Mattilsynets vedtak om avlivning gjorde en geiteflokk i Sogn til rikskjendiser over natten tidligere i år. Grunnet store protester fra fjern og nær, ble effektueringen av vedtaket besluttet utsatt og revurdert. Mange tror at geitenes liv ble berget av folkeopinionen, men geitenes skjebne er fremdeles ikke avgjort.
I denne saken er det ikke bare liv eller død som står på spill. Det står om lokal medbestemmelsesrett mot myndighetsmisbruk, om bevaring av kulturarv og genmateriale mot byråkratiets kortsiktighet.
Pusten holdt jeg, stod og lytted,
– Bukkerittet, fra Peer Gynt (1867)
hørte Knirken af hans Hov,
saa af ene Hornet Grenene.
Derpaa varsomt mellem Stenene
frem paa Bugen jeg mig flytted.
Gjemt i Røsen opp jeg glytted; –
slig en Bukk, saa blank og fed,
skulde du vel aldrig set!
Geiteflokken som talte ti
Langsmed Sognefjorden i brattlendt terreng, mellom fjord og fjære, har en forvillet geiteflokk levd ubesudlet i mannsaldre. Om nøyaktig når og hvorledes det hele gikk til, strides de lokale. En variant av sagnet forteller at tidlig mellomkrigstid fant en flokk på rundt et dusin geit ut at de foretrakk å tilbringe vinteren ute i det fri, fremfor å vende tilbake til det trange, illeluktende fjøset. Vintersesongen blant elementene ga mersmak, for årene deretter ville heller ikke flokken i hus. Ettersom tiden gikk, ble utbryterne stadig mer egenrådige og sky, før de til slutt holdt opp med å te seg som kontaktsøkende og innpåslitne tamgeit.
Til fascinasjon og glede for både bygdefolk og tilreisende, har geiteflokken på Kvist vært et fast kuriøst innslag i naturmiljøet langs fylkesvei 55. I et terreng som ellers ingen hadde utnyttet, har geitene lagt ned en uvurderlig innsats for kulturlandskapet og skapt en turistattraksjon av de sjeldne. Ingen i grendene som i dag ligger i Høyanger kommune (tidligere Balestrand) har klaget på geitene, for gode granner har de stort sett vært. Foruten noen sprelske ungbukker som har vågd seg ut på ekskursjon, har geitene motstått fristelsen til å snikbeite på de omkringliggende gårdsbrukenes frukthager og jorder. De har funnet alt hva de trenger til livets opphold på sin lille avgrensede plett her på jorden.
Gjennom årene har flokken variert i størrelse. De opprinnelige utbryterne ble etter hvert til mer enn hundre individ. Hvor mange dyr flokken har talt til ulike tider, er det dog ingen som har visst for sikkert, da de steile sogneliene og geitenes skyhet har gjort det uoverkommelig å holde manntall. At flokken har ligget på om lag 100-120 dyr de siste årene, har imidlertid vært den gjengse oppfatning blant lokalbefolkningen i Sogn.
Mattilsynet, som i mange år har holdt oppsyn med flokken, har sett seg lei av at geitene stadig tar en bit av tilsynets begrensede ressurser. Tilsynet besluttet derfor (nok en gang) at flokken i sin helhet skulle avlives før mai neste år. En raskt og diskre massenedslaktning kunne formodentlig løse tilsynets budsjettfloke, men den gang ei; vedtaket fikk ikke forbigå i stillhet. Geitenes ve og vel skapte rabalder; et enormt folkelig engasjement viste seg i distriktsavisene. Deretter spredte engasjementet seg utover rikspressen og inn på Stortinget. Dyrebeskyttelsesorganisasjoner – som var fundamentalt uenig med Mattilsynet om at det var til dyrenes beste, i dyrevelferdens navn, å bli skutt – påklaget tilsynets vedtak. Og der står saken i dag.
Regelverk til besvær – Den endelige løsningen
De lokalkjentes oppfatning om at flokken teller i overkant av 100 geit, mener Mattilsynet er vrøvl. Da Mattilsynet var på synfaring i området kunne de kun skimte 51 geit. Tilsynet har derfor konkludert med at tallet stemmer med terrenget. Alle som derimot har noen grad av erfaring med å traske i bratte lier langs Sognefjorden, eller med husdyr for så vidt, vet godt at det å telle geit i slikt et terreng er en fåfengt oppgave. Vi kan se det for oss: byråkrater på synfaring i bratte lier, iført sleipe gummistøvler. Mon tro hvor vellykket (enn si nøyaktig) den tellingen må ha vært.
