– Estetikkens belønnende effekt på psyken er håndverkerens egentlige kompensasjon | Franske flanerier 2: Tours

Skrevet av | 20. april 2023

«Skakkhet», tenkte jeg der jeg sto med armene på ryggen og beundret et tynt og livsfarlig skjevt privateid borgerlig renessansetårn i 29, rue Briçonnet i den vestfranske adelsbyen Tours. Skakkhet og skjevhet. Hva i alle dager er det med oss som hele tiden løper fra skakkheten og skjevheten som om den var en sykdom, hvilket den også er, men samtidig strømmer til det skakke og skjeve som om det skulle vært et mirakel?

Mennesket løper fra det spedalske, men strømmer samtidig til det spedalske, tenkte jeg. Skakkheten er i dag strengt forbudt. Men den gang var den så godt som påbudt. En schizofren, dypt splittet skapning dette mennesket, og samtidig en slik vidunderlig skapning, tenkte jeg og kjente en slags følelse av håp nederst under urinblæren, som nå voldte meg store smerter etter et altfor stort inntak av såkalt Menthe-Pastille med soda, selv om det etter alle solemerker fremdeles var midt på dagen.    

Dette vesle tårnet er skakt og fullstendig forvridd, og ville selvsagt vært forbudt å bygge i dag, tenkte jeg. Det står der som en gravid, men syltynn renessansekvinne. Hver etasje bikker i en annen retning, og det heksagone taket er som en kokett hatt på snei. Samtidig står det her etter seks hundre år og peker nese til turistene som med sine fotograferende mobiltelefoner stimler måpende rundt. En del av disse turistene pekte også bort på flanøren mens de flirte og flåste, ja noen fotograferte ham i smug. Denne flanøren i hatt og pels, like skjevt som tårnet, like usannsynlig som dette relikvie fra fortiden, tenkte jeg.

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Jeg hadde nå, en altfor varm septemberdag for pelskåper, vandret rundt den rektangulære periferien til det såkalte Quartiers du Vieux-Tours, de gamle bydelene i Tours, oppkalt og delt opp etter de tre helgenene, Saint-Gaiten, Saint-Julien, og ikke minst, Saint-Martin, den helligste av alle helgener som ble forrådt av en flokk gjess, da han ifølge legenden av beskjedenhet forsøkte å gjemme seg for de som ville kåre ham til biskop. Jeg hadde også nettopp satt en stor tallerken gåsefrikassé til livs, selv om det ikke ennå var ellevte november, og tenkte at de dumme gjessene som syndet mot Saint-Martin jo dypest sett fortjente å bli spist, selv om arvesynden på den annen side alltid har fremstått for meg som et motbydelig konsept. I samme øyeblikk ble jeg svært kvalm, da gås jo også er svært fet mat, men samtidig full av takknemlighet til universet for å ha skjenket meg tilstrekkelige mengder mentollikør som i denne forstand reddet fordøyelsen etter den tunge fuglens herjinger med innvollene. Fornedret mat hevner seg alltid, tenkte jeg, med mindre man tar forholdsregler.  

Jeg tørket svetten, rettet på hatten og gikk videre i retning av den berømte Place Plumereau, som jeg nå sirklet meg taktisk inn mot. Det var en grusom valgt dag for å flanere. Solen skinte stikkende og byen sydet med turister, turistbusser og streikende franske arbeidere, som slik de pleide protesterte mot pensjonsreformen og det meste annet rett før helgen. Jeg knuffet meg videre mot Place Plumereau, som var full av mennesker som alle ropte i munnen på hverandre. Flere ganger holdt jeg på å miste den fjonge russiskprodusertehatten min, som ble stadig og ydmykende bøyd i klem mellom forskjellige grobrianer, typiske muskelbunter som blir utplassert i utkanten av demonstrasjonstog for å skremme folk til å oppføre seg skikkelig. Jeg fikk da nettopp lyst til å legge skikkeligheten på hyllen, for dagen min i Tours, der jeg skulle flanere rundt og studere de mektige bindingsverkbyggene i murstein byen er kjent for, var nå nesten helt ødelagt.

Flere små grupper av personer med mistenkelig utseende og ingen pensjon å se frem til, stirret truende på meg mens de flekket sine brune tenner, noe som sendte en forventet eim av søtelig narkotisk røyk i min retning. Jeg hørte tydelig mummelet av antiborgerlige besvergelser mot min person, noe som moret meg – jeg, en sedvanlig norsk kunstner fra arbeiderklassen som akkurat hadde drukket opp hver eneste øre i lommeboken, blir ofte gjerne tatt for å være et svin av en riking av slike barkede gjenger.

