Europa ter seg som om det fremdeles er 1998, og tror det er opp til dem å velge bort stormaktspolitikken. Derav den ekstatiske hyllesten av Davos-talen til Canadas statsminister Mark Carney, som avviste Thukydids realpolitiske maksime om at de «sterke gjør hva de kan, de svake lider det de må.» Naturligvis ønskes dette budskapet velkomment av skandinaviere, som jo er de svake i dette bildet, skriver Olav Drange Moen.
Etter annen verdenskrig gjorde amerikanerne noe høyst uvanlig: Fremfor å bruke sin enorme militære styrke til å erobre, reiste de en regelstyrt liberal verdensorden.
Sikkerhetsarkitekturen til denne bygget på kjernefysisk terrorbalanse mellom de to supermaktene, USA og Sovjetunionen, i tillegg til organisasjoner som NATO og FN.
Med Marshallhjelpen gjenoppbygget Washington et krigsruinert Europa. Bretton Woods-systemet fremmet frihandel gjennom de globale finansinstitusjonene Verdensbanken, IMF og WTO (den gang GATT).
Hva som fulgte var en periode ikke bare med relativ fred, men eventyrlig økonomisk vekst. Hundretalls millioner ble løftet ut av fattigdom på frihandelens rygg.
Systemet gagnet i høyeste grad også amerikanerne, som gikk inn i sin definitive storhetstid: De opplevde en kraftig økonomisk boom, bragte menneskeheten til månen, og etablerte et populærkulturelt herredømme.
Liberal optimisme
Under Den kalde krigen var det internasjonale systemet splittet i to dominerende maktpoler: USA og Sovjetunionen. Sovjetunionens kollaps i 1991 endte denne «bipolare» æraen. USA hadde ankommet sitt «unipolare øyeblikk», hvor de stod igjen som verdens uovertrufne supermakt.
Liberalismen virket ustoppelig. Statsviteren Francis Fukuyama argumenterte i The End of History (1992) at menneskehetens ideologiske evolusjon hadde nådd sin endestasjon: Det vestlige, liberale demokratiet.
I The Lexus and the Olive Tree (1999) beskrev økonomen Thomas L. Friedman to motstridende krefter på den globale scenen: På den ene siden representerte Lexus-bilen globalisering, økonomisk vekst, teknologisk utvikling, liberalisering og frihandel. På den andre siden symboliserte oliventreet det mer rotfestede: Identitet, kultur, tradisjon, religion og nasjonalisme.
Som en motreaksjon på de omveltende globaliseringskreftene, forutså Friedman at mange ville flokke seg rundt oliventreet. Derimot var det kun et tidsspørsmål før dette ble etterlatt i fortiden av den lynraske Lexus-bilen.
I boken populariserte Friedman også den fiffige «Golden Arches»-teorien: Grunnet gjensidig økonomisk avhengighet går land med McDonalds ikke til krig mot hverandre.
Teorien har ikke holdt vann. Faktisk rakk Friedman så vidt å sende manuskriptet til trykkeriet før NATO bombet Serbia i mars 1999, hvilket ironisk nok oppildnet antiamerikanske aktivister til å tenne på McDonalds i Beograd. To måneder senere blusset Kargilkrigen opp mellom India og Pakistan, to land hvor McDonalds nylig var etablert. Russlands krigføring mot Georgia (2008) og Ukraina (2014-) falsifiserer også forestillingen. Teorien var ikke engang sann da Friedman formulerte den: USA invaderte i 1989 Panama, hvor McDonalds åpnet sin første restaurant i 1971.
En må være temmelig naiv for å tro at Kina aldri vil invadere Taiwan, siden man får kjøpt Happy Meal både i Beijing og Taipei. Likevel ble den slags liberale teorier toneangivende i den idealistiske perioden etter Den kalde krigen.
Den demokratiske fredsteorien, som McDonalds-teorien er en slags avlegger av, nøt på tiden stor tilslutning i akademiske kretser. Teorien skriver seg tilbake til skikkelser som Immanuel Kant og Thomas Paine, og postulerer at demokratiske stater ikke kriger med hverandre. Ettersom 1990-tallets optimister trodde det liberale demokratiet ville bli den universelle styreformen, lovet det en lys fremtid.
Konsulterer man historiebøkene, må en slå fast at teoriens hovedpremiss er falsk: Peloponneskrigen (431-404 f.Kr.) gikk særlig brutalt for seg mellom de demokratiske greske bystatene. Den amerikanske borgerkrigen (1861-65) ble utkjempet mellom to konstitusjonelle, representative regjeringer. Demokratisk valgte parlamenter erklærte hverandre krig i Europa i 1914, og krigsutbruddet ble bejublet av elektoratene.