Nøyaktig nok for byråkratiet, etter alt å dømme, for at flokken kun teller 50 dyr er nå et vedtatt faktum på Mattilsynets sentralkontor. På dette grunnlag resonnerer Tilsynet som følger: Hvis flokken kun er på femti dyr, må dette bety at flokken er redusert fra tidligere år. Konklusjonen blir at flokken lider nød, og dermed må avlives. Ifølge Mattilsynet er det dessuten mye annet galt fatt med geitene. Det er påfallende mange bukker i flokken, geitene føder vinterstid og lider dessuten av sannsynligvis av innavl, og ikke minst krever de en post i Tilsynets allerede sprengte budsjett. Nåja. Går man Mattilsynets anførsler etter i sømmene, viser de seg ikke å oppfylle gullstandarden «sunt bondevett».
At geitene får killinger på vinteren, mener Mattilsynet er problematisk. Tilsynet argumenterer for at dette viser at geitene ikke har tilpasset seg det miljøet de lever i, ettersom de holder fast ved mønsteret de hadde som tamgeit. I og for seg er det ikke ideelt at geitene føder vinterstid, da det gjør killingene mer sårbare for kulde og rovdyr. I all beskjedenhet må det likevel påpekes at argumentet er historieløst.
Det er først i senere tid at bøndene, under økonomisk press, har manipulert frem kjeing vinterstid. Fjøsene mørklegges, for slik å fremprovosere tidlig brunst hos geitene for at de skal føde tidligere enn det som er naturlig. Da flokkens forfedre flyktet hjemmefra, kjeet den tamme bestanden fremdeles på våren! Farvel til Tilsynets argument om at bestanden ikke har endret sitt kjeingsmønster siden de var tamgeit. At flokken har utviklet underull, hvilket er en ellers ukjent type ragg hos rasen Norsk melkegeit, har Mattilsynet derimot unngått å nevne.
Videre påpeker Mattilsynet at dyrene mangler tak over hodet mens de kjeer. Det er nemlig lovpålagt for husdyr å føde under tak. Geitene i Høyanger har riktignok fått tilbud om dette, da lokale ildsjeler bygget overbygg de kunne benytte seg av. Tilbudet ble høflig avslått – geitene ville føde i det fri. Høyet som ble lagt frem for dem, fant de heller ikke appetittvekkende. Forstå det den som vil.
Selve esset i Mattilsynets erme er at geitene må lide av innavl. At dyrene lider av innavl kan teoretisk sett tenkes, ettersom de alle stammer fra de opprinnelige utbryterne. Teori til side, er det ingen tegn på geitenes innavl i bestanden. Tvert imot observerte byråkratene i gummistøvler at geitene var både friske og raske, og hadde tykk og frodig pels. Testene som ble tatt av dyrene, kom sågar negative i retur fra laboratoriet. Og som Mattilsynet selv har poengtert, har flokken forholdsvis mange hanndyr. En flokk med mange bukker tilsier stor konkurranse om hunndyrene, og følgelig lav sannsynlighet for innavl. At geitebukker, i likhet med menneskelige hanndyr, foretrekker å bryte løs fra mor og søstre for å pare seg med andre tilgjengelige hunndyr, er nok et faktum Mattilsynet har unngått å kommentere.
Innavl i seg selv legitimerer for øvrig ikke avlivning. Idet en populasjon som lider av innavl tilføres nytt genmateriale, vil eventuelle innavlsdefekter ikke videreføres til nyere generasjoner. Det samme fenomenet observeres hos mennesker. En flokk kåte tambukker kunne således ha blitt ledet til flokken, til glede for alle parter, for å løse den påståtte innavlen. Idet Mattilsynet liker kontrollerte former, kunne utvalgte bukker av ypperste kvalitetssikring blitt ført til oppgaven. Men frivillig sæddonasjon må etter alt å dømme koste mer enn 52 kuler blyfri ammunisjon.
