Den menneskelige virkeligheten går lenger enn riket for symbolske tegn og uttrykk, skriver Sayna Etminan.
Kristin Hagemann peker på en viktig svakhet ved digitale språkmodeller, men jeg vil ta det et skritt videre: Kunnskap er ikke begrenset til ord. Jeg argumenterer for at mye av det vi vet og forstår, finnes i kroppslig bevegelse og sansene våre – en uuttalt dimensjon som språket rett og slett ikke kan fange.
I kroppslig bevegelse finnes kunnskap som ikke lar seg artikulere gjennom språket. Kristin Hagemann adresserer en viktig begrensning ved teknologiske apparater når hun i sin artikkel i Khrono argumenterer for manglene og utilstrekkeligheten ved digitale språkmodeller. Det er en utsøkt artikkel som, hvis dras litt lenger, bygger oppunder det fenomenologer og kroppsvitenskap lenge har proklamert: Kunnskap er ikke begrenset til språket, men manifesterer seg først og fremst kroppslig gjennom sensasjoner og motorikk. Således er det ikke bare språkmodellene som er begrensende, men språket i seg selv.
Steven Feld (2004) tok den kvalitative sansemodellen til sin ytterlighet da han under sitt feltarbeid på regnskogen i Papa New Guinea spilte inn mer enn 1000 Bosavi-sanger. I sangene får vi et glimt av et levende naturlandskap. Ulike arter toner inn på ulikt tidspunkt; vann renner over bekker, fugler beveger seg fra å være usynlig til synlig og kvinner synger fra fuglens perspektiv. Som lesere av teksten blir vi del av opplevelsen prima facie gjennom lyd. Analytiske tråder og empiriske poeng manifesterer seg i former som krever et helhetlig kroppslig engasjement, og hvis verdi ligger utenfor semiotikkens tegn og regler.
Den fenomenologiske tilnærming minner oss om den uvurderlige innsikten kroppen og sansene gir. Mens språket gir idémessig adgang, transporterer kroppen virkeligheten direkte til oss. Fenomenolog Maurice Merleau-Ponty postulerer til dette at «The body appears as a particular tension or rhythm that responds to the color seen and the tones heard» (1945, s. 201). Sansene er, med andre ord, bindeleddet mellom oss og alt rundt oss. Det ligger derfor i vår plikt som forskere å forbli lojal til virkelighetens sensoriske kompleksitet, og ikke la oss entydig forlede av digital fremrykk og teknologiske realiteter i vår formidling og jakt på kunnskap.
Under mitt deltakende feltarbeid på Sølvberget kulturhus kom ordene i likhet til kort i møte med det pulserende, sensoriske vevet av data. Både lukt, lyd, smak og berøring var leverandører av en etnografi som ikke lot seg gripe verbalt. For eksempel var bygningens betydning for brukerne ikke mulig å hente frem gjennom intervju. Menneskene var ikke klar over hvilken rolle Sølvberget spilte for deres liv eller prosa. Det var i kroppen, måten de beveget seg opp og ned trappene, at jeg kunne avsløre omfanget og betydningen stedet hadde- at de hadde vært her så mange ganger at omgivelsene, plantene rundt og de malplasserte duene ikke lenger overrasket, men var del av deres fremtoning og kroppslig vokabular. Menneskene geleidet seg målrettet gjennom etasjene uten å tenke seg om, som om arkitekturen var del av deres kroppslige uttrykk. Slike empiriske vitaliteter strekker seg forbi språkets rekkevidde og manifesterer seg i et ikke-verbalt og sensorisk format.
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld seg inn i vårt nyhetsbrev!
Denne kronikken står derfor som forlengelse av Kristin Hagemanns indisier om viktigheten av kroppslig, ikke-virtuell og taus kunnskap. Den menneskelige virkeligheten går lenger enn riket for symbolske tegn og uttrykk. Kroppslig vitalitet og den sensoriske dimensjonen ved virkeligheten vil aldri kunne erstattes av språkmodellers innsikt. Ordene og språket vårt springer til syvende og sist ut av et enda mer kraftfullt og bevegelig virkelighetsrom. Det ligger derfor i vår fortjeneste som forskere, å engasjere sansene og inkludere rikdommen kroppslig bevegelse og interaksjon med omgivelsene gir. Dette er viktig, ikke bare av forskningsetiske hensyn, men for kunnskapens rytme og ikke-verbale originalitet.
Mye tyder på at hvis jeg under mitt masterprosjekt hadde forringet oppgaven til det språket evner å gjengi, ville mistet betydelig mengde data og vigorøs empiri. Kunnskap ligger derfor ikke bare i språkmodellers anvendelighet eller konseptuell innsikt, men i kroppen og sanseriket rundt oss. Jeg tar derfor Hagemanns innsiktsfulle bidrag til sin ytterlighet, og håper at vi i en tid med stadig teknologisk inngripen og virtuell data, kan verdsette sanselandskapet og kunnskapen kroppen gir; både qua metode og analyse.
Litteratur:
– Feld, Steven (2004) Doing anthropology in sound. American ethnologist, 31(4): 461-474.
– Merleau-Ponty, Maurice (1945) Phenomenology of Perception. London: Routledge.
En versjon av denne artikkelen er tidligere publisert i Forskerforum.