De liberale teoretikerne Robert O. Keohane og Joseph Nye påpekte på sin side fremveksten av «kompleks gjensidighet» – i form av handel og multilaterale institusjoner – som konfliktforebyggende.
Idéen om at soldater ikke krysser grenser der goder gjør det, kan med enkelthet avvises: De europeiske økonomiene var tett sammenvevd i 1914, uten at faktumet hindret utbruddet av første verdenskrig. Tilsvarende pleiet Irak intime økonomiske relasjoner med Iran og Kuwait, før deres diktator Saddam Hussein invaderte disse landene i henholdsvis 1980 og 1990. I nyere tid har Russland rykket inn i sine naboland, til tross for betydelig handelsaktivitet over disse grensene. Taiwans desidert viktigste handelspartner er Kina, som likevel truer dem militært.
Heller ikke institusjonalisme er tilstrekkelig for å hindre krig. Det klassiske eksempelet er Folkeforbundet (FNs forløper) i mellomkrigstiden. Organisasjonen forpliktet stormaktene til et kollektivt forsvar av nasjonal suverenitet, skulle denne krenkes med våpenmakt. Dessverre viste det seg at stater ikke var villige til å bære kostnaden for andre staters sikkerhet, såfremt det ikke sammenfalt med deres egne interesser. Folkeforbundet fremstod impotent da Japan invaderte Mandsjuria i 1931, Italia innlemmet Etiopia i 1935 og Tyskland gjorde anschluss i Østerrike våren 1938.
Det er ikke dermed sagt at en må gi etter for fatalisme. Sannsynligheten for krig kan fremdeles reduseres med demokratisering, økonomisk integrasjon, institusjonelle rammeverk, felles kjøreregler også videre. Det betyr snarere at realpolitikkens maksimer, som betoner distribusjonen av hard makt og staters vilje til å maksimere egen sikkerhet, ikke har utspilt sin rolle.
Verden er mer kompleks enn at den forklares fullt og helt av én teori. Tvert imot forklarer ofte ulike teorier ulike aspekter av virkeligheten. Bare ikke forvent å selge en klassiker innen statsvitenskapen med et så nyansert utgangspunkt.
Sosialkonstruktivisme
Mens klodens autoritære akse rustet kraftig opp på midten av 2010-tallet, og Donbas-krigen raste i Europa, tviholdt den europeiske eliten på en utopisk holdning: At å flytte grenser med makt hørte fortiden til.
Slik ligger deres verdensanskuelse tett opp mot sosialkonstruktivistisk teori. Denne teoretiske retningen anser internasjonal politikk først og fremst som et sosialt konstruert spill, som formes av idéer, normer og verdier. Som den sosialkonstruktivistiske statsviteren Alexander Wendt har skrevet om det internasjonale systemets «anarkiske» karakter – altså dets fravær av en overordnet politimyndighet: «Anarki er hva stater gjør det til.»
Et slikt perspektiv er ikke uten innsikt. Verdier har åpenlyst enorm betydning for hvordan vi organiserer våre samfunn eller samhandler med andre stater. Det er hvorfor vi ikke lenger tar slaver i krig. Sosialkonstruktivismen kommer derimot til kort overfor stater som ikke deler våre grunnleggende verdier. Således utgjør den ingen utenrikspolitisk strategi. Fremveksten av IS, som på det meste kontrollerte 40 prosent av Irak og en tredjedel av Syria, var en påminnelse om at selv ikke slaveriets avskaffelse kan tas for gitt. Et barbari som åpenlyst kun lot seg stanse av hard makt.
Naiviteten til liberalerne er slettes ikke ny. Fordi hver generasjon betrakter historien ovenfra, innbiller den seg også å stå hevet over den.
I kjølvannet av den religiøse tredveårskrigen (1618-1648) knesatte Freden i Westfallen ikke-innblandingsprinsippet og statlig suverenitet som styrende i Europa. Datidens europeere trodde oppriktig at arrangementet ville hindre nye krigsutbrudd på kontinentet.
Slik gikk det naturligvis ikke til. Om ikke lenge var Europa atter en slagmark, denne gangen mellom stormaktrivalene England og Frankrike. Da de to statene omsider tegnet den særdeles optimistiske Treaty of Universal and Perpetual Peace i 1697, tok det ikke engang fem år før de var i strupene på hverandre igjen. Også avtalen om «evig fred» mellom Russland og Polen-Litauen i 1686 brøt sammen innen noen tiår.
