– At et håndverk er hierarkisk, i form av å anerkjenne at et produkt er bedre enn et annet, betyr ikke at dette er en aktivitet som vil blomstre i et mer hierarkisk samfunn. Snarere tvert imot, skriver redaktør Carl Korsnes som motsvar til Bork S. Nerdrum.
Det finnes knapt et mer humant og folkelig prosjekt enn den klassiske kulturens fremme. Både styresett og kulturliv bør konsentrere seg om å gi folket det de ønsker og trenger, i stedet for å tvinge noe på en.
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
En ulogisk slutning
En gammel forestilling er at klassisk kultur er elitistisk. Hvordan kan det da ha seg at det er nettopp klassisk kultur folk flest vil ha? Jeg mener det er en naturlig forklaring: Klassisk kultur er hierarkisk – eller elitistisk – i sitt uttrykk fordi det er håndverk, og godt håndverk er noe folk generelt setter pris på.
Se bare på utallige undersøkelser som viser at klassisk arkitektur foretrekkes av størstedelen av befolkningen, uavhengig av bakgrunn, kjønn, inntekt og politisk tilhørighet. Museenes klassiske saler syder av liv, og operamesterverk elskes av generasjon etter generasjon. De er ikke påtvunget, men omfavnet.
Når min kollega Bork S. Nerdrum tar til orde for å «gjenopplive monarkiet» med argumenter om at man er nødt til å «anerkjenne verdien av hierarkiske strukturer», trekker han en ulogisk slutning. At et håndverk er hierarkisk, i form av å anerkjenne at et produkt er bedre enn et annet, betyr ikke at dette er en aktivitet som vil blomstre i et mer hierarkisk samfunn. Snarere tvert imot.
Den forsiktige positive utviklingen vi ser innen klassisk kultur i dag er ofte drevet frem gjennom nettopp folkelige engasjement og demokratiske tiltak. Enten det er sosiale mediekontoer som Arkitekturopprøret som løfter folkets stemme i arkitekturdebatten, eller offentlige utvalg som lar lokalbefolkningen stemme over hvilken utforming et offentlig bygg i nabolaget skal ha, eller ekstraoppsetninger av konserter eller teateroppsetninger som rennes ned av overivrige publikummere. Det er folkets vilje som kommer til uttrykk, og det er for det aller meste klassisk kultur de ønsker seg.
Skal den klassiske kulturen blomstre, er det mye som tyder på at det samfunnet trenger er mer folkestyre, ikke mindre.
Viktigheten av å kunne diskutere åpent
En oppskrift på å få noe til å forfalle er å ta det for gitt og anse det som ukrenkelig. Motsatsen er kjernen i den moderne vitenskapens triumf: Enhver tese og teori skal tåle å bli konstant utfordret, gransket og revurdert.
Sistnevnte holdning var noe de var dyktige til i antikkens Hellas, der samfunnsstrukturer, guder, moral, seksualitet og politikk ble lagt på diskusjonens alter. Selv om dette er en sannhet med modifikasjoner – da Sokrates’ skjebne minner oss om at friheten ikke var absolutt – er det uansett en verdi jeg mener vi gjør klokt i å minnes. Uten debatt, ingen utvikling.
Selv om jeg er uenig med Borks argumenter, mener jeg det er positivt å ta diskusjonen om hvordan vi bør styre samfunnet. Og demokratiet er noe som fortjener å debatteres, for er det virkelig å ta for gitt at det norske demokratiet er det aller beste i verden – uten forbedringspotensial?
Etter all sannsynlighet finnes det forbedringspunkter. Områder der folkets stemme kan lyde klarere, prinsipper som har mistet sin kraft. Skal noe forbedres, må man kunne debattere det. Man må til og med kunne tåle at det raljeres med. Tenk bare på evolusjonsteorien, som har vært raljert med av religiøse med dirrende harme. Den står seg i dag, ikke fordi raljeringen ble kneblet, men fordi teorien hadde gode svar.
Forbedringspotensial
Det er to interessante punkter i Borks artikkel som jeg mener fortjener ytterligere oppmerksomhet. Det første er hans poeng om at «kløften mellom folket og politikerklassen vokser» og hans poeng om de manglende «stormeséner for kulturen».
Førstnevnte punkt omhandler et anerkjent problem – de som styrer glemmer ofte hvem de tjener. Her finnes det flere mulige løsninger som kan bedre situasjonen, som å innføre en grense på hvor lenge man kan være folkevalgt eller å innføre større grad av direkte demokrati. Å innføre monarki, som Bork kraftfullt foreslår, mener jeg tvert imot vil forsterke problemet han påpeker. Det vil gjøre kløften til en avgrunn.
Når det gjelder de storslåtte kulturprosjektene drevet frem av «kulturkonger» eller meséner, er det en uheldig forenkling å knytte dette til styresettet. En mangemilliardærs operabygg i klassisk stil er ikke et argument for kapitalisme, like lite som et vakkert bygg i kommunist-Kina er et argument for planøkonomi. Og slik har man det gående, uten å komme noen særlig vei.
Når noe er uttrykk for et ønske av befolkningen, blir det verdsatt
Demokratiets dypeste styrke er dets evne til å – i beste fall, i så stor grad som mulig – utvikle seg i takt med folkets ønsker. I et velfungerende demokrati legges det opp til at tiltakene forankres i folkets vilje, og nettopp derfor verdsettes og ivaretas. Haakon VIIs ønske om en folkeavstemming før han besteg tronen, vitner om en dyp forståelse for dette prinsippet. Kanskje er det derfor monarkiet i Norge fortsatt nyter relativt stor respekt.
Klassisk kultur skiller seg fra for eksempel modernistisk kultur i den forstand at den anerkjenner at noe er et bedre produkt enn noe annet. Man kan fabulere om hva det betyr at noe er «bedre», men det er vanskelig å komme fullstendig unna de som opplever det. Kulturkonsumentene. Publikum. Hvis et verk elskes av generasjon etter generasjon, er det et sterkt vitnesbyrd om at komponisten har lagd et godt produkt. Ikke at det utgjør definisjonen alene – for «glemte genier» finnes – men det er samtidig en sentral faktor.
Som en mer subjektiv betraktning, har jeg tro på en kultur som utvikler seg basert på hva folket ønsker seg – for nettopp da legger man opp til at den blir verdsatt, ikke bare her og nå, men i lang tid. Kanskje er det min egen frihetselsken, men jeg ser liten verdi i en kultur – uansett hvor fin og høyverdig – som blir tredd ned over hodene våre.