Jeg kavet meg gjennom havet av fiender til jeg fikk et nogen lunde overblikk over husrekken på den nordlige siden av Place Plumereau, denne berømte linjen av asymmetriske, spisse rennesanseborgerskapsboliger som stikker opp mot himmelen, presset smale mot hverandre i et naturlig regulerende demokrati. Disse bindingsverkshusene, tenkte jeg, og glemte for et øyeblikk den uutholdelige larmen fra demonstrantene, som i tillegg fremviser utmurt bindingsverk med synlige diagonalt skårede murstein, er faktisk det vakreste jeg vet om. Ærlige murstein, tenkte jeg og kom på at jeg hadde lest om dette begrepet hos Ruskin. Ærlig tjæret bindingsverk, tenkte jeg. Ærlig skakkhet og forvriddhet, og skjevhet, og dertil håndverk. Alt er her ærlig, tenkte jeg og fikk lyst til å flytte inn i ett av disse byggene, før jeg igjen kom på at turistene i bunn og grunn har suget all livskraft ut av dette stedet, og at det derfor var meningsløst å drømme om å flytte inn i et av disse husene. Såkalt turisme er jo bare en form for vampyrisme, tenkte jeg; turister er verre enn den verste vampyr, og gir seg sjelden før alt blodet er suget ut av det de har betalt en formue for å betrakte på nært hold. Der turismen begynner, dør livet, tenkte jeg.

Jeg besluttet at tiden var moden for enda et glass Menthe-Pastille, for nå var jeg blitt så opphisset av vibrasjonene fra etterretteligheten og kjærligheten bak disse rennesansebyggene, at jeg følte meg svimmel. Estetikkens belønnende effekt på psyken er håndverkerens egentlige kompensasjon, tenkte jeg. Ikke pengene. Noen få titalls meter mot vest, i Rue de la Monnaie, lå det en restaurant ved navn restaurant Leonardo da Vinci, som passet utmerket til dette formål, og i tillegg ble et bord akkurat ledig. Leonardo da Vinci, som jo overraskende nok endte sine dager i utkanten av Tours etter å ha blitt kalt til Frankrike av den kunstelskende Frans I, som i samme periode hadde erobret bystaten i Milano, var jo heller ikke kommet helt hit for ingenting, tenkte jeg da jeg knipset etter kelneren. Etter det første glasset med Menthe-Pastille, kom jeg på at jeg ikke hadde en eneste rød øre igjen i lommeboken, og bestilte derfor en hel flaske av det samme for å hjelpe meg til å tenke klarere hvordan løse dette kjedelige problemet.

I samme øyeblikk braket det løs et voldsomt leven på Place Plumereau, som jeg satt vendt mot. Folkemengden tumlet tilbake og falt over og under hverandre. For enhver som kjente gatens lov og elektrisitet, var det klart at det var brutt ut slagsmål der borte. Et meget stort slagsmål. Anarkiet var øyeblikkelig et faktum på restauranten. Noen mødre tok med seg småbarna og forsvant forskrekket nedover gatene. Kelnerne slapp sine tørklær og sto der med åpne munner. En del av gjestene, stor sett menn, reiste seg, tok med seg glasset de hadde i hånden og beveget seg mot bruduljen for å studere den nærmere. Ikke få med et tilbakeholdent flir om munnen. Andre med oppbrettede ermer.

Gustave le Bon. Foto: Gustave le Bon

Jeg ble sittende litt til. Voldsomhetene tiltok i styrke, og nå skingret det også i kvinnehyl gjennom luften. Glass knuste i det fjerne, og det spjæret i duker. En politimann skled på en tallerken veltet suppe, og dundret hodet mot en benk slik at hjelmen spratt opp i været som en fjærplukket måkeunge mot solen. Jeg begynte nå å more meg, og fylte opp mer mentollikør i det lille glasset, samtidig som tankene mine gikk til den franske sosiologen, uromakeren, tusenkunstneren og filosofen Gustave le Bon, som jo ifølge biografien gikk på gymnas i nettopp Tours i årene før 1860, og dessuten var født ikke langt unna, i Nogent-le-Rotrou mot nord.

At det var nettopp Gustave le Bon, en typisk fransk burlesk fritenker, som gjerne snakket uten å tenke over konsekvensene, og derfor ergret den datidige politiske eliten grønn, var den som oppdaget den såkalte massepsykologien, var ingen tilfeldighet, tenkte jeg. Hans hovedverk «Psychologie de foules» fra 1895 gjorde i sin tid et mektig inntrykk på meg, og forøvrig også Sigmund Freud, som uten dette grunnarbeidet ikke kunne ha forfattet sine innflytelsesrike teorier om massepsykologi to tiår senere. Mengden, sier le Bon, har dypest sett et kriminelt sinnelag, mennesket i mengden klatrer ned sivilisasjonens stige og blir et hjelpeløst sandkorn i en sanddyne som vinden blåser dit den vil, husker jeg han skrev. Bevisstheten besvimer, normativ moral transformeres, skrev han.