Freden i Utrecth (1713) etter de spanske arvefølgekrigene skulle selvfølgelig også sikre varig fred i Europa. Det samme var tilfellet med Wienkongressen (1815), som utformet den nye ordenen i Europa etter napoleonskrigene (1803-1815). Riktignok holdt «Europakonserten» (de europeiske stormaktenes samarbeid) freden i nesten et århundre. Det inntil maktbalansen holdt på å tippe i «kruttønnen» Balkan sommeren 1914.
I opptakten til første verdenskrig gikk frasen «krigen for å ende alle kriger», popularisert av den britiske science fiction-forfatteren H. G. Wells, som en farsott. Etter krigen deklamerte Versaillestraktaten (1919) i lignende ånd «freden for å ende alle kriger». Dagens europeere humrer av dette, i etterpåklokskapens lys. Hvor forunderlig er det ikke da at så mange av dem fremstår vel så naive i sin egen tid?
Historisk determinisme
Som det feilslåtte teleologiske natursynet, hegelianismen og marxismen, bygger den moderne liberalismen på en irrasjonell myte om at historien er formålsrettet – og på mystisk vis beveger seg mot en forhåndsbestemt utopi.
Den slags historisk determinisme har lite for seg empirisk. Skrekkfilmen kalt det 20. århundre – hvor de progressive ideologiene nasjonalsosialismen og kommunismen munnet ut i industrielle massemord – hadde i en rasjonell verden avlivet den liberale fremskrittsmyten.
Jo mer historie man leser, desto sannere fremstår Mark Twains bemerkning: «Historien gjentar seg ikke, men den rimer ofte.» Tenkere fra Platon til Oswald Spengler har observert historiens utpregede sykliske snarere enn lineære karakter.
Dette bør ikke overraske oss i det minste. Politikken er til syvende og sist en manifestasjon av menneskenaturen, slik bikuben er det for bienaturen. Noen tusener av år er et blunk i evolusjonær tid, som innebærer at vi stort sett er de samme skapningene som befolket antikken. Hvorfor skulle ikke de samme mønstrene komme til uttrykk igjen og igjen?
Liberalistene som på 1990-tallet forventet at historien skulle tøffe videre på skinner i deres retning, nærmest som en naturlov, har sett sine drømmer bli sønderknust:
Russland skulle bli et liberalt demokrati. I stedet har Vladimir Putin bit for bit demontert Russlands frie presse og demokratiske institusjoner, og ledet landet i en klart autokratisk retning. Under ham har også Kreml anlagt en utenrikspolitikk direkte i opposisjon til NATO-blokken, som kulminerte med fullskalainvasjonen av Ukraina 24. februar 2022.
Ved å integrere Kina i Verdens handelsorganisasjon, forventet man at kineserne skulle få en sterk middelklasse som ville liberalisere og demokratisere landet. Det skjedde altså ikke. Tvert om har Kina seilt opp som en seriøs utfordrer til USAs globale hegemoni, mens deres styreform bare har blitt mer totalitær under Xi Jinpings jerngrep.
Russland og Kina er såkalte revisjonistiske stater, som arbeider for å undergrave og erstatte den USA-ledede verdensordenen. At begge landene opplevde høye vekstrater og fikk store middelklasser, viste seg i det lange løp irrelevant. Tilsvarende har det overrasket samfunnsforskerne, som tenderer å lete etter en materiell forklaring på alt, at radikal islamisme ikke kan forklares sosioøkonomisk.
Utover 2000-tallet ble Wolfowitz-doktrinen (etter USAs tidligere viseforsvarsminister Paul Wolfowitz) den sentrale utenrikspolitiske filosofien i Washington D. C. Logikken til denne var elementær: Hva var vel vitsen med å råde over de største krigsskipene på de syv hav, om man ikke var villige til å avfyre kanonene? Heretter skulle USA anvende sin militære styrke unilateralt, i det ærend å spre liberale verdier og «gjøre verden trygg for demokrati».
Terroranslaget 11. september 2001 gav amerikanerne et ypperlig casus belli i fanget. Slik romernes «krig mot pirater» rettferdiggjorde invasjoner i hele Middelhavsregionen, var «krigen mot terror» vag nok til å legitimere intervensjoner på tvers av den muslimske verden.
Den liberale intervensjonismen i perioden 2001-2016 endte i flere hengemyrer og endeløse kriger (Afghanistan, Irak, Somalia, Libya, Syria, Jemen etc.). Disse har bidratt til å fremskynde det amerikanske hegemoniets fall – tragisk nok uten å produsere ett liberalt demokrati.
Liberalernes karakterutvikling over perioden har vært noe forstyrrende: Hva som begynte med at de skulle bekjempe radikal islam og spre demokrati og menneskerettigheter, endte med at de heiet frem et islamistisk diktatur i Syria som i dag massakrerer etniske minoriteter.