Lovens lange arm
Svake argumenter til tross, mener Mattilsynet å ha loven på sin side. I henhold til dyrevelferdsloven, finnes det kun to kategorier pattedyr: villdyr og tamdyr. Tamdyr, herunder småfe som tamgeit og tamsau, skal, ifølge Dyrevelferdsloven, registreres og merkes, mens ville dyr enn så lenge slipper registrering i Mattilsynets databaser. Formålet med merkingen av tamdyr er å sikre nasjonal matsikkerhet, og slakteriene tar ikke imot umerkede dyr. Men geitene i Sogn vil hverken merkes, registreres eller temmes.
At selve formålet med loven ikke gjør seg gjeldende, ettersom geitene på Kvist hverken tjener til kjøtt- eller melkeproduksjon, tilsier at loven med god samvittighet kan tolkes innskrenkende. Juristene på Mattilsynets sentralkontor er derimot av en annen oppfatning. Er norsk melkegeit først kategorisert som et tamdyr, må ethvert avkom av rasen som befinner seg innenfor rikets grenser merkes og registreres. Slik er det i Norge – loven er lik for alle geiter.
Men hvorfor må geitene i Sogn på død og liv kategoriseres som tamme? Jo, kan Mattilsynet fortelle: Geitene stammer opprinnelig fra en lokal gårdbruker som mistet kontroll over dem. Nyere forskning kan imidlertid avsløre at de ulike bestander av villgeit og -sau vi finner på ulike øyer i Middelhavet, deriblant Kreta- og Mallorcageit, ikke er så vill som tidligere antatt. De viser seg å være forvillede etterkommere etter tidligere domestisert tamgeit og tamsau. Vi får inderlig håpe Mattilsynet ikke får nyss om dette, og kontakter sine spanske og greske kolleger om forholdet.
Vår felles kulturarv på bøddelens skafott
Det er lett å bli bløthjertet ved synet av skjønne dyr, særlig de små. Killingene rører ved oss. Engasjementet for å bevare villgeitene på Kvist, bunner imidlertid ikke i deres usedvanlige søte, stutte føtter og tykke pels. Nei – sogneflokkens genmateriale er unikt og uvurdelig. Tamgeit, som alle andre husdyr, har siden 30-tallet forvandlet seg betydelig som følge av bevisst og målrettet avlsdrift. Hensikten kan være fet og proteinrik melk, høy slaktevekt, pels som egner seg til klesproduksjon, og så videre. For å fremavle de foretrukne attributter, bestemmer mennesket langt på vei hvilke dyr som skal pares, hvilke som skal få overleve første leveår, og således bringe sitt genmaterial videre. Hva dyrene selv ønsker og foretrekker av fast føde, seksualpartnere og adspredelser, har avlsarbeidet tatt lite hensyn til.
De ville sognegeitene har imidlertid gjort sitt eget avlsarbeid, så å si. De har avlet frem en hardfør og levedyktig bestand, på bekostning av melke- og kjøttkvalitet. Å skulle fremavle en lignende flokk er umulig, og tiden og loven setter sine begrensninger. Slaktes flokken, gror de velholdte liene i Høyanger igjen, og dyrebart forsknings- og genmateriale råtner bort. Snarere enn å utraderes, bør flokkens gener spres, for slik å utføre et ryddearbeid utover hele vårt langstrakte, men etter hvert så tilgrodde land.
Hva utfallet av geitenes klagesak vil bli, vites ennu ikke. Skulle det fare så galt av sted at Mattilsynets vedtak blir stående, er det mer enn geitenes liv som går tapt. Uvurderlige verdier, som hører fellesskapet til, vil for alltid bli borte: Kulturarv, lokalhistorie, gen- og forskningsmateriale vil forsvinne. Saken vil isåfall utgjøre enda et eksempel på hvordan landets myndigheter herjer på tvers av folkets vilje, og folk og dyrs beste. Hvis geitene ikke skulle overleve dette byråkratiet, står vi igjen uten disse kostelige dyrene, og kun med minnet om hvor viktig det er å gå myndighetenes argumentasjonsrekker etter i sømmene. Men den slags minner har vi allerede mange av, og det vil derfor være en stakket trøst.
