers melk, må hun pumpes opp på kraftfôr, altså billige korn- og oljevekster som soya, havre og raps. Det er bra for business, men ikke for en geits fordøyelse, like som et menneskets. Det tar på å sprengfôres og sprengmelkes år etter år. Ingen tamgeit, på et økonomisk lønnsomt gårdsbruk, får i dag anledning til å oppnå middelalder.
Men hvem skal få skylden for likvideringen på Kvist? Det er ørnen, de få som er igjen. Ja, slik man komme til å resonnere, når offentlig administrasjon eser ut, og sprer seg til ethvert livsområde. Er geiten derimot heldig, så går hun ikke til spille, men i kvernen, og ender sine dager i tørrfôret til byråkratens pomchi. For å holde en domestisert og forkrøplet ulv i et sytti kradrats leilighet på Sinsen, er naturligvis i henhold til dyrevelferden.
Liberalistiske bukkesprang
Villbassen, dyrefrenden og friluftsentusiasten Anders Lange stiftet på begynnelsen av syttitallet partiet med det beskrivende navn Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Siden den gang har partiet endret navn, og en rekke villbasser har kommet og gått. Tross skiftende tider, har en viss frihetssøkende filosofi blitt værende i det etter hvert så stuerene partiprogrammet.
I det nuværende partiprogrammet til FrP kan vi blant annet lese:
Vi tar avstand fra enhver form for totalitær og autoritær statsmakt eller ideologier som sikter mot dette, og stiller oss svært kritiske til enhver overføring av myndighet fra borgerne til det offentlige […] Det er på tide å forenkle og deregulere samfunnet og redusere omfanget av offentlig administrasjon.
Heldigvis for geiteflokken på Kvist, er det stortingsvalg om kort tid, og ergo gode muligheter for å oppnå et politisk kompromiss hvor både FrP og geitene kommer styrket ut. For geitene gir Listhaug & Co anledning til det de liker aller best: Å kalle en spade for en spade. Og spaden kan vanskelig kalles annet enn et drakonisk og totalitært byråkrati, som er overmodent for å bli satt på plass av dugelige folkevalgte.
I dag vil vi få se hvem som stiller seg kritiske til overføring av myndighet fra borgerne til det offentlige. Finnes det noen der ute som vil forenkle og deregulere samfunnet, og redusere omfanget av offentlig administrasjon? Hvis det fremdeles finnes noen slike der ute, er det håp i hengende snøre.