Form er tydeligvis viktigere enn innhold. At Syrias president Ahmed Hussein al-Sharaa er karismatisk og sier de rette tingene, er tydeligvis alt som skal til for å manipulere store deler av vestlig opinion. Det behandles som sekundært at han har bakgrunn som al-Qaida-soldat, samarbeidet med slakterne al-Zarqawi og al-Baghdadi, og hvis terrororganisasjon, al-Nusrah-fronten, under den syriske borgerkrig utførte sekteriske massakrer mot kristne, sjiaer, alawitter og drusere. Washington tolererer ham, fordi han som sunnifundamentalist kan gi USA og Israel fritt leide over syrisk luftrom til å bombe sjia-regimet i Iran.
Pax Americana
Hva etterkrigsgenerasjonen må ta innover seg, er at den har levd under to meget stabile internasjonale strukturer:
En bipolar struktur, som under Den kalde krigen (1945-1991), gir stabilitet grunnet maktbalanse. Denne balansen ble i det 20. århundret forsterket av atombomben. Lederen av Manhattanprosjektet, J. Robert Oppenheimer, sammenlignet USA og Sovjetunionen med to skorpioner i en flaske: Begge kunne drepe den andre, men kun med risiko for eget liv.
Ettersom de to supermaktene ikke kunne konfrontere hverandre direkte, konkurrerte de heller indirekte gjennom stedfortrederkriger i den tredje verden. Noen av disse konfliktene (Korea, Vietnam, Afghanistan) var utvilsomt brutale, men epoken var likevel fredelig relativt sett grunnet fraværet av stormaktskrig. Som jo er hvorfor vi ikke refererer til den som «Den varme krigen».
En unipolar struktur, som den USA-ledede verdensordenen post-1991, er enda mer stabil. Det som følge av fraværet av stormaktskonkurranse. Tenk bare på den regionale stabiliteten i Nord-Afrika under egypternes herredømme (Pax Aegyptiaca), romerfreden (Pax Romana) innledet av keiser Augustus i 27 f.Kr., eller den kinesiske tributtordningen (Pax Sinica) som lenge holdt freden i Øst-Asia.
Pax Americana opprettholdes av en global militær tilstedeværelse: 877 amerikanske militærbaser er spredt utover kloden. USA forsvarer ikke bare den vestlige halvkule, men også Europa, Stillehavet, Øst-Asia, Vest-Asia, Midtøsten, Afrika og maritime handelsruter. Selv da primært europeisk skipstrafikk ble rammet av houthienes raketter i Rødehavet, var det amerikanerne som måtte kausjonere oss ut.
Å vedlike et globalt hegemoni er kostbart, som er hvorfor imperiene til Storbritannia og Frankrike kollapset etter annen verdenskrig. Det amerikanske forsvarsbudsjettet (2,46 billioner dollar) utgjør i dag det britiske velferdsbudsjettet (64,7 milliarder pund) multiplisert med 27.
Den tripolare verdensorden
For å bevare sin hegemoniske stilling har USA over de siste tiårene bedrevet oppdemmingspolitikk vis-á-vis sine geopolitiske hovedrivaler, som er Kina og Russland. Tanken er strategisk omringning av disse statene.
Amerikanerne har som ledd i oppdemmingsstrategien tvunget frem regimeendring i stater som måtte bli for vennskapelige med Beijing og Moskva. Det var dette som forseglet skjebnen til Iraks diktator Saddam Hussein, Libyas sterke mann Muammar al-Gaddafi og Syrias tyrann Bashar al-Assad; som beveget USA til å støtte farverevolusjonene i Georgia, Ukraina og Kirgisistan; og som nå har fått Uncle Sam til å rette geværsiktet mot Venezuela og Iran. (Protestene i disse landene er neppe hundre prosent organiske. USA har gjennom sine sanksjoner kokt opp betydelig økonomisk misnøye, og lenge gitt fordekt støtte til opposisjonen i disse landene.)
Konsepter som demokrati, menneskerettigheter og liberale verdier tjener ofte som en maske for naken realpolitik. Et illustrerende eksempel er Den arabiske våren i 2011: På den ene siden støttet USA opprørerne mot diktaturer som kultiverte for tette bånd med Kina og Russland, slik som skjedde i Libya og Syria. På den andre siden støttet de allierte diktaturer som slo ned opprørerne, slik som var tilfellet i Bahrain og Egypt.
Global makt i endring
De siste 20-30 årene har Kina og Russland styrket seg relativt til USA, både økonomisk, militært og geopolitisk. For hvert år blir det altså litt vanskeligere å holde disse stormaktene i sjakk i deres nærområder.