Dette kom jeg på nå mens jeg kikket bort på masseslagsmålet på Place Plumereau med større og større vellyst, men også en uforklarlig lyst til å delta, som om det var et sug i dette brutale oppgjøret som virket som en forlokkende dusj etter en svett dag. Isolert og individuelt er mennesket jo nesten alltid sivilisert, tenkte jeg mens jeg siterte le Bon for meg selv fritt etter hukommelsen. Men i massen, i mengden, da er mennesket en barbar, et kreatur som opererer på instinkt og med vold, raseri, bryskhet og irrasjonalitet, og fremfor alt stikk i strid med sine egne interesser og vaner. I mengden blir mennesket også fritatt for alt personlig ansvar, husker jeg le Bon skrev. Det blir ansvarsløst, og tror det ikke må stå til rette for noe. Som et barn, tenkte jeg, da jeg så en av de store grobrianene fra streiketeamet slå etter en tett mann av italiensk utseende med en flaske halvfull hvitvin fra d’Indre-et-Loire.

Jeg husket også le Bon snakke om individets forhøyede offervilje som stammer fra massepsykologiens hypnose og suggesjon, som noe potensielt vakkert og positivt. Å ofre seg, tenkte jeg, mens jeg studere bevegelsen til en far som kastet seg gjennom luften for å hindre at den lille sønnen, som sto og slikket på en enorm kjærlighet på pinne, skulle bli sparket ned av den steilende politihesten som vrinsket i panikk mens forhovene spant som et drivverk i en bilmotor. Å ofre seg, bortsett fra for barna sine, tenkte jeg, er jo gjerne noe man gjør mens andre ser på, ikke alene. Ingen ofrer seg hvis ingen andre ser på, konkluderte jeg. For man trenger jo til syvende og sist noen å ofre seg for, og fremfor alt stående applaus for det. Ingen ofrer seg uten tanken om stående applaus, tenkte jeg.    

Johannes Ockegem, av ukjent maler.

Akkurat da begynte et lite vokalensemble å synge fra en balkong høyt oppe, svaiende i vinden fra skrikene på plassen og med skummende små franske ølglass i hånden som rant over til alle sider. Jeg gjenkjente den sterkt polyfone musikken til renessansekomponisten Johannes Ockegem, som døde i nettopp Tours i 1497. Dette requiemet, som jeg i sin tid ble tvunget til å studere grundig, er svært vakkert, evig varierende, evigklingende, men også skolemessig, upersonlig og renskåret, full av beregninger, dødt og flatt, som om en skattmester skulle ha skrevet det, men riktignok passende for studenter å lære teknikker av. Og denne komponisten hadde visserlig vært akkurat dette, skattmester i Tours, skattmester i nettopp St. Martin-kirken i Tours. Skattemesterkomponisten, tenkte jeg, og måtte samtidig tenke på min egen lommebok, som denne dagen var alt annet enn skattemesterlig.

Musikken virket først som om den var totalt malplassert i dette kaoset, men litt etter litt vokste den på meg. Den bugnende, kavende menneskemassen sakket etter hvert ned i tempo, stivnet, og forvandlet seg i mitt hode til et gigantisk rennesansemaleri som jeg hadde sett for mange år siden: Weltuntergang av Hieronymus Bosch, der mennesket kaver orgieaktig rundt i synd på jorden mens englene spiller trompet fra en fjern blå himmel. Jeg måtte gispe. Hieronymus hadde sett akkurat denne scenen da ham malte maleriet mot slutten av det 15. århundre. Det var en fremtidsvisjon av min egen syndefulle tidsalder, og dette nøyaktige øyeblikket!

Jeg måtte tenke på at de aller første sosiologer som antydet massepsykologiens realitet, Jean-Gabriel Tarde og Alexandre Lacassagne, i utgangspunktet var kriminologer. Gustave le Bon behandlet derifra mengdens kriminelle potensial i siste kapittel fra Psychologie de foules, der han snakker om de såkalte septembermordene i Paris i 1792, et revolusjonært oppkok av massehysteri og suggesjon der minst 1300 hundre mennesker, skyldige som uskyldige, fikk skåret halsen over seg gjennom natten, og le Bon konkluderer at mengden alltid reagerer, i særdeleshet når den reagerer kriminelt, på de helt store idéene, og derfor kun begår kriminelle uhyrligheter i de helt store ideers navn, slik som den franske revolusjon, vitterlig en av historiens største og muligens også fatale idéer.     

Mengdens fantasi blir ikke animert og inspirert av de små ideer, småsnusk, eller små kriminelle handlinger, husket jeg le Bon skrev, mens jeg nå reiste meg med flasken i hånden for å rømme fra regningen på restaurant Leonardo da Vinci. To av kelnerne hadde tatt av seg på overkroppen og kastet seg inn i slåsskampen, som nå igjen var blitt et moderne bevegelig vridende og buktende ormebol av kropper som klorte og kløp i hverandre.

Jeg forsvant stille som en katt i den mørke bakgaten bak restauranten, stort sett fornøyd med verdens og tingenes tilstand.

Aktmodellen og bohemen Maurice Budini er et selverklært åndsmenneske, men åndssnobberi er det verste han ...
Hvor har de vært de tre siste år? De som hadde i oppgave å holde ...
«Å bekymre seg for at AI skal overta verden, er som å bekymre seg for ...