Teateranbefaling til kvinnedagen: «Lykke til, Cathrine Frost!»

Skrevet av | 8. mars 2023

Sivilisasjonens anmelderkorps besøkte et for oss nytt teater – Det Andre Teatret på Torshov i Oslo – en scene kjent for sine improvisasjonsforestillinger. Denne dagen stod én enkelt kvinne på scenen, og fortalte sin historie om svangerskap, spontanabort og fødsel. Anmeldelsen er en dialog mellom oss, etter endt forestilling. 

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Henrik: Da hver enkelt publikummer kom inn i scenerommet, møtte Cathrine Frost oss med et fast håndtrykk. Allerede her kom forestillingens interaktive og intime aspekt til syne. Sitteplassene lignet et gresk atrium, og vi satt tett. Det var en tydelig overvekt av kvinner blant publikum, og jeg lurte på hva dette kunne skyldes. Lite ante jeg om hva dette skulle dreie seg om, foruten Sokrates og «Sivilisasjonens vugge», som varslet i programmet.

Adara: Unnskyld meg, men det var ikke bare det som var varslet i programmet. Forestillingen skulle handle om livets begynnelse. Og som mann tenker du med en gang at dette må handle om ideer, om de store metafysiske spørsmål. Det slo deg ikke at det faktisk var snakk om livets egentlige begynnelse. Det vil si, med unnfangelsen, svangerskapet og fødselen. Og fødsel ble det – i detalj. 

Henrik: Det begynte med at Cathrine Frost gikk nedover Oslos gater, og så på alle som trillet barnevogn – da kjente hun at kroppen hennes var klar for barn. Og gravid ble hun, på første forsøk. Hun fulgte den uskrevne regel om å holde svangerskapet hemmelig de første månedene, men ble desto mer alene da det endte i spontanabort. Måten denne delen av hennes historie ble formidlet, var svært inngående og intens, såpass at en gravid i salen besvimte. Dette tok Cathrine Frost med stoisk ro, og opprettholdt den gjennomgående muntre og intime kontakten med sitt publikum. Det var muligens ikke første gang.

– Så her er en anbefaling til alle menn på kvinnedagen – gi en gave til en kvinne i ditt liv, og påspandér dere begge en tur i teateret, til Lykke til, Cathrine Frost!, skriver Henrik Høeg i dialog med Adara Ryum Høeg. Foto: Det Andre Teatret

Adara: I et intervju har Frost uttalt at målgruppen for forestillingen er unge menn, for særlig unge menn trenger innsyn i denne tematikken. Som kvinne ble jeg smertelig klar over at min kunnskap var nærmest like begrenset. Etter at Cathrine hadde fortalt sin historie om spontanaborten, gikk hun over til en sekvens med folkeopplysning. Jeg fikk for første gang forklart de tre ulike utfallene av et påbegynt svangerskap – for få har snakket om dette temaet med slik en åpenhet før. Da ble jeg klar over hvor tabubelagt dette er, og hvor brutalt vårt helsevesen behandler aborterende kvinner, enten det er selvvalgt eller ikke. 

Henrik: Det slo også meg at fødsel og graviditet er lite tematisert i kulturen. Botticellis Venus fødes, riktignok metaforisk, fra et skjell. Og i avbildningene av Jesusbarnet er han allerede født, ikke underveis. Frost sporer dette generelle fraværet av fødsel og graviditet tilbake til den greske antikken, og filosofien, representert ved Sokrates. Sokrates ville være en jordmor for ideer, men fant liten tid til å diskutere den konkrete, materielle og – sagt med Frosts ord – dyriske måten vi ankommer verden. Dette er skarpt observert, og reflekterer nok hele det greske synet på det kvinnelige og mannlige. Ta for eksempel Aristoteles’ teori om unnfangelse, der mannens sæd virker som besjelende form, mens kvinnens bidrag er et ubesjelet, rent stoff, nemlig blodet i livmoren.

Adara: I likhet med andre kvinner som har sett forestillingen, kjente jeg en irritasjon over historiens menn. I stedet for å anerkjenne kvinnen som fødende, og fødselens mysterium, har filosofiens store tenkere snarere lett etter alternative kilder til livets begynnelse. Men hvordan går det an å bygge en filosofisk tradisjon, sten for sten, når selve fundamentet mangler? Samtidig kjente jeg på et usynlig kvinnefellesskap med alle verdens kvinner, levende som døde. Kun vi kan forså hverandre, vi som har en kropp og oppgave i denne verden, som menn ikke har forutsetninger til å forstå. Og idet Frost leder oss nedover svangerskapets og fødselens irrganger, blir jeg klar over at historiens menn ikke engang har forsøkt å forstå. De har hoppet bukk over temaet, og dannet sine metafysiske substitutter.

Henrik: Underveis i forestillingen kjente jeg på en fremvoksende irritasjon fra sidedamen – mannlige teatergjengere kan nok vente seg en kald skulder umiddelbart etter forestillingen. Til gjengjeld fikk jeg spille rollen som Sokrates denne kvelden, og det var ikke lite nervepirrende. Da jeg plutselig stod der nede på scenegulvet, kjente jeg hvordan beina uvilkårlig begynte å riste. Med andre ord var komfortsonen plutselig overskridet, og jeg kjente at noe stod på spill. Tilbake på tilskuerbenken opplevde jeg at forestillingens tematikk, scenerommets utforming og nå også publikums aktive deltagelse, beveget oss hen mot teaterets subliminale, greske røtter, der alt plutselig var mulig. Kontakten mellom protagonisten og publikum fremstod konstant og naturlig, og gikk utenom det forslitte og nær sagt obligatoriske grepet der «den fjerde veggen brytes» – her fantes ingen vegger overhodet.

Adara: Det har vært mye søkelys på kvinnehelse i senere tid – eller snarere, det manglende søkelyset på kvinnehelse i medisinsk forskning. Frosts forestilling kunne således ikke kommet på et mer beleilig tidspunkt. Som samfunn er vi underernært på innsikt i livets begynnelse. Frost gjør arbeidet Folkehelseinstituttet og helsevesenet ikke har klart, nemlig å opplyse oss om fødsel og svangerskap, samtidig som hun i sine konkrete og saftige fortellinger, også lar det danne seg et mytisk kvinnebilde. For først gjennom denne kunnskapen blir det klart hvilken vanvittig sterk og magisk skapning kvinnen er. Hun deler seg i to, og ut av henne kommer nye mennesker nye filosofer.

Henrik: Og dét er det viktigste av alt. Men fra spøk til alvor: Cathrine Frost geleider oss gjennom den vestlige kulturhistorie, og spør hvor kvinnenes egne stemmer er å finne. Hvor er fødselen, selve livets grunnlag, i filosofien, i kunsten og i teateret. Det blåser således et historisk sus over forestillingen, der den 2500 år senere snur vår tradisjon opp ned. Her oppstår teateret på nytt, med én enkelt, kvinnelig protagonist. Så her er en anbefaling til alle menn på kvinnedagen – gi en gave til en kvinne i ditt liv, og påspandér dere begge en tur i teateret, til Lykke til, Cathrine Frost!

«Lykke til, Cathrine Frost!» settes opp på Det Andre Teatret på Torshov i Oslo t.o.m. 10. juni 2023.

For første gang siden den retrospektive utstillingen ved Astrup Fearnley museet i 1998, skal Odd ...
Det ser ut til at trenden blant filmkomponister i dag er å gå den mer ...
Roseslottet på Frognerseteren er omkranset av fem gullseil. Hvert seil representerer fem varige verdier, med ...