Ukraina-krigen var et vendepunkt. Den avslørte at Europa ikke var villige til å ta tilstrekkelig ansvar for egen sikkerhet. Det er rett og slett ikke i amerikanernes interesse å bli bondefanget i en krig mot Russland i Europa, hvor de sannsynligvis måtte ha båret mesteparten av kostnaden. Tre grunner kan gis for dette:
For det første er USAs sterkeste utfordrer ikke Russland, men Kina. Faktumet gjør det logisk for Washington å alliere seg med Russland, som er den tredje sterkeste staten i det globale hierarkiet. Det var dette som var slagplanen da president Richard Nixon og hans nasjonale sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger «åpnet» Kina med sitt triangeldiplomati i 1972, og slik splittet Sovjetunionen og Kina. Ukraina-krigen har i motsetning dyttet russerne i Kinas armer, som fra amerikanernes ståsted er geopolitisk katastrofalt.
For det andre kan ikke USA utkjempe kriger mot Russland og Kina samtidig. En amerikansk krig mot Russland hadde med stor sannsynlighet betydd at Taiwan falt i Beijings eierskap. Taiwan er en kritisk leverandør av alt fra mikrochipper til medisiner, og utgjør sammen med Japan og Sør-Korea det amerikanske forsvarsbeltet i Stillehavsregionen.
For det tredje er amerikanerne temmelig oppgitt over europeernes nedlatende holdning. Hvorfor skulle USA, som er adskilt fra Russland med et massivt hav, ta hovedansvaret for sikkerheten til et velstående kontinent som Europa? Likevel har europeiske politiske eliter og medier behandlet dette som den største selvfølge. De har følt seg berettiget til å være gratispassasjerer, og forlanget at amerikanske tenåringer dør i deres sted.
Hvilket reiser spørsmålet: Skulle Russland innlemme Baltikum, som de mer eller mindre kunne ha gjort over natten, og som Vladimir Putin har bevist at han er irrasjonell nok til å gjøre, hadde USA erklært dem krig? Selv om de baltiske statene er NATO-medlemmer, er det på ingen måter gitt at Washington ville ha risikert New York for Tallinn, Los Angeles for Riga og Chicago for Vilnius.
For hvert år som går det blir det også noe mindre sannsynlig at USA ville ha forsvart Taiwan direkte fra en kinesisk invasjon. Center for Strategic & International Studies (CSIS) utviklet i 2023 et krigsspill som simulerte et slikt scenario 24 ganger. Selv om USA, Japan og Taiwan vant i de fleste spillene, hadde en slik krig kostet USA så dyrt at de i praksis kunne ha tapt sin stormaktsstatus. I et lekket Pentagon-krigsspill ville Kina derimot ha vunnet en slik konfrontasjon.
Verden står således ved et vannskille: Det unipolare vinduet er sakte i ferd med å lukke seg, om dette ikke alt har forekommet. Konturene av en ny, multipolar verdensorden kan skimtes i horisonten. Mer konkret er denne verdensordenen tripolar – dominert av de tre stormaktene USA, Kina og Russland. Amerikanske strateger er allerede godt i gang med å planlegge for den nye tilværelsen.
Trump-doktrinen
«America First»-linjen til president Trump er en avvisning av de to mest dominerende utenrikspolitiske tradisjonene i moderne amerikansk historie:
Den første tradisjonen er globalismen, kjennetegnet av multilaterale institusjoner og nasjonsbyggende, humanitær intervensjonisme. I mange tiår forelå det en tverrpolitisk konsensus mellom demokratene og republikanerne om denne linjen, inntil Trump knuste den med en slegge. Kalkulasjonen til Trump-administrasjonen er at Kina under status quo gradvis innhenter USA, som favoriserer en kursendring.
Den andre tradisjonen er isolasjonismen, som har vært delt både av populister på høyre- og venstresiden. Disse har ønsket å bygge ned USAs forsvarsbudsjett og globale militære tilstedeværelse, og heller fokusere på hjemlige økonomiske problemer. Noe slikt hadde ikke bare gitt frie tøyler til kineserne og russerne, men også verdens mellomstore tyrannier. Verden hadde blitt et mer farlig og kaotisk sted. Akkurat som sist USA trakk seg tilbake fra den internasjonale scenen, som altså var i mellomkrigstiden.
Fremfor å isolere seg fra verden, reorienterter Trump-administrasjonens National Defense Strategy (2026) utenrikspolitikken mot hva de anser som USAs nasjonale interesser. Det innebærer å prioritere Amerikas sikkerhet og forsyningslinjer. Som i stormaktskonkurransen i det 19. århundret snakkes det åpent om interessesfærer.
Der tidligere administrasjoner forsøkte å gi inntrykk av at de forsvarte liberale verdier og menneskerettigheter, selv om dette ikke bestandig var sant, legger ikke Det hvite hus lenger skjul på at de handler ut i fra egeninteresser. President Trump fremstår tidvis imperialistisk i sin retorikk, og ser nostalgisk tilbake på en tid da USA fortsatt ekspanderte sitt territorium.
Det kan argumenteres for at Trump i sin andre periode har gitt minst fem (utilsiktede) gavepakker til Beijing og Moskva:
For det første har han gjennom sine handelskriger og trusler mot vennskapelige stater rystet alliansesystemet som USA har bygget opp. Det er et strategisk selvmål.
For det andre skroter han åpent normer om statlig suverenitet og internasjonal lov. Kritikere mener at dette i fremtiden kan legitimere kinesisk og russisk aggresjon. Andre mener at disse statenes aggresjon ikke avhenger av hva USA foretar seg, men av selvstendige nytte/kostnad-kalkulasjoner.
For det tredje har Trump slengt en håndgranat mot den USA-ledede verdensordenen, som både Xi Jinping og Vladimir Putin har interesse av å velte. 7. januar trakk han USA fra 66 internasjonale organisasjoner. Det er vanskelig å tolke hans Board of Peace (BoP) som noe annet enn en direkte utfordring av FN-systemet.
For det fjerde har Trumps omfattende bistandskutt gjennom DOGE (Departementet for statlig effektivitet) rullet tilbake mye av USAs myke makt i verden. Det har åpnet et vakuum som amerikanernes hovedrivaler kan forsøke å fylle.
For det femte gjør Trump rett i å presse Europa på deres lave forsvarsutgifter. Spørsmålet er om dette presset hører hjemme i det offentlige rom fremfor i diplomatiske kanaler. Ved å så tvil om NATO-samarbeidet og Artikkel 5 i full offentlighet, svekker han potensielt alliansens avskrekkelsesevne.
Hva man ofte bevitner under president Trump, er taktikk uten strategi: Han fremmer et (tidvis absurd) maksimalistisk krav for å sikre en best mulig forhandlingsposisjon, tilsynelatende uten noen forestilling om hvor prosessen vil ende opp. Når kravet møter motstand, gjør han umiddelbart retrett. Som lar seg godt oppsummere av det populære akronymet TACO: Trump always chickens out.
LES OGSÅ: Grønland | Stormaktkappløpet om Arktis (mars 2025)
Når Trump snakker om å ta Grønland, forstår alle voksne i rommet at dette er det rene vanvidd. Det er vanskelig å forestille seg noen annen okkupant i Det ovale kontor som ville ha truet vesle Danmark på lignende vis. Skaden på de transatlantiske relasjonene og USAs renommé er nærmest uopprettelig. Det gamle ordtaket er treffende: Når klovnen flytter inn i palasset, blir han ikke en konge, men palasset et sirkus.
At Trump bløffet var på den annen side lett gjennomskuelig. Som undertegnede spådde allerede i februar 2025:
«Man må for all del ikke ta alt Trump sier seriøst. Han har for lengst røpet sin vinneroppskrift i bestselgeren The Art of the Deal (1987), som er å gå knallhardt ut i innledningsfasen for å sikre seg en mest mulig gunstig forhandlingsposisjon.
Vi så dette hele tiden i hans første periode. Hva som for eksempel begynte med rystende uttalelser som «fire and fury», «little rocket man» og «my nuclear button is much bigger and more powerful than yours!» overfor Nord-Koreas diktator Kim Jong-un – som fikk absolutt alle til å steile – endte i lite konkret utover noen fine pressebilder ved den demilitariserte sonen.
Det er mer sannsynlig at Trump som vanlig oppnår et sted mellom 0 og 40 prosent av hva han ønsker, enn at Grønland blir Red, White and Blue Land, Panamakanalen MAGA-kanalen, Canada den 51. amerikanske delstat, eller Gazastripen et nytt Disneyland.»
Europas respons på Grønland-trusselen var pragmatisk: De sendte et militært rekognoseringsoppdrag til øyen. Slik la de ut en perfekt snubletråd for Trump, ettersom utsikten for at NATO-tropper skulle skyte på hverandre gjorde kostnaden av en anneksjon uakseptabel høy. Ved å utplassere disse troppene eliminerte de samtidig Trumps hovedargument, nemlig at Europa ikke tar forsvaret av Grønland på alvor. Slik tilbød de ham også en utvei.
Trumps utenrikspolitikk er sterkt kritikkverdig, men kritikken må også være proporsjonal og plasseres i en større moralsk kontekst: Ifølge Brown University resulterte krigen mot terror i 4,5 millioner døde, 7,6 millioner underernærte barn og 38 millioner fordrevne. Liberalerne som stod for denne hyperaggressive politikken, snakker nå som om Trumps utenrikspolitiske beslutninger veier betydelig mye tyngre på vektskålen.
Hva er egentlig hovedargumentet for dette? Grønland-bløffen, som var en diplomatisk katastrofe, men ikke påførte noen så mye som en flis i fingeren? Trumps infantile skryt av at han stanset åtte kriger, når han mer edruelig stanset to (og fikk på plass en rekke øvrige fredsavtaler)? At han bortførte Venezuelas president Nicolás Maduro, en hensynsløs diktator som samarbeidet med kartellene? Om ens moralske kalkyle tilsier at noe av dette er sammenlignbart med titalls millioner ødelagte menneskeliv, har man en defekt sans for moralske proporsjoner.
Trump har hittil ikke ønsket å forplikte USA til langdryge militære kampanjer, hvor støvler må settes på bakken. Hans tilnærming bærer heller preg av selektive, begrensede og spektakulære «nålestikk»-operasjoner, som sett med bombingen av Irans atomprogram 22. juni 2025 eller kidnappingen av Venezuelas diktator Nicolás Maduro 3. januar 2026.
Media fremstiller det som om kidnappingen av Maduro var uten sidestykke, men dette kunne ikke ha vært fjernere fra sannheten. I 2004 bortførte amerikanske spesialstyrker Haitis president Jean Bertrande Aristide. Chiles marxistiske president Salvador Allende blåste ut sin egen hjerne under det CIA-støttede kuppet til general Augusto Pinochet i 1973. For ikke å glemme alle attentatforsøkene på Cubas enfant terrible Fidel Castro.
Operasjonen var kun en videreføring av Monroe-doktrinen fra 1823. Den gang forviste USAs president James Monroe europeiske stormakter fra den vestlige halvkule. Mellom 1898 og 1994 bidro USA til regimeskifte i Latin-Amerika minst 41 ganger for å håndheve doktrinen. Under Den kalde krigen kom det ikke på tale med sovjetvennlige regjeringer i USAs bakgård, som medførte intervensjoner i Guatemala (1954), Cuba (1961-62), Brasil (1964), Den dominikanske republikk (1965-66), Bolivia (1971), Chile (1973), Argentina (1976), Nicaragua (1981-1990), Grenada (1983) og Panama (1989).
Det iranske spillfeltet
Minst 36 500 mennesker kan ha blitt slaktet av det islamske ayatollah-regimet i Iran mellom 8. og 9. januar. Det ifølge en rapport basert på en omfattende gjennomgang av iranske dokumenter.
Tallene i rapporten er så langt uverifiserte, men om dette er i nærheten av sant, har ikke et så stort antall mennesker blitt myrdet innen 24 timer siden folkemordet i Rwanda i 1994. Før det må vi muligens tilbake til atombombingen av Nagasaki 9. august 1945.
Medias fokus har rett og slett vært sjokkerende: Etter en av de mørkeste dagene i hele etterkrigstiden, satte de heller på dagsorden at én væpnet aktivist ble skutt og drept av føderale immigrasjonsmyndigheter i USA.
Hvorfor bombet så ikke Trump iranerne når protestene nådde sitt klimaks tidlig i januar? Forklaringen er enkel: På grunn av Venezuela-situasjonen og Operation Southern Spear mot narkotikasmugling, befant store deler av den amerikanske krigsflåten seg i Det karibiske hav.
Som vi alt har diskutert, vegrer Trump seg mot å sette amerikanske støvler på bakken. Sånn sett var demonstrantene hans støvler på bakken i Iran. Presteregimet var fullstendig klar over dette, og massakrerte disse nådeløst før amerikanerne rakk å flytte nok militære brikker til regionen.
Forestillingen om at USA nå kan velte regimet i Teheran ved å lempe noen kryssermissiler inn i landet, er en fantasi. Bare tenk over det: USA hadde på det meste 100 000 tropper i vesle Afghanistan, hvor amerikanerne og mange titalls allierte kjempet forgjeves i 20 år. De invaderte Irak i 2003 med 160 000 soldater, en krig som varte frem til 2011. Den syriske borgerkrigen endte først etter 14 år, til tross for amerikansk luftstøtte, våpenforsyninger og spesialstyrker på bakken.
Iran er mye større enn noen av disse landene. Faktisk er deres populasjon på 90 millioner dobbelt så stor som Iraks. De har i flere tiår forberedt seg på et amerikansk angrep, og i dette formål bygget underjordiske militærbaser. Deres hær består av én million soldater. De har Kina, Russland og Nord-Korea i ryggen. Ved en krig hadde de stengt Hormuzstredet, som ville blokkert oljeforsyninger og hatt betydelige negative ringvirkninger for verdensøkonomien.
Dersom Trump-administrasjonen bomber Iran, er det overhengende fare for et gjengjeldelsesangrep mot de mange amerikanske basene i regionen. Da utløses hva som i spillteorien kalles et «Chicken Game»: Den første som trekker seg taper ansikt. Det kan skape en spiral av livsfarlig eskalasjon, og en meget langvarig og blodig krig.
Europas utopisme
Hvorfor snakke om en tripolar verdensorden, fremfor en multipolar verden hvor Europa regnes som en av stormaktene? Er ikke Europa tross alt sterkere enn Russland?
Grunnen er at det foreløpig ikke gir mening å tale om så forskjellige stater som Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia, Ungarn og Polen som én stormakt. Pax Americana har glattet over mange av de indre motsetningene i Europa. Om USA trekker seg tilbake fra kontinentet, vil disse boble opp til overflaten.
Hadde eksempelvis president Trump – Gud forby! – annektert Grønland, ville man sett en hysterisk reaksjon i Vest-Europa. Landene i Sentral- og Øst-Asia hadde vært mer tilbakeholdne, ettersom deres høyeste prioritet er å beskytte seg mot Russland. Det kunne til og med vært i deres nasjonale interesse om USA fikk en mer fremskutt posisjon i Arktis.
Europa virker foreløpig ivrige på å gå baklengs inn i den tripolare verdensordenen ved å skyve fra seg amerikanerne. I et ønske om mer autonomi risikerer vi alenegang mot alle de tre stormaktene i systemet, som er geopolitisk vanvidd.
Man snakker om å handle blant de mellomstore nasjonene. Det er ikke nødvendigvis uklokt, men disse kan på ingen måte erstatte USA, som det europeiske forsvaret i stor grad avhenger av. De har tross alt hverken kapabilitetene eller interessene av å komme oss til unnsetning i en krisesituasjon. Det lages mye støy omkring handelsavtalen mellom EU og India, men inderne har i senere år også styrket sine bilaterale relasjoner med Russland. De ligger skvist mellom Kina og Pakistan på kartet, og deres sikkerhetspolitiske mål er først og fremst å balansere ut disse statene i Sør-Asia.
Europa ter seg som om det fremdeles er 1998, og tror det er opp til dem å velge bort stormaktspolitikken. Derav den ekstatiske hyllesten av Davos-talen til Canadas statsminister Mark Carney, som avviste Thukydids realpolitiske maksime om at de «sterke gjør hva de kan, de svake lider det de må.» Naturligvis ønskes dette budskapet velkomment av skandinaviere, som jo er de svake i dette bildet.
Europeerne kan avvise stormaktspolitikken til de blir blå i ansiktet, men det endrer ikke faktumet at verdens autoritære stater er dypt involvert i dette. Som er hvorfor de løpende styrker seg relativt til oss.
Carneys budskap om at mellomstore nasjoner som Canada kan forsvare en liberal verdensorden uten USA, er så løsrevet fra virkeligheten at den burde ha fått ham ledd ut av rommet. Forsvare den med hva? Skal den iranske revolusjonsgarden holdes i sjakk av Canadas ridende politi? Om Kina ypper seg i Det sørkinesiske hav, skal britene sjøsette museet Hms Victory fra admiral Nelsons dager for å få dem på bedre tanker?
Mens amerikanerne langt på vei subsidierer Europa militært, pusler europeerne med dydsposering og utopiske prosjekter. Trump-administrasjonen bedriver handelskriger med så og si hele verden, men likevel er de amerikanske vekstratene i skrivende stund 4,4 prosent sammenlignet med eurosonens 0,3 prosent. Den europeiske økonomien kneler under overregulering, det grønne skiftet og masseinnvandring. I Norge utbetales nå tre fjerdedeler av velferdsbudsjettet til innvandrere. Vi står overfor dype strukturelle problemer, enten det gjelder vår høye andel uføretrygdede eller overvektige offentlige sektor.
Med tiden vil europeere oppdage at det er langt mer enn Ukraina og Grønland som står på spill. Vinneren av det store sjakkspillet i dag, vil forme verden i sitt eget bilde i morgen. Det privilegiet blir ikke vårt, om vi snart ikke tar innover oss realitetene og drastisk slår om kursen.
